TEST: Mola Mola Tambaqui

Man trenger bare ta en rask kikk på kabinettet til DAC-en Tambaqui fra nederlandske Mola Mola for å skjønne at dette er dyrt. Slike bølgete kurver er ikke billig å frese ut, og gjøres bare med virkelig påkostede produkter. Vi er med andre ord i high-end-segmentet, og prisen er så vidt sekssifret.

Det er noe ved den smale men likevel solide formfaktoren som tiltaler meg, og det runde displayet bryter elegant opp. Vekten på drøyt 5 kilo er kanskje ikke så spesiell, men så er det også på innsiden at magien skjer.

Ingen hokus-pokus?

Å lage en god digitalkonverter synes ikke som verdens mest krevende jobb for en hi-fi-konstruktør. Du bruker en hundrelapp eller to på den beste DAC-chipen til jobben, gir den en strømforsyning og en analog forsterkerdel av en viss kvalitet, og monterer i et kabinett. Fiks ferdig, bare å gå hjem for kvelden. Sånn kan det i hvert fall virke når vi snakker typiske hyllevarer.

I high-end-segmentet er det annerledes. De som legger sjela si ned i å lage virkelig gode DAC-er, modifiserer og finstiller kretsene rundt DAC-chipen til de blir grønne i ansiktet. Man måler ting som jitter, støygulv og forvrengning, gjør ytterligere justeringer, måler igjen. Frem og tilbake, helt til man til slutt har tynt det maksimale ut av DAC-en, alt i musikkens og støyfrihetens tjeneste. Så må man vie analogdelen samme type kjærlighet, for her er det mye som kan gå galt – og støy på nytt kan introduseres.

Et helt annet utgangspunkt

Men også high-end-produsentene jobber ut ifra det samme utgangspunktet; nemlig å bruke den beste tredjeparts DAC-chipen man finner. Problemet er at tredjeparten ikke aner hva for et spennende produkt konstruktøren har tenkt å lage. I stedet er chip-en laget for å passe til det meste, i en «one size fits all»-konstruksjon.

Nederlandske Mola Mola vi ikke være med på dette, men har i stedet startet fra bunnen av, med sin helt egen konstruksjon. Du finner derfor ingen DAC-chip fra verken AKM, Burr-Brown eller ESS på innsiden av DAC-en Tambaqui. I stedet er produktet bygd opp med kretser og digitale algoritmer utviklet av Mola Mola selv.

I følge produsenten har de beste DAC-chipene på markedet en maksimal dynamisk rekkevidde på 22-bit og er lineære bare innenfor et 20-bits virkeområde. Tambaqui bruker i stedet fiffig databehandling, som blant annet innebærer å oppsample signalet til hele 32-bit / 3,125 MHz, før det behandles videre og deretter konverteres til analogt. Slik oppnår de i følge dem selv et signal-/støyforhold på hele 130 dB, tilnærmet den teoretiske grensen for 24-bit lydfiler. Og de lover at forvrengningen alltid ligger lavere enn støygulvet – uansett dynamikkområde og lydnivå på kilden. Dette skal være umulig å oppnå for produsenter som må bruke tredjeparts DAC-chiper.

 

Konstruktøren gir troverdighet

Dette kan være påstander som er vanskelig å svelge, spesielt siden du mest sannsynlig ikke har hørt om Mola Mola før. Det hadde i hvert fall ikke jeg. Men sjefskonstruktøren er en annen historie. Han heter Bruno Putzeys, teknisk ansvarlig hos Kii Audio, og er ansvarlig for Klasse D-forsterkningen og den digitale innmaten i deres høyttalere. Han er også hjernen bak Hypex digitale forsterkermoduler som brukes av flere high-end-produsenter. Så, nei, dette er ikke hvem som helst.

 

Lydkilder

Foruten normale digitalinnganger som Toslink og SPDIF, finner du både AES/EBU og en USB-inngang som støtter opptil 32-bit / 384 kHz PCM og 22,5 MHz DSD-signaler (DSD512). Eller sagt med andre ord, alt du kan finne på å kaste i dens retning.

Som Roon-bruker konstaterer jeg med glede at DAC-en er Roon Ready via ethernet-kontakten. Bare plugg den i, og spill musikk fra en PC tilkoblet det trådløse nettverket.

