En bedre pickup, er den viktigste oppgraderingen man kan gjøre på en platespiller. Den regelen gjelder alle platespillere, også de billigste. Som kan få et hørbart løft i lydkvalitet.

I mange tilfeller holder det å bytte til en ny stift, men det gjelder bare pickuper som har avtakbar stift, og ikke moving coil-pickuper som denne.

Audio-Technica AT-ART9XA, hører til deres ART-serie (Audio-Technica Reference Transducer), som er de mest påkostede pickupene de lager. Her er det ikke spart på noe, og vår erfaring med ART-serien, er at de er seriøse instrumenter som er i stand til å levere ekstremt åpen og nøytral lyd.

Akkurat denne, er basert på lærdommene fra ART1000, som koster nesten fire ganger så mye. ART9-serien erstatter den kritikerroste ART7 og den utgåtte ART9-serien, og finnes i to utgaver: ART9XI og ART9XA. Førstnevnte er sort og sølvgrå, men denne er sort og gullfarget.

Det er en annen og slett ikke uvesentlig forskjell mellom de to. ART9XI bruker to bevegelige spoiler med PCOCC-kobbertråder, en special line contact-slipning på en 0,28mm nålearm i boron. Den leverer en utgangspenning på høyst anvendelige 0,5 mV, som betyr at den er enkel å koble til de fleste phonotrinn.

ART9XA koster det samme, men er faktisk litt mer påkostet. Den bruker som XI-utgaven,  Neodymium -magnet og to bevegelige spoiler med PCOCC-kobbertråder i en V-form, men viklet på en umagnetisk kjerne, og har en skarpere Shibata-slipning enn XI-utgaven.

Ulempen er en utgangspenning på lave 0,2 mV, og en slipning som er mer krevende å justere korrekt i tonearmen.

Oppsett og justering

Begge veier 8,5 gram, de skal ha rundt 1,8 gram stifttrykk, minimum 100 Ohms belastning, og det skiller lite i ettergivenhet (compliance).

Pickupen er støpt i aluminium, som er limt sammen med stiv plast, og festes med skruer i ferdig gjengede hull i pickupen. Bruker man Audio-Technicas eget pickuphus, AT-LH11H på 11 gram (finnes også i 13 gram – AT-LH13H, 15 gram – AT-LH15H, og 18 gram AT-LH18H), monteres pickupen i de to fremste av fire ferdige hull. Det gjør det mye enklere å treffe på korrekt overheng på de fleste tonearmer.

Pickupen leveres med skruer i flere lengder, pakninger til skruene, en liten børste og en skrutrekker. I tillegg trenger man en nøyaktig pickupvekt, og en så kalt protractor, for optimal justering av nåletrykk og sporing. Det er utstyr til noen hundrelapper, og vel verdt pengene.

For pickupen er krevende å justere korrekt.

Krystallklar åpenhet og forrykende dynamikk

Etter en lengre seanse med lupe, protractor og justering av sporingsvinkel, satt det som en kule. Stillheten da nålen traff rillen var uvant. Normalt knepper det litt i høyttalerne når de har kontakt, men her kom det knapt et hørbart knepp, før musikken startet.

Da oppdaget jeg at den lave utgangsspenningen, førte til at jeg måtte skru opp volumet på Yamaha A-S3200. Vår referanse i prisklassen, mye på grunn av et fremragende phonotrinn.

Det første som slår en, er hvor silkeglatt og nøytralt alt lyder. Lyden har ikke varmen fra en Pro-Ject Pick it MC9, eller den fyldige klangen fra en Phasemation PS-200.

Den leverer heller et lydbilde som enkelt kan kalles klart og åpent. Mildt sagt.

Når den er koblet til Yamaha-forsterkeren, lyder det hele simpelthen befriende behagelig. Klangen fra Chet Bakers trompet på albumet Chet, er dyp og klangfull. Det er god klangbunn i tonene, og Pepper Adams barytonsaksofon får en herlig vekt på lave toner, som forteller en del om hvor stort instrumentet er, og hvor mye lyd som kan komme ut av det.

Et stilbytte til Jan Gunnar Hoff trio, viser hvor mye pickupen er i stand til å grave ut av rillene. Det krystallklare 2L-opptaket lyder så gjennomsiktig som det er mulig å forlange, og atmosfæren på opptaket er tydelig til steder i de dype lydbildet.

Nok et bytte, denne gang til Primare R35, et av de beste separate phonotrinnene vi har testet, gjør det mulig å tilpasse belastning og gain til mer optimale verdier for pickupen.

Med R35 åpner lydbildet seg enda mer. Det er dypere og musikken gjengis med større dynamisk kontrast. Som viser at pickupen er lynhurtig og presis. Det er rene fyrverkeriet i rommet på Hoff trios Euphoria. Det gnistrer i perkusjon og bassen er fjellstø hele veien, mens klavertonene flyr forbi ørene. Med litt tydeligere markert dypbass, kunne man nesten tro at man lyttet til Ortofon Windfeld Ti – til fire ganger prisen.

Bassen på Sades Turn My Back on You, er saftigere og dypere med Ortofon-pickupen, men ikke mye. ART9XA er vel så kontrollert og presis, og står ikke noe tilbake for den dyrere pickupen, på detaljgjengiveise. Om noe, kan man faktisk mene at ART9XA er litt luftigere og mer utstrakt aller øverst i toneområdet, for den løfter overtonene på strykere, vokaler og messingblåsere, og gir tonene mer luft.

Samspillet med Olivia Dean på vokal, og den funky britiske jazzkvartetten Ezra Collective, spilt inn i Abbey Road studio, lyder friskt og nært. Vokalen er nyansert, og messingblåserne klinger prikkfritt i rommet. Men det er den dynamiske kontrasten som gir musikken så mye liv. Slagverket får en fremtredende plass i lydbildet, og bassen gjengis med en presisjon som virkelig får det til å svinge.