TEST: Cuisinart Tri Zone

Cuisinart Tri-Zone er en airfryer i tungvektsklassen. Med ikke én, ikke to, men hele tre skuffer – eller kurver som de kalles i fagspråket.

Jeg betrakter meg selv som en ganske habil kokk, og jeg lager varm mat på eget kjøkken de aller fleste dagene i året. Og når gadgets er både mitt fag og min interesse, er maskinparken på kjøkkenet ganske omfattende.

Men en airfryer har jeg faktisk ikke. Jeg skal innrømme at jeg har sett med skepsis på airfryernes seiersmarsj. For det er jo når alt kommer til alt, snakk om en veldig liten varmluftsovn i bånd, ikke sant?

Men noe må det vel være snakk om? Det måtte testes. Og da nyheten om Cuisinart Tri-Zone dukket opp i redaksjonen, var tiden inne til å sette redaksjonens airfryer-jomfru på prøve.

Men en airfryer har jeg faktisk ikke. Jeg skal innrømme at jeg har sett med skepsis på airfryernes seiersmarsj. For det er jo når alt kommer til alt, snakk om en veldig liten varmluftsovn i bånd, ikke sant?

Men noe må det vel være snakk om? Det måtte testes. Og da nyheten om Cuisinart Tri-Zone dukket opp i redaksjonen, var tiden inne til å sette redaksjonens airfryer-jomfru på prøve.

Matlaging i to etasjer

Cuisinart Tri-Zone har, som navnet antyder, tre separate avdelinger som kan brukes uavhengig av hverandre. I hvert fall nesten, men det kommer vi tilbake til.

Apparatet er en nesten terningformet enhet på 42 cm i bredden, 38 cm i høyden og 32 cm i dybden. Den tar med andre ord en anselig del av kjøkkenbordet. Men hva gjør det hvis vidundermaskinen kan gjøre andre apparater overflødige?

Cuisinart fremhever dessuten at både non-stick-belegningen og metallkabinettet er PFAS-fri, så man slipper å få maten krydret med «evighetskjemikalier.»

På øverste etasje finner man to like airfryer-skuffer på 4,3 liter hver. De er store nok til å steke en liten kylling i den enden og en solid porsjon pommes frites i den andre. De to skuffene har et gjennomsiktig vindu og en knapp som slår på lyset slik at man kan følge med i bruningsprosessen.

Under dem fyller en lav, bred skuff hele maskinens bredde. Den er først og fremst beregnet til å fungere som ovn.

Killer-apper

For at en ny teknologi skal bli en suksess, må den ha en bruk som for første gang gjør livet lettere for brukeren. En killer app. Da Apple lanserte sin første ferdige datamaskin, Apple II, på slutten av 1970-tallet, var VisiCalc det første regnearket en slik killer app.

For mikrobølgeovnen var svaret popcorn. Og da kunne det for øvrig være det samme at maskinen hadde programmer til både tining, oppvarming og grill til sprøstekt fleskesvor.

Noe som bringer oss tilbake til airfryeren. Dens største killer-appen har vært frosne pommes frites. Muligheten for å lage sprø pommes frites som ikke flyter av olje, er det avgjørende argumentet. Og så kan vi alltid komme tilbake til muffins og kaker senere.

Noe som bringer oss tilbake til airfryeren. Dens største killer-appen har vært frosne pommes frites. Muligheten for å lage sprø pommes frites som ikke flyter av olje, er det avgjørende argumentet. Og så kan vi alltid komme tilbake til muffins og kaker senere.

Kan brukes i fleng

De to airfryer-skuffene har det samme settet av funksjoner. Det er først og fremst airfrying, men det er også programmer til ovnsteking, grill og baking. I tillegg kommer et dehydreringsprogram og funksjonen Re-crisp, som kan gi halvtrist brød en sprø skorpe igjen.

Programmene kan brukes uavhengig av hverandre. Man kan også med et trykk på en knapp kopiere et valgt program til naboskuffen, hvis man skal tilberede en ekstra stor porsjon. Endelig kan man også synkronisere programmene slik at de slutter på samme tid.

Ideen er genial, da den gir mulighet for å ha all mat perfekt ferdig til servering. Dessverre virker funksjonen bare for de to øverste skuffene, men ikke for det brede ovnsrommet i bunnen. Noe som i praksis gjør synkroniseringen stort sett ubrukelig.

Den brede skuffen i bunnen har bare tre programmer til henholdsvis pizza, toast og manuell innstilling. Bunnskuffen har over- og undervarme, men ingen varmluft. Det gjør den egnet til baking og oppvarmning av for eksempel frosne hvitløksbagetter.

Dehydreringsfunksjonen virker som den skal, men tørketiden på maks 12 timer er for kort til hele bær og sopp eller større stykker av frukt.

