: Audio Physic Yara II Superior

Det må innrømmes først som sist at vi digger svære høyttalere med massiv lydgjengivelse, magemasserende bass og lydtrykk som får nesehårene til å vibrere i takt med musikken. Likevel skal det sies at noen av de råeste og mest virkelighetstro lydopplevelsene vi har hatt, faktisk har kommet fra små bokhyllehøyttalere som B&W Nautilus 805 og Dynaudio Contour S1.4. Hvordan kan dette ha seg?

Det er ikke til å komme unna at kompakte høyttalere har en rekke lydmessige fordeler. Mindre kabinetter gir også stivere vegger, som ikke vibrerer og farger lyden i like stor grad som store kasser kan gjøre. Mindre farging betyr at stemmer og instrumenter klinger mer naturlig, og at høyttaleren lar mer av musikken og detaljene fra opptaket slippe uhindret igjennom. Små høyttalere skaper i tillegg ofte mindre «rot» i lydbildet fordi de reflekterer mindre av sin egen lyd tilbake på lytteren.

Ulempene kommer når det blir snakk om dypbass og rå kraft. De fleste gode kompakthøyttalere kan spille utmerket bass ned til et visst område, men så er det også bom stopp. Du går glipp av de laveste pedalene på kirkeorgelet, og mister noe av skyvet fra de tøffeste hiphoprytmene. Og hvis du først er så heldig å finne en liten høyttaler som leverer bra bass, klarer den neppe å spille særlig høyt på samme tid.

En slik bragd er forbeholdt de aller dyreste high-end-monitorene, drevet av tilsvarende dyre forsterkere. For nettopp det er annen ulempe med småhøyttalerne – særlig effektive er de ikke. Små høyttalere krever faktisk overraskende mye kraft for å låte overbevisende. Konstruktørene er nemlig nødt til å kompensere for størrelsen med avanserte delefiltre, og dette gjør at mye av effekten går til spille som varme.

Et bedre kompromiss?
Audio Physic har søkt å kombinere noe av det beste fra både små og store høyttalere i den rykende ferske høyttaleren Yara II Superior. Den tyske produsenten har fra før gjort seg bemerket med en rekke langt dyrere high-end-høyttalere, blant annet de populære modellene Virgo og Avanti som Yara II bærer tydelige likhetstrekk med.

Konstruksjonen er like enkel som den er genial: Ta utgangspunkt i en god kompakthøyttaler, men strekk kabinettet helt ned til gulvet og tilsett to ekstra basshøyttalere for fyldens skyld. Det slanke kabinettet tar ikke større plass enn et par små høyttalere på stativer vil gjøre, men har i motsetning til disse et langt større kabinettvolum som tillater dypere bassgjengivelse. Ved å flytte basselementene ut på siden bevarer man også den smale frontplaten som er viktig for å skape minst mulig rot (les: refleksjoner) i lydbildet.

Forventninger
I denne prisklassen nærmer vi oss høyttalere som kan gi en smak av high-end-lydkvalitet, med en nærmest lytefri lydgjengivelse. Høyttalere som T+A Criterion og Yamaha Soavo 1 har imponert stort i året som gikk. Konkurransen er særdeles tøff, men Yara II S har et par særtrekk for prisklassen.

Prisen er mer gunstig enn hos de to konkurrentene, men likevel er dette et par ekte treveis-høyttalere der diskant, mellomtone og bass besørges av hver sine separate elementer. Dette er spesielt fordelaktig i mellomtonen, hvor elementet da slipper å forstyrres med krevende bassfrekvenser.

Med sin slanke utforming er også Yaraene lettere å plassere enn høyttalere flest, og med bassport på undersiden kan de fint settes nær eller helt inntil bakveggen uten at bassgjengivelsen behøver å bli for fremtredende.

Lydkvalitet
Minstekravet til en høyttaler i denne prisklassen er at den bør klare å gjengi enkel, akustisk musikk på en overbevisende måte. Således er Nils Lofgrens «Acoustic Live» et bra sted å begynne. Denne plata er flittig brukt på hi-fi-messer på grunn av sin gedigne gitarlyd og luftige romgjengivelse. Opptaket består hovedsakelig av Lofgren på strenger og vokal, og det legges ingen tøyler på dynamikken. Det låter ubeskrivelig tøft!

Audio Physic viser seg med en gang å ha de grunnleggende egenskapene på plass. Lydgjengivelsen er forfriskende ren og fri for farging eller andre ulumskheter. Noe som helst sikkert kan tilskrives det solide kabinettet. Klangen fra gitarkassa gjengis energisk og med presis tonegjengivelse, uten tegn til romling eller ulyder som ellers kunne lagt en demper på opplevelsen. Og la oss ikke glemme lydbildet – stort og presist med et nærmest fysisk nærvær fra Nils Lofgren himself midt mellom høyttalerne. Det tydelige fokuset i mellomtonen er en egenskap som selv langt dyrere høyttalere kan få problemer med å etterligne.

