test: Sony IER-Z1R

Da jeg hørte at Sony i det stille hadde sluppet et par ørepropper til tjue tusen kroner, visste jeg at jeg måtte teste dem. Ja, det var faktisk prislappen som interesserte meg. Men også navnet, for MDR-Z1R er kanskje det heftigste paret lukkede hodetelefoner jeg hittil har hørt.

Test: Stax 009s – rådyr hodetelefonmagi

I hvert fall når det kommer til bassgjengivelsen! For i tillegg til å være en åpen og musikalsk formidler, har den frekt nok en aldri så liten «partypukkel» i bassen som gjør at rytmene formelig smeller inn i skallen og masserer øregangen. Når jeg så fant ut at EIR-Z1R var på vei, så forventet jeg samme type lyd i en øreproppversjon. Det kan man like!

Test: 3 high-end hodetelefoner – herlig idioti

Tre høyttalerelementer

I hver ørepropp sitter det hele tre høyttalerelementer: to dynamiske, hvor det største på 12 millimeter spiller bass og mellomtone, og det andre er en superdiskant som påstås å gjengi overtoner helt opp til 100 kHz. Hoveddiskanten er derimot et såkalt balansert armatur, som har fordelen av ultralav masse og lav forvrengning i akkurat dette frekvensområdet.

Å dele opp frekvensområdet i flere elementer har fordelen av at hver element får mindre arbeidsoppgaver og dermed redusert forvrengning og økt dynamikk. Ulempen kan være om timingen mellom dem ikke sitter 100 prosent. Da faller lydbildets landskapsoppbygning sammen, og den opplevde dynamikken blir langt flatere. Sony har lagt nitid arbeid i å justere bredden og lengden på signalveien til hvert enkelt element, så de møtes akkurat til riktig tid i munningen.

Tunge

Øreproppene er tunge, jeg tror fort de er de tyngste jeg har testet. Uten kabel veier de til sammen 26 gram, som gjør dem tre ganger tyngre enn Beyerdynamic Xelento Remote, mine favorittpropper til nå, som koster under halvparten av prisen av Sonyene.

Tyngden er en kombinasjon av tre høyttalerelementer og et hus i kraftig metall. Huset bygger også ganske mye ut, for å gi plass til de tre elementene. Så, ja, de stikker ut fra ørene. Man har passet på å pusse utsiden i sirkulære mønster for at det skal se passe «bling» ut, og det er på kanten før jeg vil kalle det overdrevet. Men de ser i hvert fall dyre ut, og det er jo bra når man tross alt bruker opp familiens feriebudsjett på et par ørepropper.

Følsomheten er oppgitt til 103 dB i 40 ohm, som virker høyt for den som er vant til vanlige hodetelefoner, men for ørepropper å regne er dette faktisk ganske tungdrevent, og noe som bare er akkurat innafor om du ønsker å bruke mobiltelefonen som lydkilde uten noen ekstern DAC eller forsterker. Det er for eksempel 7 dB lavere enn nevnte Beyerdynamic Xelento Remote, og enda lavere enn Sennheiser IE 800 S, en annen øreproppmodell å anbefale om du vil bruke mye penger.

Komfort

Sony har pakket med hele 13 ulike puter fordelt på sju størrelser og to materialer – hvorav ett er i en spesiell «Triple-comfort» silikonblanding – og det er ikke noe problem å finne puter som passer. For min passer nevnte silkonblanding i størrelse M best, og de sitter virkelig behagelig i øret. Tett, men ikke klamt.

Lyden av et feriebudsjett

Jeg hadde som nevnt forventninger til at Sonys dyreste ørepropper ville i bunn og grunn ha samme klangkarakter som sin store øreklokk-navnbror. Men, veit du, det er slettes ikke tilfellet. For hvor ble det av den svulstige bassgalskapen? Der den store har en overdreven (men herlig!) bass, er den i stedet perfekt balansert hos øreproppmodellen. I stedet får man en distinkt og tonalt korrekt bass, som ikke favoriserer noen toner fra kontrabassen foran andre.