Ilddåp for førstegangsfryere

Med de innledende manøvrene på plass, og bevæpnet med oppskrifter fra nettet og et par airfryer-kokebøker som erstatning for den for øvrig nytteløse manualen, kunne matlagingen begynne.

De fleste oppskriftene begynner med ”varm airfryeren opp til (for eksempel) 180 grader.” Men Cuisinart Tri-Zone har ingen forvarmingsfunksjon. Programmene gir bare mulighet for å stille inn tid og temperatur. I noen tilfeller bare på tid. Man må derfor ty til den gammeldagse metoden: Gi maskinen noen minutter på bakeprogrammet før maten skal inn, og håp på det beste.

Kom aldri tilbake til ovnen

Første øvelse var naturligvis pommes frites. Fra dypfryst til gyllenbrune tok prosessen 18 minutter. Og resultatet var så tilfredsstillende at jeg godt kan forstå at mange er blitt så forelsket i teknologien. Selv om en airfryer i prinsippet er en liten varmluftsovn, gir den ekstra høye lufthastigheten i det lille lukkede rommet en så mye bedre og sprøere tilberedning at det ikke er noen vei tilbake til slappe ovn-fries når først man har prøvd det.

Men nå var ikke målestokken ovnen, men skikkelige triple cooked pommes frites fra frityrgryten. Jeg kan akkurat rekke å varme opp frityrgryten og gi frittene de to omgangene steking ved henholdsvis 130 grader og 185 grader på den tiden det tar å tilberede en porsjon i airfryeren. Og det fettfattige alternativet er fortsatt ”bare” smaksmessig 90 prosent i mål ved direkte sammenligning.

Neste øvelse var en komplett servering med ovnsstekt lammeculotte, bakte rotfrukter og hvitløksbagett. Rotfruktene og lammet i hver sin airfyer-skuff ble perfekte, mens bagetten i den brede ovnskuffen måtte ha et par minutter ekstra før skorpen var perfekt. Men alt i alt riktig vellykket – for en nybegynner. Men minuspoeng til Cuisinart for å ha glemt å synkronisere den siste skuffen.

Perfekt pizza

Den store ovnskuffen er med 30 cm i bredden og dybden akkurat stor nok til å romme en skikkelig 12” pizza. Det måtte selvfølgelig prøves. Og her overrasket Cuisinart Tri-Zone positivt. Pizzaprogrammet varmer bare opp til 230 grader, noe som er i underkant (en skikkelig pizzaovn når 500 grader!). Derfor tok stekingen hele 22 minutter – inkludert tilleggstid. Men resultatet var verdt å vente på. Bunnen var sprø under hele pizzaen, og toppen hadde de riktige brente flekkene. Resultatet var kanskje tettere på deep pan pizza enn napolitansk. Men resultatet var bestått med glans. Sant nok takket være de to meget tettsittende varmeelementene over og under stekepannen.

Etter å ha brukt Cuisinart Tri-Zone i noen uker, er det ting som jeg nå bare finner lettere og mer praktiske å lage på den måten. Og muligheten for å tilberede tre ting på en gang er en stor bekvemmelighet. Det trekker imidlertid litt ned at de to skuffene og stekepannen fyller opp hele oppvaskmaskinen. Og er én av airfyer-skuffene først skitnet til, er det ingen vei utenom. Begge skuffene må nemlig være i maskinen før den kan startes.

Re-crisp-programmet har vist seg som en investering i daglig livskvalitet. Et tinet rundstykke fra fryseren blir i løpet av fem-seks minutter tryllet tilbake til noe som minner om duftende ferskbakt.

Konklusjon

Cuisinart Tri-Zone ser fryktinngydende ut når den gigantiske maskinen pakkes ut. Men den er i virkeligheten ganske enkel. Glem spesielle programmer til bestemte matvarer eller finesser som forvarming. Men det den kan, gjør den faktisk glimrende. Herunder selvfølgelig pommes frites, som ikke kan måle seg med den ekte, frityrstekte originalen, men er uendelig mye bedre enn noe som kan lages i en gammeldags ovn.

Hjemmelaget pizza ble overraskende god og sprø i ovnskuffen, og ovnsstekte retter i de to airfryerskuffene er enkel og sunn hverdagsmatlagning.

På minussiden teller en ubrukelig manual, som ikke engang forklarer de mest basale tingene om airfryeren og dens bruk. Og Cuisinart må ta seg sammen og lage et synkroniseringsprogram som virker på alle tre skuffene.

På den positive siden teller den virkelig rimelige prisen. Og med tre skuffer i stedet for to har Cuisinart Tri-Zone et markant forsprang i våpenkappløpet på kjøkkenbordet.