Det det er over halvannet år siden premieren på Fallout – en serie basert på spillet ved samme navn, som bekreftet at det ikke bare var HBO Max (med The Last of Us) som hadde maktet å bryte «spill-forbannelsen».

Todd Howard-videospillet ble sluppet på markedet allerede i 1997, og Hollywood-moguler sirklet i 16 år rundt ideen om en film eller serie basert på rollespillet.

Og hvilken suksess serien ble! Allerede etter drøye to uker hadde sesong 1 sopt inn over 65 millioner seere på verdensbasis; nå har seertallene passert 100 millioner (!), og er rangert blant Prime Videos tre mest sette titler noensinne.

Heldigvis valgte Howard, og Prime Video, å satse på skaperne av sci-fi-serien Westworld til å adaptere spillet til serie.

Geneva Robertson-Dworet og Graham Wagner returnerer som serieskapere for en sesong som har fått økt budsjett, utvider det postapokalyptiske universet og trekker karakterene nærmere sannheten. Men i higen etter å ha med alt mister sesongen dessverre litt av fokuset og får en humpete dramaturgisk fremdrift.

 

Ikke akkurat «dad of the year»

Troskyldige Lucy MacLean (Ella Purnell, Yellowjackets) vokste hele barndommen opp i en uskyldig, idyllisk Nebraska-lignende rural verden, der hennes store forbilde var den sindige faren, Hank (Kyle MacLachlan, Twin Peaks),

Det var bare det, at som Jim Carrey i The Truman Show, så levde hele samfunnet inne i en kunstig skapt verden, langt under jordens overflate. Hit flyktet de utvalgte (privilegerte) etter at atomapokalypsen inntraff for 230 år siden.

To hundre år etter apokalypsen tvinges innbyggerne ut av sine luksuriøse tilfluktsrom og må vende tilbake til det radioaktive helveteslandskapet som deres forgjengere etterlot seg. Vi dras inn i den skitne, urettferdige kampen mellom de underjordiske, utvalgte hvelv-beboerne, og de lovløse jordbeboerne som gjør hva som helst for å overleve i det ugjestmilde, radioaktive miljøet på overflaten.

Mot slutten av sesong 1, i det vi forlot Lucy, hadde hun fått en ganske så annet syn på sin ærgjerrige far. Hank ble tatt til fange av opprørsgruppen «New California Republic», ledet an av skumle Moldaver (Sarita Choudhury, Homeland). Men den kyniske toppsjefen hadde åpenbart ingen problemer med å ofre millioner av mennesker i jakten på å beskytte sin familie, samt sikre energikilder og kontrollere menneskeheten.

Gradvis mens vi fulgte Lucys reise gjennom helvete forsvant mer og mer av uskylden – og en bad ass kriger trådte frem. Dog med det moralske kompass på plass.

Hennes motvillige følgesvenn ble den utstøtte «cowboyen» The Ghoul (Walton Goggins, The White Lotus). En tvers igjennom egoistisk, selvrettferdig og pragmatisk karakter som har opplevd to århundrer med smerte, nederlag og gjentatte slag i trynet, og har null respekt for liv og/eller livet. Alt den tidligere suksessfulle reklameskuespilleren nå vil er å finne igjen sin kone og datter.

Samme legger Lucy og The Ghoul ut på den farefulle ferden gjennom The Wasteland – på jakt etter Lucys fare, rettferdighet og sannheten! Protagonistene må stille seg det evige spørsmålet: Hvor leder pengesporet hen? Og hva i all verden var det egentlig som skjedd i Shady Sands?

Fantastisk produksjonsdesign

At store deler av det astronomiske budsjettet har gått produksjonsdesign er ikke vanskelig å se; for den er virkelig spektakulær og en fryd for øynene.

Ferden igjennom det golde landskapet i Mojaveørkenen er krydret med fantastiske storbyer i ruiner, monstre, misfostre, kreative maskiner og fallerte bygater som oser av fare og svunne tider.

Her mikser man fascinerende cgi-effekter med fantasirike, virkelige effekter, inspirert av det herlige 1950-tallet – og plutselig blir den dystopiske verdenen mer tiltalende.

Men bak hver sandtopp, smug eller hulrom lurer farene – som den ikoniske Deathclaw. Serieskaperne har et vell av karakterer og misfostre å trekke veksler på fra spillet, og har da også (tilsynelatende) tatt med dem alle.