Ikke for det, den går også meget dypt, bare høre på Billie Eilish sin melankolske indie-elektronika-låt Bury a Friend. Bassen masserer øregangen. Spesielt den dype, monotone bassen ett minutt uti. Glimrende! Samtidig er stemmen til Billie klar som dagen fra midten av stereobildet, og detaljene i toppen er noe ganske annet enn jeg er vant til.

Den luftige stemmen til Iris på sangen From Inside a Car er så oppløst som jeg kan huske å ha hørt den, mens hele lydbildet henger sammen fra topp til tå.

Stort lydbilde

Lydbildet er større, bredere og luftigere enn med så å si alt annet. Inkludert min favoritt fra Beyerdynamic. Beyerdynamic har en varmere og fyldigere fremtoning i bassen. På grensen til overdreven, akkurat som Sonys største øreklokker MDR-Z1R. Omtrent som jeg på forhånd hadde ventet disse øreproppene skulle låte. Siden de også er langt mer følsomme, ble det først en nedtur da jeg koblet over fra Xelento til IER-Z1R. Lyden var mye lavere, og bassen mye tammere. Men den låter riktigere, og det er vel bare å skru opp lyden?

Trenger forsterker

Det vil si, det krever litt kraft å få det beste ut av Sonyene. Har du en vanlig mobiltelefon er det ikke sikkert du får skrudd opp så mye du ønsker. Ved flere anledninger satt jeg med Motorolaen min på full guffe, og savnet en forsterker. Som for eksempel Chord Mojo.

For anledningen fikk jeg låne Sonys musikkspiller ZX300 (6.300 kr), som er beregnet på vanskelige hodetelefoner. Den har dessuten balansert 4,4 mm utgang som passer ekstrakabelen som følger med.

Balansert koblet får Sony-spilleren frem flere lag i lydbildet fra mellomtonen og oppover, enn jeg har opplevd med noen andre forsterkere ubalansert. Men spilleren legger for mye vekt på det som skjer i overtonene, jeg føler jeg sitter og nesten bare lytter til diskant.

Må temmes

Det er ikke så rart. For Sony-proppene har en kraftig forsterkning fra 3 kHz og opp til 12 kHz. Nesten 20 dB! Dette er nok for å gi inntrykk av at superdiskanten gjør mer ut av seg enn den i virkeligheten gjør, ved å tvinge frem flere detaljer i det hørbare området. Men det blir for tynt og kaldt om man ikke får balansert det med en varm klangbalanse i forsterkeren. Noe Sony-spilleren ikke har.

Det er ikke uvanlig å legge til og trekke fra i frekvensområdet, og ingen ørepropper eller hodetelefoner er helt nøytrale. Ikke engang de som er laget for studiobruk. Til og med Beyerdynamic Xelento, som jeg liker så godt, øker diskanten fra 3 kHz til 10 kHz med 10 dB. Men den har en varm klangkarakter i bass og mellomtone som veier opp. Det har ikke Sonyene, og da blir elektronikken viktig.

Min egen stasjonære Auralic Taurus fungerer glimrende. Den rosemaler ørlite, nok til å få fokus ned fra overtonene og over på hele lydbildet. Og da blir det vanvittig bra. Et stort orkester får vanvittig dynamikk, med god plass rundt hvert instrument, og bassrekka kommer bedre frem enn med en mer analytisk forsterker. Den bærbare DAC/forsterkeren Chord Mojo vil også innfri på dette området, og er nok den beste matchen med disse øreproppene.

Konklusjon

Bare å holde Sony IER-Z1R i hånda gir nærmest en slags ærefrykt. Husene i metall ligger tungt i hendene. Lyden er så detaljert og åpen som noe annet, og med et stort lydbilde. Spesielt med balansert tilkobling vokser rommet mellom instrumentene.

Kombinasjonen av en meget lineær bass og mellomtone, og en ganske kraftig forsterket diskant kan bli vel mye av det gode. Disse øreproppene trenger en forsterker med varm klang, for å få roet det ned litt. Gjerne en kraftig en.

Er de så verdt prisen? Det klarer vi ikke å bli enige med oss selv om.