test: DS Audio DS-002

Hvis man tenker over det, har ikke platespillere endret seg grunnleggende siden tidenes morgen. Etter at Thomas Edison snurret tinnfolie rundt en sylinder i 1887, og Emile Berliner senere fant ut at en rund plate var en bedre løsning, har prinsippet vært det samme.

En tynn nål vibrerer i de de spiralformede rillene i platen, og så genereres strøm fra en spole og en magnet i den andre enden av nålen. Dagens platespillere og pickuper er altså grunnleggende lik Berliners grammofon og Edisons prinsipp, men teknisk sett er en moderne platespiller og pickup himmelvidt mye bedre.

Det har hendt at noen har forsøkt å finne opp kruttet på nytt, men quadrofoniske grammofoner med Quadradisc og laserpickuper slo aldri an.

Derfor er det mildt oppsiktsvekkende at et lite selskap har børstet støv av en gammel teknologi som heller ikke slo an.

Japanske Digital Stream Corporation, har på få år fått en sjeldent bred oppmerksomhet i high-end kretser, for sine pickuper under DS Audio-navnet. De bruker lys og ikke et magnetfelt for å generere strøm. Optisk avlesning av vibrasjonene fra nålearmen, altså.

Men prinsippet er som nevnt ikke nytt.

På 70-tallet hadde Toshiba en relativt ordinær platespiller kalt SR-50, med en optisk pickup de kalte C-100 P. P for Photoelectronic.

De kalte systemet OPTI, og den beltedrevne platespillerens fotoelektroniske pickup, var en liten sensasjon den gangen.

DS Audios løsning er litt annerledes, og langt mer robust. Optisk teknologi har vært dagligdags siden CD-spillerne kom i 1982, og PC-musen har benyttet optisk avlesning i årevis. Derfor er det ingen grunn til å tro at DS-002 skal være like skjør som Toshibas pickup.

Optisk konstruksjon

Utenpå ser DS-002 ut som en normal pickup. På undersiden stikker en kort nålearm frem, og kontaktene bak er de samme som på alle pickuper. Siden den hverken bruker bevegelig spole (Moving Coil), eller bevegelig magnet (Moving Magnet), kreves det ikke noe RIAA- eller phonotrinn for å få lyd.

Pickupen leveres i stedet med en egen equalizer, inkludert i esken, som i sin tur kobles til en ledig inngang på forsterkeren.

Den korrigerer for RIAA-kurven som brukes på vinylplater, og har ingen andre knapper enn en av- og på-bryter. Når strømmen slås på, sendes et lite signal i retur til pickupen, som lyser opp en liten blå LED, og viser at pickupen er klar.

Det hele starter med en kort nålearm i aluminium med en Shibata-slipning og optisk avlesning på innsiden av det heldekkende aluminiumshuset.

Så langt høres konstruksjonen ganske ordinær ut.

Men innvendig er det meste annerledes. Nåleopphenget er strammet opp i chassiset med en tråd, en fotosensor registrerer lyset fra en LED, og strømmen som genereres av lyset blir til musikk. Enkelt sagt. Fordi den bevegelige massen er lavere enn i en MC-pickup, mener DS Audio at nålen reagerer raskere, det er mindre forvrengning, lavere friksjon, mer presis sporing og ikke noe lag – uansett frekvens.

Oppsett

Pickupen leveres med en DS002 equalizer, men man kan oppgradere til DS Audios mer påkostede equalizere, om man ønsker. Monteringen er temmelig enkel med skruer som monteres i gjenger på pickupen, og justering av horisontal og vertikale vinkler (VTA) er ikke noe vanskeligere her enn på andre pickuper.

DS Audio anbefaler 1,7 g stifttrykk, det anbefaler jeg at man holder seg til. Med korrekt VTA og en skikkelig tonearm, er det ingen grunn til å frykte sporingsproblemer.

Equalizeren har en skjermet trafo og sjenerøse 33000 μF kondensatorkapasitet, noe som høres ut som overkill, men definitivt betyr mer enn nok strøm til signalbehandlingen.

Det finnes ikke balanserte utganger på equalizeren, men den har to ubalanserte utganger. Den ene – utgang 1 – har 6 dB demping per oktav ved 30 Hz, mens utgang 2 i tillegg demper 6 dB ved 50 Hz. Man kan altså velge, men min erfaring er at den mest korrekte korreksjonen av signalet er på utgang 2.

Lyden av lys

Det er nesten sjokkerende hvor rent og åpent musikken lyder med DS Audio-pickupen. Den lyder ikke helt som en vanlig MC-pickup, nemlig. Klangen er silkemyk, fokusert og enormt detaljert. Det er som om en gardin er trukket fra, for vokaler, instrumenter og atmosfæren på opptakene kommer ekstremt god frem i lydbildet.

Skal jeg trekke for noe, må det være at jeg opplever lyden mer tredimensjonal fra en Ortofon MC Anna, og en Audio-Technica AT-ART1000 som mer detaljert. På mikronivå.

Det er litt mer dybde på Radka Toneffs Fairytales med MC Anna, med DS Audio-pickupen, men den japanske pickupen henter frem mer klangdybde både i vokalen, og fra klaveret. Det samme skjer på Keith Jarretts Köln-konsert. Dybden i de laveste oktavene er fremragende gjengitt, og det finnes ikke så mye som et nanosekund med transientforvregning, hverken her eller på andre innspillinger jeg testet med.

På Dire Straits Telegraph Road, lyder gitarene ultranøytrale, men de mangler hverken klangbunn eller fylde. Det merkes f.eks. på slutten av den 14 minutter lange låten, hvor trommeslageren virkelig slår deg løs. Strammere dypbass skal man lete lenge etter, og samtidig er kontrollen over dynamikken over hele frekvensområdet total.

Det er en behersket ro, selv på kompleks musikk, som setter klangen i musikken i et mer naturlig lys. Pickupen lyder hverken varmt eller lyst, snarere nøytralt.

Konklusjon

DS Audio DS-002 er ingen billig pickup, selv om en equalizer følger med og gjør et separat RIAA-trinn overflødig. Men den er et av de beste kjøpene blant high-end pickuper for tiden, fordi den er enkel å ha med å gjøre, og spiller musikk så uanstrengt og naturlig at man faktisk tar seg i å tenke at den er verdt alle pengene likevel. Den er ikke perfekt. Slipningen er ikke like skarp som på en Ortofon Replicant 100, og den soper med seg litt mer støv fra rillene, men lyden fra den optiske konstruksjonen er intet mindre enn oppsiktsvekkende god. Lysende god.