Spotify er i dag verdens største musikkstrømmetjeneste, med over 600 millioner aktive brukere og rundt 250 millioner betalende abonnenter. For folk flest har Spotify blitt det naturlige stedet å gå til for å høre musikk, og nå har også lydkvaliteten fått et etterlengtet løft: Spotify Lossless er resultatet av «Hi-Fi» versjonen som vi ble lovet for mange år siden. Så er spørsmålet – holder det mål mot konkurrentene?

Smart brukergrensesnitt

Brukervennligheten er utvilsomt god. Spotify har et enormt utvalg av musikk og podkaster, og gir deg relevante musikkanbefalinger. Smarte finesser som AI DJ spiller mer av musikken du liker. I tillegg finnes Spotify-appen overalt – de fleste strømmebokser/forsterkere og trådløse høyttalere støtter Spotify Connect, som gjør det enkelt å spille av musikken over Wi-Fi.

Egentlig er det bare lydkvaliteten som har haltet. Mens konkurrenter som Apple Music, Tidal og Qobuz har jekket opp lydkvaliteten til CD- og studiomaster-nivå, har Spotify dratt i håndbrekket ved 320 kbps Ogg Vorbis. Frem til nå, altså.

Spotify Lossless er her

Velger du et Premium-abonnement får du nå tilgang til det Spotify kaller «lossless», eller tapsfri musikkstrømming i opptil 24-bit/44,1 kHz FLAC-format.

For å få tilgang til den høyeste lydkvaliteten må du også ha en avspiller eller høyttaler(e) som støtter Spotify Connect. Denne kan også behøve en oppdatering for å gi tilgang Lossless-støtte.

I praksis viser det seg at store deler av katalogen er i 16-bit/44,1 kHz, og basert på våre stikkprøver, virker det litt tilfeldig hvilke innspillinger som faktisk er tilgjengelig i fullverdig 24-bit/44,1 kHz. Så man må ikke gå i fella og tro at alt Spotify leverer er i 24-bit.

Lydkvaliteten i praksis

Aller først er det viktig å slå fast at Spotify Lossless gir et merkbart løft fra tidligere nivåer. Trofaste Spotify-abonnenter vil garantert ha glede av den økte lydkvaliteten, spesielt når de lytter på stereoanlegget hjemme – da kan favorittmusikken virkelig glitre.

Likevel er det ikke nok til å matche lydkvaliteten fra de beste konkurrentene – det er vår erfaring etter å ha sammenlignet Spotify Lossless direkte mot Apple Music, Tidal og Qobuz.

Med Fleetwood Macs Dreams fra albumet Rumours(2004 remaster) får vi et greit førsteinntrykk av hva Lossless kan gjøre. Selv om dette albumet bare er tilgjengelig i 16 bit/44,1kHz kvalitet, får vi servert et stort og detaljert lydbilde med masse «luft» mellom instrumentene her, som vi ikke opplever med 320 kbps-versjonen.

Samtidig merker vi at vokalistene fra 1977 låter litt slanke og skarpe, og cymbalene har en lite ørevennlig klirring. I tillegg er bassen ganske monoton, uten et tydelig skille mellom trommer og gitar.

Til sammenligning kan Apple, Tidal og Qobuz varte opp med en 24-bit/2001 remaster av det samme albumet, og denne innspillingen har betydelig mer dybde og substans. Her våkner gitarene til liv, vokalene får mer kropp, mens bassen dirrer fast og presist.

–Oi, for en dynamikkforskjell! utbryter Geir, og resten av lyttepanelet er enige.

Vi spoler frem til 2025 og listetoppen Alex Warren med låta Eternity. Her burde man kunne forvente at Spotify klarte å hoste opp en 24 bit-versjon. Men fortsatt er det bare 16 bit som gjelder, og dessverre er dynamikken ganske flat her også.

– Dette blir masete å høre på, rett og slett, sier Audun.

Til sammenligning låter Apple, Tidal og Qobuz-trioen vesentlig klarere, med mer dynamisk kontrast og enda fyldigere brystklang i stemmen. Alex Warren-fans fortjener heller å høre denne versjonen på et bra anlegg!

Vi klarte å grave frem noe ekte 24 bit/44,1kHz innhold også, deriblant Blackest Eyes fra britiske Porcupine Tree. Her låter Spotify respektabelt , med et stort og detaljert lydbilde fra topp til bunn, men likevel ikke like nyansert som konkurrentene.

– Slagverket smeller ikke skikkelig, og lydbildet mangler trykket vi hører fra konkurrentene, sier Lasse. – Både Apple og Tidal har mer livlig bass.

En annen 24-bit innspilling som låt bra var Frank Oceans Pink+White, en morsom poplåt med skarptromme, bass og vokal. I tillegg fant vi norske Espen Eriksen Trio tilgjengelig i 24 bit. Men også disse stikkprøvene fra Lossless-katalogen låter litt «flatt» sammenlignet med konkurrentene.

Tidal, Apple og Spotify tilbyr nemlig mye av den samme musikken i 24 bit/96kHz eller bedre, og disse versjonene låter i mange tilfeller klart bedre: lydbildet får større dybde, bassen blir livligere og musikken får en rikere, mer dynamisk klang. Hvilket reiser spørsmålet om vi i det hele tatt lytter til samme master?