Vittige tunger vil ha det til at hvis apokalypsen inntreffer, er det bare kakerlakker og Keith Richards som overlever.

Det er fristende å legge til Linn LP12, platespilleren som har vært med oss så lenge at den virker udødelig. 

Den har på snedig vis klart å holde seg relevant siden 1972, og selv om det finnes de som bare trekker på skuldrene av den gamle konstruksjonen, må man respektere at Linn har klart å holde platespilleren i markedet i over 50 år.

En LP12 er like klassisk som en Porsche 911, som i likhet med platespilleren, har holdt seg relevant ved å stadig oppgradere, forbedre og raffinere produktet. 

Og, i likhet med en 911, kan en LP12 leveres i flere varianter.

Denne, en Klimax LP12 med Linns ferskeste oppgradering – Bedrok plinten, er en 911 GT3 med Weissach-pakke. I overført betydning.

Spilleren er bygget eksakt som en Klimax-utgave. Med Linns mest påkostede sub-chassis passende nok kalt Keel, en utvendig Radikal strømforsyning og motorstyring, og et Ulrika II moving coil phono-trinn på innsiden. 

På utsiden er spilleren satt opp med en EKOS SE tonearm (Super Evolution), påmontert Linns fineste MC-pickup, Ekstatik.

Klimax LP12 skiller seg Radikalt (sic) fra den billigere Selekt LP12, og innstegsmodellen Majik LP12. Ikke en gang kabinettet er det samme. 

Designet og driftsprinsippet er omtrent det eneste som er likt. En sort silikonrem driver en innertallerken, og alle utgavene bruker Linns nyeste lager kalt Karousel. Hvor akslingen roterer i et lager med et Diamond-Like Carbon-belegg på innsiden, som skal eliminere friksjon.

Radikal oppgradering

Den utvendige Radikal strømforsyningen – til både spiller og phono-trinn, kontrollerer og styrer rotasjonen til tallerkenen, med en digital motorstyring (og en sensor under tallerkenen). Som holder hastigheten konstant, straks tallerkenen er kommet opp i valgt hastighet. 

Linn sier at Radikal er opp til fem ganger så presis som den forrige utgaven av strømforsyningen, og et nytt kretsløp med kortere signalveier senker støygulvet så mye at MC-trinnet i spilleren (Ulrika II), ikke påvirkes av strømforsyningen.

Med Radikal følger det også med en ny motor, som er designet for å dempe elektromagnetisk støy, som er en kilde til forvrengning, og motoren som er vibrasjonsløs, er helt lydløs.

I enden av den rette EKOS SE-armen, sitter Ekstatik. En MC-pickup som er tilpasset nettopp EKOS SE, og med en masse på magre 7 gram, legger den til minimalt med bevegelig masse. 

Bedrok 

Det er ikke mye bevegelig masse i plinten heller. Eller kabinettet, som mange kaller det. Linn har tradisjonelt sett holdt seg med kabinetter i treverk. Enten fluted (riller) eller glatt. I senere tid har man også kunnet bestille kabinettet i den fargen man ønsker, altså ikke bare sort, valnøtt, eik eller kirsebærtre.

Man har kunnet og kan fremdeles kjøpe kabinetter i andre materialer, fra andre leverandører, men nå kan Linn selv levere en oppgradering i form av et kabinett de kaller Bedrok.

Bedrok leveres – foreløpig – kun i én farge. Det er ikke laget på tradisjonelt vis med MDF eller treplater som er formet til, men er laget i flere lag med tynne skiver i bøk. Som er presset sammen under høytrykk til en stiv, resonansfri og død masse.

Tanken er som alltid å eliminere resonanser som kan påvirke lyden, og Bedrok som finnes som en oppgradering til LP12, kan også bestilles sammen med en ny spiller hos utvalgte forhandlere. 

Fjellstøtt

Så det vi har her, er en Klimax LP12, oppgradert med Bedrok-kabinettet. Kort sagt, den aller ypperste utgaven av LP12 fra Linn.

Og bare for å ha det sagt, selv uten å ha en Klimax LP12 uten Bedrok å sammenligne med, kan jeg trygt si at dette er noe helt spesielt.

Jeg har hørt et stort antall varianter av LP12 opp gjennom årene, og testet flere utgaver, men ingen av dem er i nærheten av den stillheten, roen, timingen, og dynamikken en LP12 med Bedrok har.

Med liveopptaket fra Kongsberg jazzfestival i 1970, får klaverklangen til Bill Evans en ekstra dybde. Opptaket som er gjort på en Revox A77 båndspiller, har ikke moderne innspillingers oppløsning og dynamikk, men her finner spilleren klangnyanser jeg ikke har hørt før. Det er en dynamisk kontrast i Eddie Gomez’ bass og slagverket til Marty Morell, som løfter opplevelsen flere hakk. Den rytmiske timingen er enestående god.  

Det er den også på Ezra Collective nyeste album, Dance, No One’s Watching. En langt nyere studioinnspilling fra Abbey Road studios. Albumet er en musikalsk gryte med afrobeat, svingende jazz og krydret med karibisk topping. Det lyder nært, tett og svett, og kvintetten bobler ut av høyttalerne med en energi og tilstedeværelse som minner meg om live-opplevelsen med samme band, nettopp i Abbey Road studios i 2024.

 

Uansett hvor gammel eller ny innspillingen er, graver spilleren dypt i rillene og henter mer ut av dem, enn noen spiller jeg har testet, har gjort før den. Kanskje med unntak av Rega Planar 10 og Technics SL-1000R. Men Linn-spilleren leverer musikken med en større dybde, særlig i bassen. Ikke slik at den graver dypere, men den gir for eksempel kontrabasser mer fylde, og klang ikke minst.