Som bokstavelig talt alle andre, har også JBL fått øye på det stadig voksende markedet for hodetelefoner med elektronisk støyredusering (ANC). Vi testet nylig mellomprismodellen JBL Club 950NC, men denne gangen gjelder det toppmodellen JBL Club One.
At det er penger i støyreduserende hodetelefoner i premiumklassen, vitner det raskt voksende utvalget om. I januar testet vi et dusin av de absolutt beste, og flere har kommet til i mellomtiden. Blant nykommerne er den lenge ventede Sony WH-1000XM4.
Robust look
JBL Club One ligner til forveksling lillebror Club 950NC: en forholdsvis kraftig bygd hodetelefon med ovale øreklokker og myk kunstlærpolstring på øreputer og hodebøyle. Alt er i sort – selv JBL-logoen på øreklokkene er trykt i blank sort på mattsort bakgrunn.
Hodetelefonen er kraftig bygd med bøyler av metall, og det ser ut som om den tåler å bli tatt med overalt – slik skjebnen er for en reisehodetelefon. Også driverne er beskyttet bak et metallgitter, som igjen er dekket av et tynt nylonnett. Alt virker solid og ganske tillitsvekkende. Men ikke med samme eleganse som Sony eller Bose. Eller for den saks skyld den luksusfølelsen man får hos Bang & Olufsen og DALI.
Det robuste inntrykket går igjen i bærekomforten. JBL Club One sitter stabilt, men ikke med den letthet og komfort som kjennetegner ANC-hodetelefonene fra Sony og Bose. Den er merkbart tyngre, og sitter strammere.
Kabler til alt
Det er litt mer utstyr med i pakken, enn tilfellet var med Club 950NC. Utover reiseetui og en kort kabel til bruk med mobiltelefoner med minijack-utgang får man også en god, gammeldags spiralsnodd hodetelefonkabel som minner om hodetelefonene i min ungdom. Det er også en USB-kabel til lading, samt en 6,3 mm jackadapter til voksne stereoforsterkere. Og en flyadapter. Man er med andre ord sikret en forbindelse i nærmest enhver tenkelig situasjon.
Lillebror Club 950NC fikk kritikk for at det manglet høykvalitetskodeker som aptX, LDAC og AAC. Det samme er tilfellet med Club One. Og mye mer overraskende når vi har å gjøre med en hodetelefon i luksusklassen. At den likevel låter meget bra, er et faktum vi kommer tilbake til senere.
Styring med Google (og Alexa)
Stemmestyring skjer ved hjelp av Google Assistant. Amazon Alexa støttes også, men her møter man språkbarrieren, så vil du snakke norsk med hodetelefonen din, er Google eneste mulighet. Fysisk betjening skjer med i alt seks trykknapper, fordelt langs bakkanten av de to øreklokkene.
Man har jobbet en del med audiokablene da de ikke bare er med som reserve. Faktisk er JBL Club One bedre med kabel. Man kan enten velge å bruke hodetelefonen helt passivt, altså med all elektronikk slått av. I den situasjonen utvides frekvensområdet med en oktav på hver side av det hørbare området. Men man kan også bruke den som aktiv, bare med kabel i stedet for Bluetooth. I den tilstanden får man fortsatt glede av støyredusering og DSP-tuning, inkludert DJ-lydprofilene.
Få lyden ødelagt av stjerne-DJs
Modellene i Club-serien gir adgang til en funksjon kalt «Stage+» i appen. Her kan man velge mellom fem forskjellige equalizer-innstillinger som matcher fem tonegivende DJs signaturlyd.
I testen av JBL Club 950NC tvilte jeg på at lyden i de fem innstillingene virkelig var valgt av henholdsvis Armin van Buuren, Sunnery James, Nicky Romero, Tigerlily og Ryan Marciano. Jeg tok feil. Harman-konsernet som eier JBL, har senere bekreftet at det faktisk forholder seg slik. Det er de nevnte DJs som har stått for innstillingen av de fem profilene.
Med den informasjonen må jeg konstatere at DJ-profilene fortsatt ødelegger lyden totalt! I hvertfall hvis det er meningen at man skal høre musikken som den låt på opptaket.