Ubalanserte utganger finnes ikke, her er det XLR ut som gjelder. Og ser du nøye etter, finner du to hodetelefonkontakter på baksiden; en 6,3 mm jack, og en 4-pins XLR som gir separat jord til høyre og venstre kanal.

Spesielt nok for en high-end-DAC har denne også trådløs Bluetooth, som støtter bedre lyd med kodekene aptX og AAC, men dessuten også Sonys LDAC-kodek som gir tilnærmet tapsfri lyd over Bluetooth.

 

Om fjernkontroll

Mola Mola Tambaqui kan styres med fjernkontroll, og om du føler for å bruke 7.000 kroner på en slik så tilbyr Mola Mola jommen dette. Gudskjelov følger det også med en forhåndsprogrammert fjernkontroll av typen gammel Apple TV, som du kan bruke hvis ikke. Eller bare last ned appen Mola Mola Remote og styr den med mobilen.

 

Førsteinntrykket

På testrommet står den trofaste, men etter hvert litt for ofte omtalte, riggen fra Hegel, bestående av HD30 DAC, P30 forforsterker og 2 stk. H30 effektforsterkere. Elektronikk som til sammen koster over 260.000 kroner, hvor DAC-en utgjør 35.000 kroner. Det er ingen tvil om at det låter bra, både med vår nye referanse blant høyttalere rundt 100.000 kroner, nemlig Audiovector R3 Arreté og dessuten et par høyttalere vi gleder oss til å bli bedre kjent med: Vivid Audio Kaya 90 – som til 260.000 kroner pr. par låter svært åpent, ufarget og eksepsjonelt dynamisk!

Med Hegel i alle elektroniske ledd låter det svært uanstrengt og heftig. Det er både trøkk og luft her, og lydbildet presenteres så åpent og ærlig at jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt skjønner hvor mye bedre Susanne Sundførs MQA-versjon av Undercover live fra Barbican i London skal kunne låte. Software-dekodet i Roon, da HD30 ikke støtter MQA direkte.

Det gjør for så vidt heller ikke Tambaqui. Men hva gjør vel det? For når denne tilkobles, er det som om ytterligere et fint silkeslør løftes vekk fra lydbildet – og man kommer enda nærmere kjernen.

Det aner meg likevel at forskjellene burde være større. For det er neimen ikke lett å vite hva man skal høre etter, og forskjellene er på detaljnivå. Jeg rakk akkurat så vidt å høre den ved siden av Merging NADAC PL8 før sistnevnte måtte tilbake igjen, og også der var det små forskjeller å høre. Men jeg innbilte meg at Tambaqui var et hakk hvassere – selv om NADAC altså kanskje er verdens beste multikanals DAC.

Jeg skifter over til den integrerte McIntosh MA7000, som i enda mindre grad avdekker forskjellene. Det låter litt for fett og varmt.

 

Turen til opptaksstudio

Jeg kan ikke si meg fornøyd med å ikke høre større forskjell på en DAC til 35.000 og en til 100.000 kroner, selv om jeg altså vet at Hegel HD30 er veldig god til prisen. Her må vi finne på noe.

Jeg ble tipset av importøren om at en studiotekniker i Oslo akkurat hadde kjøpt Mola Mola Tambaqui til bruk i studioarbeidet sitt. «Fordi han ikke kunne leve uten», ble det sagt. George Tanderø heter han, og han har mikset en hel bråte norske album, fra for eksempel Kari Bremnes, Siri Nilsen, Magne Furuholmen og Bjørn Eidsvåg. Men han er først og fremst masteringtekniker, og har i den disiplinen artister som Madrugada, Dumdum Boys, Emilie Nicolas og Astrid S på samvittigheten. For å nevne noen veldig få.

Det hører også med til historien at jeg kjenner godt til George fra før. Ikke bare gikk vi på lydlinja sammen i ungdommen, vi bodde faktisk sammen også. Vi både snakket og nærmest pustet og åndet lyd hele døgnet, og det er ikke mange ører jeg stoler mer på. Jeg visste jeg måtte ta turen innom studioet hans.