De som foretrekker moderne popmusikk vil heller ikke bli skuffet av Yara II. Det fysiske trykket man kan oppleve fra store høyttalere uteblir riktignok, men Yaraene er langt fra noen pyser. Bassgjengivelsen er fyldig og strekker seg dypt i frekvens (i mitt lytterom hadde jeg brukbart nivå helt ned til 30–40 Hz), uten tegn til stress selv når vi skrur volumet opp til respektabelt hjemmefest-nivå. Diskantgjengivelsen er finkornet og distinkt, men er definitivt ikke av den typen som glatter over feil eller runder av de skarpeste lydene bare for å virke mer behagelig. Her skinner alt igjennom, på godt og vondt.

Helt piano …
Det er ingen tvil om at høyttalerne takler de fleste typer musikk på en fremragende måte. Men hva skjer når vi øker vanskelighetsgraden? Lydopptak av piano er en skikkelig lakmustest for enhver høyttaler. Det å gjengi pianoets komplekse tonestruktur jevnt og fritt for betoninger, er noe kun de aller beste og dyreste høyttalere klarer helt feilfritt. Yara II drar helt klart lydmessige fordeler av sitt urokkelig stive kabinett som ikke farger lyden nevneverdig. Men klangmessig kan de også føles en anelse slanke i grunntoneområdet.

Dette kan høres på filmmusikken til «Final Fantasy», hvor pianoet riktignok har massevis av skyv fra de lavere tangentene, men dør litt ut i de øvre. Et inntrykk som vedvarer også ved andre pianoinnspillinger. Vi gjetter på at dette kan komme av den relativt lave delefrekvensen til basshøyttaleren, som skaper en viss ubalanse mellom dypbassen og det øvre bassområdet. Men dette fortoner seg kun som små mangler når vi tar pris med i betraktningen.

Først når vi introduserer krevende klassisk musikk fra Mozarts Requiem, merker vi at det fortsatt finnes gode argumenter for å bruke enda mer penger på høyttalere. Musikk av denne størrelsen stiller utrolig høye krav til hele stereoanlegget, ikke minst til høyttalerne som skal gjenskape det hele. Det sier seg selv at en enkel gitar og lavmælt visesang blir barnemat i forhold til et ekte symfoniorkester.

Yaraene gir et stort og realistisk lydbilde fra konsertsalen, og med sin stramme og korrekte klangkarakter henter de ut massevis av detaljer. Strykere og strengeinstrumenter står klart ut fra hverandre, og lytteinntrykket er gjennomgående positivt. Men også her gjør høyttalernes noe slanke grunntone seg bemerket, og ved fullt crescendo kan det bli litt masete å lytte til. Audio Physic har ikke helt den samme roen i lydbildet som Yamaha Soavo 1 og andre «fullsize»-høyttalere kan vise til.

Konkurrenter?
En høyttaler til nesten 20 000 kroner må finne seg i å bli satt opp mot mange tøffe konkurrenter. Denne prisklassen er full av utmerkede høyttalere som kan gi mer enn en smak av drømmelyd, men ingen er perfekte. Her gjelder det derfor å finne det kompromisset som passer din egen musikksmak, anlegg og stueplass best.

Når det kommer til akustisk musikk av «unplugged»-typen, er Yaraene nærmest uslåelige. Mellomtonen gir vokalene et rått nærvær, og lydbildet sitter som naglet på veggen. Således låter høyttalerne mer engasjerende enn de litt tilbakeholdne Dynabelene som kollega Geir Nordby testet i nummer 08/07. De oppleves også strammere og mer korrekte i klangbalansen enn de utagerende gulvhøyttalerne fra Electrocompaniet (men ikke nødvendigvis like underholdende).

Yara II Superior må imidlertid se seg slått av større høyttalere som Yamaha Soavo 1 og T+A Criterion på klassisk og klavermusikk. Både Yamaha og T+A har en jevnere, dypere og enda mer fyldig bassgjengivelse, med rikere klangkarakter i det øvre bassområdet. Men begge koster om lag 5000–8000 kroner mer enn Yara, og stiller samtidig enda større krav til forsterkeren. No free lunch her i gården …

Lettdrevne
En positiv overraskelse ved Yaraene er nettopp effektiviteten – her trengs det ingen monsterforsterker for å spille opp til dans. Mye av testingen ble gjort på Densens B150 forsterker som matcher høyttalernes stramme klangideal på en bra måte, men vi fikk også gode resultater sammen med rimelige forsterkere som Rotel lille RA-04.

Akkurat det er gode nyheter for de som ikke har råd til å oppgradere hele anlegget på en gang. Du kan fint starte med høyttalerne og bygge på senere. Litt synd er det imidlertid at høyttalerne kun har ett enkelt sett med høyttalerterminaler som utelukker bruk av bi-amping (separat forsterker til bass og diskant/mellomtone). I motsetning til blant andre Rega og Linn har Audio Physic åpenbart ikke troen på denne form for tilkobling.

Konklusjon
Akkurat som en liten GTI-bil kan kjøre raskere i svingene enn en stor Autobahn-cruiser, har små høyttalere kvaliteter som ikke uten videre lar seg kopiere av store høyttalere. Men Audio Physic har klart å kombinere flere gode egenskaper i Yara II Superior. Dette er ikke nødvendigvis den rette høyttaleren for deg som skal fylle virkelig store rom med lyd. Men høyttalerens utforming og design gjør den meget godt egnet for plassering i trangere omgivelser, uten at lydgjengivelsen blir skadelidende. Vår nye favoritt til de med små leiligheter!