Ufokusert

Fallout hopper en god del frem og tilbake, både i tid og sted. Noe som, bevares, ofte fungerer godt, ikke minst når vi ser scener fra den idylliske fortiden som utyper både plottet og karakterene. Med stadig tilbakeblikk fra 1955 gis historien en langt større resonans og spenningskurve, samtidig som serieskaperne får rikelig anledning til å leke seg i retrostilen, med et tilhørende nostalgisk musikkspor.

Men handlingen foregår på mange plan og lokasjoner – og det er slettes ikke alt som er like spennende. For eksempel er en hel episode viet en outrert opprørsbevegelse, utkledd som romerske legionærer, som står i en bitter, uløselig strid med hverandre. Denne episoden får vi fint lite ut av, annet enn å understreke at Lucy er en fremragende fredsmegler (?), samt at serien får brukt Macaulay Culkin.

Og til stadighet vender vi fortsatt tilbake i den nedstengte verdenen under bakken, som nå styres av en famlende Norm (Moisés Arias). Hans forsøk på å stagge et gryende opprør er som å se maling tørke. Rett og slett ulidelig kjedelig, ei heller driver det handlingen fremover.

Den innesluttede fotsoldaten Maximus (Aaron Moten) har heller ikke en spesielt god sesong. Han får en stadig viktigere posisjon i den paramilitære gruppen «Brorskapet», og får muligheten til å vise at han er en god og empatisk person. De gode hensiktene til tross blir han en blek og relativt uinteressant karakter. Da var hans første møter med Lucy langt mer spenstige.

En umake duo

Det er da vitterlig den umake duoen Lucy og The Ghoul vi vil tilbringe mest tid med, og det er da også disse scenen det virkelig svinger av. Som når en skadet, smått nedopet Lucy ankommer fantastiske New Vegas og må konfrontere en hærskare av zombiefiserte Elvis-imitatorer. En scene som er så langt mer en «okidoki», og blant sesongens mest underholdende. Nok en gang viser Purnell en bunnsolid teft for komisk timing.

Den deilig satiriske, småfrekke humoren sikrer sårt tiltrengte avbrekk mellom all ondskapen og den eksplisitte volden. Den tidvis beske, hardt kynisk ironiserende dialogen mellom desillusjonerte The Ghoul og livsoptimistiske Lucy er fortreffelig god underholdning. Goggins gjør nok en gang en formidabel rolleprestasjon av en kompleks karakter, bak all lateksen.

Og heldigvis har legendariske MacLachlan fått en langt mer fremtredende rolle denne sesongen, der vi får innsyn i hans psyke, beveggrunner og raison d’être. Muligens er han ikke fullt så rotten på innsiden som vi skulle tro…

Av nykommerne er det ingen som kan matche en eklatant ondskapsfull Justin Theroux (The Mosquito Coast) som tekmogulen Robert Edwin House. For (den egentlige) House er mennesker intet mer verdt enn forsøksmus, og ubeleilig, utilsiktet skade. Åpenbart karikert, men Theroux spiller den gale mannen med pondus og overbevisning – og hint til tekoligarker fra vår egen samtid.

Er du dog av den litt mer sarte sorten kan det nok bli i overkant mange eksplisitte hodeeksplosjoner denne runden…

Vellaget og solid – men ei lytefri

Sesong 2 er blitt en godtepose for blodfans av spillet, som her får legemliggjort alle sine karakterer og udyr fra spillverdenen, samt visualisert spillscenene på en forbilledlig måte.

For den mer gemene serietitter kan det nok bli litt for mange historietråder, karakterer og omstendelig, ufokusert handling, slik at man begår «dødssynden» og lar seg henfalle til å gripe mobilen for å sjekke siste nytt midtveis i en episode.

Fallout er en vellykket bastard-miks av western og sci-fi (tenk Twelve Monkeys møter Mad Max og Walking Dead) samt en solid dose zombiegørr. Men det bli vel mye blodsplatt, avkappede hoder og istykkerrevne lemmer å fordøye.

Etter et litt traurig midtparti kan vi love at sesongen tar seg opp mot slutten, og begynner å fyre av på alle sylindre – det tar bare lfor lang tid innen vi kommer dit. Den lekne, frekke humoren vokser på oss, og det samme gjør de outrerte karakterene. Fallout er fortsatt en fascinerende, dystopiske verden å tilbringe noen heftig underholdende timer i. 4 sterke stjerner.

I morgen (den 17. desember) er det strømmepremiere på andresesongen. Sesong 2 består av åtte episoder (hvorav anmeldelsen er basert på de seks første), med én ny episode hver uke frem til sesongfinalen den 4. februar 2026.