Hva gjør du når du aldri har laget en platespiller, men likevel trenger en? Kjøper en ny? Ringer en venn? Starter fra scratch og lager en selv?

For engelske Cyrus er svaret et sted i nærheten. Som spesialist på kompakt elektronikk, og med forsterkere som hovedretter på menyen, var det aldri på tale å legge en platespiller til menyen. En av årsakene kan være at da CD-spiller kunne kjøpes over disk i 1982, sank etter hvert etterspørselen etter vinyl som en stein.

Ingen kjøpte platespillere lengre.

Men som vi vet, de siste 15-20 årene har pilene bare pekt en vei, og er flere tiår siden det ble solgt så mye vinyl og så mange platespillere som nå.

Du finner dem over alt, og i alle prisklasser. 

Til og med erkekonservative Technics – som har en massiv back-katalog med platespillere, og hadde lagt ned både merket og sluttet med platespillere, har for lengst gjenoppstått og klarer ikke lage nok spillere til å dekke etterspørselen.

Det høres ut som et marked man har lyst til å være i, ikke sant?

TTP

Etter at Cyrus ble skilt fra samarbeidet med Mission, har de rendyrket sin profil. Den nylig lanserte 40-serien består bare av elektronikk. Den integrerte forsterkeren – 40 Amp – er så god, at den vant prisen for årets beste integrerte i Lyd & Bilde.

40-serien får snart følge av 80-serien, elektronikk i full bredde, og blant dem 80 Amp. Som er en integrert 150 W strømmeforsterker med BluOS, DAC, og platespillerinngang for MM- og MC-pickuper.

Der kommer Cyrus TTP inn.

Spilleren er ikke helt egenutviklet. Cyrus har alliert seg med tyske Acoustic Signature, som kan en ting eller to om platespillere. Den seks kilo tunge tallerkenen i aluminium drives av en firkantet silikonrem, og roterer i deres DTD-lager (Dura Turn Diamond). Sammen med den sortelokserte plinten i aluminium, tipper vekten på spilleren 24 kilo.

Armen har Cyrus fått fra Rega, og RB 330-armen kjenner vi fra blant annet Planar 3, og andre spillere. Den er bunnsolid, og har ingenting å bevise, men man kan selvsagt innvende at en spiller i denne klassen fortjener en enda bedre arm.

En Rega Planar 10 leveres med en RB 3000, og koster omtrent det samme som en TTP med RB 330-armen. Og, Planar 10 leveres med en separat strømforsyning.

Det gjør for så vidt TTP også, men den medfølgende strømforsyningen er av den kompakte typen som henger i en tynn ledning. 

Cyrus tilbyr en ekstern strømforsyning til spilleren, kalt PSX-R2, som plugges i den ledige XLR-kontakten på baksiden.

Den gjør noe med både lyden, og målingene, som vi raskt fant ut.

Målinger

Rotasjonshastigheten klokket inn på 33,22 o/min, gir et avvik på -0,34 %. Meget bra, og hastigheten kan dessuten justeres med en liten skrue på baksiden av spilleren.

Med den medfølgende strømforsyningen, målte jeg wow og flutter-variasjonene til svært lave 0,19 %. Med PSX-R2 tilkoblet, falt avviklet til marginale 0,09 %. Ekstremt bra. Det er ikke ofte vi ser så bra målinger.

Dynamisk og potent

Det massive chassiset har ikke noe annen demping enn masse, og de justerbare føttene på undersiden. Kakker man på plinten, skjer det ingen ting. Det vil si, det høres ikke, ikke i høyttalerne, og knapt nok i chassiset. Så spilleren er meget godt dempet.

Vårt testeksemplar var satt opp med en Phasemation PP-200, en MC-pickup i premiumklassen, som ligger i samme prisklasse som Audio-Technica AT -OC9XA, og Ortofon Cadenza Red.

Den første uken brukte jeg spilleren bare med den medfølgende strømforsyningen. Selv med den slo det meg at det er lenge siden jeg har hørt en platespiller, som leverer bass med så stor overbevisning og autoritet. Technics SL-1200G gjør noe av det samme som TTP, mens nevnte Planar 10 i stedet leverer en mer raffinert og fokusert bassgjengivelse.

Planar 10 med en Apheta MC-pickup er også mer raffinert i mellomtone- og diskantregisteret, og den har et klarere fokus på atmosfære og detaljer i musikken. Technics-spilleren med en Ortofon Windfeld Ti, legger seg et sted midt i mellom, men ingen av dem har Cyrus-spillerens gnistrende bassdynamikk.

Det merkes godt på avdøde Jack DeJohnettes gnistrende spill på Keith Jarrett trios liveinnspillinger. Basstrommen får en skala og et trøkk som er sjelden fra noen platespiller. Dynamikken er så umiddelbar og lynhurtig, at man nesten hopper i stolen. 

Samtidig lyder den 55 år gamle innspillingen av Bill Evans konsert på Kongsberg jazzfestival i 1970, uforskammet frisk og ungdommelig. Opptaket som er gjort på en tospors Revox båndopptaker, var aldri ment for utgivelse, men er forfriskende klar og musikken så klart henrivende.

Klaverklangen både fra Evans og Jarrett, gjengis med følsomt raffinement, og den dype klangen fra instrumentets laveste oktav, kommer forbilledlig godt frem i lydbildet. Som er flyttet et godt stykke fremover, sammenlignet med en Planar 10. Som flytter lytteren litt lengre bak i salen.

Med pickupen fra Phasemation, spiller TTP lett og uanstrengt, og med den separate PSX-R2 tilkoblet, skjer det et par ting med lyden. Bassen strammes opp og lydbildet særlig i lavere oktaver, blir bedre fokusert. Regien strammes på en måte til, og vokalen til Dominique Fils-Aimé, oppleves som varmere og bedre definert.

Man må absolutt ikke ha en PSX-R2 tilkoblet, men det er liten tvil om at det hjelper. Lydbildet blir ikke bare bedre fokusert, det er også åpnere med PSX-R2 tilkoblet, og man merker at den dynamiske kontrasten blir større. Så har man først kjøpt en TTP, vil jeg mene at en PSX-R2 er en naturlig oppgradering.