Mer interessant er Custom EQ-funksjonen hvor man med fingeren kan tegne den frekvenskurven man foretrekker. Både EQ- og DJ-innstillingene lagres i hodetelefonene slik at man ikke trenger å ha appen åpen for å få sin foretrukne lyd.
Glimrende støyreduksjon
Støyreduksjonen er den slagmarken hvor kampen mellom de store produsentene av luksushodetelefoner står i dag. Det handler ikke lenger om å fjerne kabinstøyen under flyturen (spesielt ikke i Corona-virkeligheten anno 2020, hvor ingen flyr), men om et dyrekjøpt frikvarter fra dine omgivelser på kontoret eller på veien til og fra jobben.
Middelet er elektronisk støyreduksjon, som i korthet går ut på å fase ut den støyen som trenger gjennom hodetelefonene ved å tilføre et fasevendt opptak av støyen fra omgivelsene til signalet i hodetelefonene. I praksis er dette alt annet enn enkelt, og hver hodetelefonprodusent har sin egen oppskrift. I JBL Club One brukes en teknikk kalt «True Adaptive Noise Cancelling», mens JBL Club 950NC måtte nøye seg med «Adaptive Noise Cancelling».
Uansett hvilke ingredienser JBL har puttet i sin hemmelige saus, fungerer resultatet godt. Støykorreksjonen er subjektivt på høyde med Sonys – og langt bedre enn hos for eksempel Bose, DALI og Beyerdynamic. Det har ikke vært mulig å teste Club One i dens ultimative element jetkabinen, men pendling, simulering med hvit støy og bråket fra en byggeplass klarte den adaptive støykorreksjonen perfekt.
Lydkvaliteten
Med minnet om JBL Club 950NC i forholdsvis frisk erindring, var det ikke med de største forventningene jeg første gang satte JBL Club One på hodet. Men selv om de to utgjør henholdsvis nest dyreste og dyreste modell i samme serie, er de så forskjellige at de neste bare har navnet til felles.
JBL Club One låter nemlig bra! Og ikke bare låter den bra, men den er faktisk blant de støyreduserende hodetelefonene som låter best på markedet akkurat nå. Spesielt hvis det står rock og pop på menyen.
Når det gjelder hodetelefoner, støter man igjen og igjen på begrepet «signaturlyd». Hodetelefonene lages altså ikke med nøytral lyd for øye, men den særlige «sounden» som trofaste kunder forventer.
Frekvenskurven for JBLs signaturlyd er preget av en moderat heving i bassområdet på ca. 6 dB mellom 20 og 150 Hz samt et litt større løft mellom 2 kHz og 7 kHz. Det gir et rock and roll-lydbilde hvor det er trøkk i bunnen, og hvor overtonene kommer tydelig frem. Det er ikke nødvendigvis korrekt, men det er artig! Til forsvar for JBL må det sies at de øvrige produsentene også arbeider med en signaturlyd, så det handler ikke om farget lyd kontra ren lyd – men om hvilken farge man foretrekker.
Moro – og styring
I JBL Club One får man som sagt et lydbilde med vekt på det artige. Bassen er lett å følge, og man får lyst til å trampe takten med føttene. Men der bassen fløt sammen i en gjørmete sump på Club 950NC, er det stramhet og styring på Club One.
Også på den motsatte siden av spekteret er det skrudd opp, men igjen slipper Club One godt fra det fordi oppløsningen er på topp. Resultatet blir i stedet et lydbilde med masser av detaljer og briljans. Som om gitarstrengene og cymbalene er blitt pusset ekstra blanke og skinnende.
Med så stor vekt på bunn og topp kan mellomtoneområdet lett bli et stebarn, men det har lyktes å bevare den gode kvaliteten og nyanseringen slik at stemmer og grunntoner nok kanskje ikke blir mindre fremtredende, men heller ikke direkte dempede. Korstemmene på Right Hand Man fra Hamilton er forholdsvis lette å skille fra hverandre. Men det er egentlig ikke så nøye da det er mer interessant å følge med på rytmen.
Enda bedre lyd med kabel
Å bruke kabel sammen med trådløse ANC-hodetelefoner er ofte en nødløsning. Enten fordi de har gått tomme for strøm, eller for å få lyden fra underholdningssystemet i flykabinen på lange flyruter. Men ikke her; her blir lyden bedre.
