TEST: Yamaha A-S3200

Forskjellene er mer enn subtile, men for mange er de ikke store nok til at det et verdt det ekstra utlegget. For mens Yamahas integrerte A-S2200 er et av de beste og mest spennende forsterkerkjøpene i sin klasse, stiller det dyrere flaggskipet A-S3200 i en helt annen divisjon.

De to forsterkerne deler den samme teknikken på innsiden, de kan akkurat det samme, og det skiller 10 w effekt i favør av den dyrere A-S3200. Likevel er prisforskjellen påtagelig, og selv om A-S3200 lyder bedre, snakker vi om så små nyanseforskjeller at man må vurdere om en ekstra balansert inngang er verdt pengene.

Mens den integrerte A-S2200 er den midterste i Yamahas nye trio av integrerte forsterkere er A-S3200 flaggskipet. Med håndlagede effektmetere, et spesielt stivt og resonansdempet chassis, med den nevnte ekstra XLR-inngangen.

Men som også er mer påkostet med dyrere komponenter, som Toshin PPSO filmkondensatorer med messingkontakter, og forkrommende messingføtter med et konisk hvilepunkt på innsiden, for bedre demping.

Som A-S2200 er også denne balansert fra inngang til utganger, og den har heller ikke digitale tilkoblinger, strømming eller nettverkstilkobling i noen form. Men den har en meget god platespillerinngang for MM- og MC-pickup.

Prisen plasserer den i selskap med McIntosh MA352 på den ene siden (heller ikke med nettverk, men med phono), Naim Uniti Nova (med nettverk, men uten phono), og over den potente Hegel H390, den fleksible Devialet Expert Pro 140 (med begge deler) og den briljante Electrocompaniet ECI 6DX MKII – med nettverk.

Klassisk design

Yamaha-forsterkeren er uvanlig lekkert bygget. Der topplaten til A-S2200 har stansede luftehull, har den tykkere aluminiumsplaten på A-S3200 freste, rektangulære åpninger. Tresidene i sort pianolakk skaper en sober kontrast til den mattbørstede aluminiumen.

Knapper og potmetere er mykt vektet akkurat som de er på high-end forsterkersettet C-5000 og M-5000, hvor den integrerte forsterkeren har hentet mye av de elektriske kretsløsningen.
Effektmeterne er større her enn på A-S2200 og forsterkeren har kraftigere kabelterminaler som også kan ta spader.

De balansert inngangene har en bryter for å invertere fase, og inngangsfølsomheten kan dempes med – 6 dB.

Den ene inngangen for platespiller er lik her som på A-S2200, og den kan brukes med de fleste MM- og MC-pickuper på, men har ikke noen bryter for å matche belastningen lik den man finner på forforsterkeren C-5000, hvor man kan velge belastningsimpedansen i fire trinn: 10, 30, 100 og 300 Ohm. Her er den fast på 50 ohm.

Myk som fløyel, glatt som silke

Den større og bittelitt kraftigere 3200 lyder som en 2200, men det er forskjeller som – hvertfall for noen, kan ha betydning. De deler den samme fremragende og superdetaljerte platespillerinngangen som virkelig får Keith Jarretts Køln-konsert til å synge i rommet, og med en Ortofon Cadenza Bronze åpnes lydbildet opp og man får et storslaget lydbilde.

Akkurat som på en 2200.

Men det er noen forskjeller det er verdt å nevne. Uansett om lydkilden er en MC-pickup eller en CD-spiller, viser det seg at 3200 gjør noen saker bedre enn 2200. Klangen er den samme, men det klinger litt mer av klavertonene her, og det er mer dynamisk kontrast i den laveste oktaven.

Strykere og vokaler klinger friere, og det er flere mikrodetaljer i lydbildet på feks. klassisk musikk. En a-b-test med 2200 viste at forskjellene er subtile, men merkbare. Den dyrere Yamaha-forsterkeren har litt bedre kontroll på de to 15-tommers basselementene i en JBL Synthesis 4369, og diskanten fra kompresjonshornet oppleves som – igjen litt – bedre oppløst med 3200.

Å bytte mellom forsterkerne ga meg ingen wow-opplevelse hva forskjellene i lydkvalitet angår, jeg kunne levd lykkelig med begge, men til mer krevende høyttalere kan det hende man får igjen for å velge 3200 fremfor 2200.

Selv om det på papiret ikke er noen effekt- eller kraftmessige forskjeller.

På de mindre Yamaha NS-3000, var forskjellene enda mindre, men også her opplevde jeg litt bedre grep om de laveste tonene, og en mer finmasket gjengivelse av detaljer, og luftigere overtoner. Om dét er verdt 20.000 kr ekstra, er en annen sak.

Det skinner, nei lyser av A-S3200 på vokaler. Det spiller ingen rolle om det er mezzo-prakten til Ceciilia Bartoli, eller semi-falsetten til Thomas Dybdahl. Forsterkeren serverer vokalene på et gullfarget fat med silkeslør, og selv de mest unnselige nyanser kommer godt frem i det store lydbildet.

I likhet med A-S2200, er bassgjengivelsen av den kvaliteten man forventer når man spenner enn 300 w forsterker til et par store høyttalere. På Kari Bremnes Togsang, kjenner man bassen i mellomgulvet, selv fra de små NS-3000, og det gnistrer av Al Jarreaus Cold Duck, mens bassen Leonard Cohens Everybody Knows vugger i raskt takt ut i rommet og bidrar i høy grad til en virkelighetsnær live-opplevelse.

En Hegel H390 vil lyde strammere og kanskje litt bedre kontrollert når man spiller skikkelig høyt, og en McIntosh MA352 vil tilføre musikken et varmere strøk av amber, men Yamaha-forsterkeren skaper mer luft og klang i lydbildet.

Konklusjon

Yamaha A-3200 er kanskje ikke så mye bedre enn A-S3200 som prisforskjellen indikerer, og selv om forskjellen er subtile, er den litt bedre oppløst, litt bedre kontrollert, og den har litt bedre dynamisk kontroll og kontrast. Glem den oppgitte effekten, i praksis merker man at den har mye mer dreiemoment enn vi er vant til fra 100 wattere, og samtidig spiller den så guddommelig vakkert og engasjerende at man kan bli rørt av mindre. Med A-S3200 kan man spille hva som helst, man trenger bare gode signalkilder og et par seriøse høyttalere, så har man et anlegg for livet.