 

Lekestue

George har lydbehandlet studioet proft inntil beinet, signert av en amerikansk akustiker ved navn John Brandt. Det er virkelig en fantastisk akustikk, hvor det som er av etterklang låter meget naturlig. Ingen flanger-effekter, og samtidig såpass levende at man kan spille musikk på anlegget og kjenne gåsehuden reise seg.

Jeg har med Hegel HD30 under armen, de to DAC-ene kobles parallelt til en høykvalitets passiv forforsterker, så man kan svitsje frem og tilbake. Tambaqui har høyere utgangsnivå, så den dempes til riktig nivå ved hjelp av desibelmåler. Merk da at ved å stille denne noen knepp under 100%, så får den et teoretisk mindre enn optimalt utgangspunkt, da det vil kunne gå utover den digitale oppløsningen. Det skal ikke være noen fare, siden den har så stort dynamisk spillerom uansett.

 

Klare forskjeller

Forskjellene mellom de to DAC-ene vokser seg langt større enn jeg selv klarte å få frem i eget rom. Høyttalerne er forresten et par velvoksne ATC SCM100ASL Pro, som George har innfelt i en baffelvegg, optimalt vinklet mot lytteposisjon bak miksebordet. Det er en så vanvittig dynamikk i dem, samtidig som de gjengir lyden så musikalsk og veldefinert, at det meste av rendyrket hi-fi blekner i forhold.

– Det er jo sånn her det skal låte, utbryter jeg mens Rage Against the Machine trøkker løs med Bullet in the Head.

Forskjellene ligger i, at mens Hegelen låter både ufarget og detaljert, så er det som om stjernehimmelen åpner seg bak musikerne når vi svitsjer over til Tambaqui. Cymbaler skinner mer, det er bedre separasjon mellom instrumentene, og selv med metal med bråkete cymbaler hører man rommet mellom cymbalene mye klarere når Tambaqui får dirigere.

 

– Da jeg hørte Mola Mola-DAC-en visste jeg at jeg måtte kjøpe den.

 

Forskjellene er lett å høre, de melder seg med én gang, og uansett musikk. For eksempel med Laura Marlings Soothing, hvor kontrabassen både får mer tyngde, men også med klarere detaljer fra strengeanslagene. Og hvor kantslaget på skarptromma markerer rytmen på en mer bestemt men samtidig ømfintlig måte.

– Det er samme type forskjeller med DAC-ene jeg har brukt til nå, konstaterer George.

DAC-er han ikke vil si navnene på, fordi han ikke ønsker å sverte noen.

Måtte kjøpe den

– Da jeg hørte Mola Mola-DAC-en visste jeg at jeg måtte kjøpe den. Om det vil betale seg er kanskje tvilsomt, men da får i hvert fall artistene den beste behandlingen av musikken sin.

Men George hadde faktisk ikke prøvd Tambaqui til monitoring før i dag. Kun som et ledd i masteringkjeden. Han bruker en annen DAC til lyttingen. I hvert fall enn så lenge.

– Etter å ha hørt dette nå, så har jeg fått meg et problem. Nå har jeg jo lyst på en til! En som står i innspillingskjeden, som kommer artistene til gode, sånn som jeg bruker den nå. Og én til, som jeg kan lytte til når jeg sitter og skrur. Men det får være grenser, det har jeg pokker ikke råd til!

Jeg drar fra George Tanderøs masteringstudio på Sinsen i Oslo med tre tanker i hodet: For det første er jeg misunnelig på studioet og akustikken til George. For det andre er Tambaqui en sjukt god DAC. For det tredje tror jeg at jeg ødela dagen hans. Nå må han jo ha to av den…

Konklusjon.

Å teste en DAC er ikke det samme som å teste en forsterker. Det er mer subtile forskjeller ute og går, og har du ikke rommet og utstyret i orden, gjør det jobben vanskelig. Mola Mola Tambaqui låter veldig bra selv på halvdyrt utstyr i en vanlig stue, men det er ikke før man får alt på plass at den virkelig blomstrer – og for alvor skiller seg fra andre gode DAC-er.

Da vi endelig kom oss til et masteringstudio med kremutstyr og skikkelig gjennomført akustikk, ble forskjellene avslørt lett som en plett. Tambaqui drar fra, med et dypere, bredere og ryddigere lydbilde. Man kommer tettere på musikken. Og mellom alle nullene og ett-tallene er det jo tross alt dét det handler om