Med kablet tilkobling kan JBL Club One brukes både som vanlige passive hodetelefoner og aktivt med støykorreksjon og digital equalizing via DSP.
Jeg må først og fremst rose JBL for å ha så god kontroll på lyden av hodetelefonene, og at de ikke er avhengige av DSP for å låte godt. Forskjellen med og uten aktiv elektronikk er faktisk svært liten. Med fraværet av støykorreksjonen som den mest markante forskjellen.
Bedre diskant i passiv modus
I passiv modus har Club One stort sett samme lydsignatur som i aktiv. Den største forskjellen er diskanten, som her blir mer frigjort og veloppløst. Om det skyldes det større frekvensområdet (opptil 40 kHz), er tvilsomt. Selv om jeg mener å ha en god og trent hørsel, kan jeg garantert ikke oppfatte noe som helst over 18 kHz. Svaret må mer sannsynlig søkes i den aktive elektronikken.
Med elektronikken på, men fortsatt via kabel, kommer det litt mer trykk i bassen – også i den «nøytrale» innstillingen. Og selv om diskanten mister luftighet, er vi fortsatt i det absolutt beste sjiktet av aktive hodetelefoner.
JBL Club One er ikke billige hodetelefoner, og til samme pris kan man velge og vrake blant det beste fra alle produsenter. Sony WH-1000XM4 har nylig vippet sin egen forgjenger av tronen som kongen av stillhet. De to er forholdsvis tett på hverandre, da også Sony har frisket opp lydsignaturen, men JBL er fortsatt mer engasjerende.
Når det gjelder detaljert lyd, er DALI IO-6 også et alternativ. Den virker mer tilknappet, men til syvende og sist nok mer korrekt. Til gjengjeld er støyreduksjonen ikke i klasse med Sony og JBL.
Konklusjon
Med Club One har JBL – og dermed Harman – meldt seg inn i eliten av støyreduserende luksushodetelefoner! Det ville vært modig, på grensen til hybris, å si at vi her har den beste ANC-hodetelefonen i klassen. Og det avhenger til slutt av om du foretrekker den rappe JBL-lyden eller den litt mer noble Sony-klangen. Men du bør under alle omstendigheter prøve begge på ditt eget hode før du kjøper.
Sikkert er det at vi har med et par hodetelefoner å gjøre, som leverer toppkvalitet på både støyreduksjon og lyd. Og liker du ikke lyden, kan du raskt maltraktere den til ukjennelighet med DJ-profilene i appen.
Lyd & Bilde mener
Støyreduksjonen er på topp, og den tilpasser seg omgivelsene. Lyden er noe av det flotteste vi har hørt i en ANC-hodetelefon. Lyden er mer "showete" enn korrekt. Club One er forholdsvis tunge, og ikke i nærheten av så lekre og behagelige som for eksempel Sony og Bose.
Veil. pris 4190 kr
Spesifikasjoner
- Type: over-ear, lukket, trådløs med ANC
- Drivere: 40 mm med Graphene-membran
- Frekvensområde, passiv: 10–40 000 Hz (toleranse ikke oppgitt)
- Frekvensområde, aktiv: 20–20 000 Hz (toleranse ikke oppgitt)
- Aktiv støydemping: ja, true adaptive
- Antall mikrofoner: 6 (2 til tale, 4 til støyreduksjon)
- Batteritid: 23 timer med ANC / 45 timer med kun BT / 25 timer med ANC og kabel
- Stemmestyring: Google Assistant, Alexa
- App: JBL My Headphones
- Tilkobling: USB-C, 3,5 mm stereo-minijack, Bluetooth 5.0 (A2DP 1.3)
- Vekt: 378 gram
- Web: jbl.com
«Om det skyldes det større frekvensområdet (opptil 40 kHz), er tvilsomt. Selv om jeg mener å ha en god og trent hørsel, kan jeg garantert ikke oppfatte noe som helst over 18 kHz.»
Det kan godt skyldes den økningen i frekvens. Selv om du ikke hører mer enn max 20kHz så har det noe med hvor lyden begynner så smått å rulle av og få phase shift osv.
Derfor bl.a en forsterker gjerne takler signal opptil 100kHz før den ruller av.
Men soklart… Elektronikken spiller også inn så vil tro det er en kombinasjon.