: JVC Woodcone

Hvis noen hadde fortalt meg for fem år siden at japansk sake var en viktig ingrediens i en høyttalerkonstruksjon, hadde jeg vært villig til å tro det hvis grunnen hadde vært at det ble tilført personer som skulle klare tenke frem en spinnvill høyttaler. Men at risvinen fysisk brukes i konstruksjonen, må da være en aprilspøk?

Tre: musikkens materie
Det begynte for rundt 25 år siden. Toshikatsu Kuwahata, en ingeniør hos JVC i Yokohama, forsket på om det var mulig å masseprodusere en høyttalermembran i rent tre. Normalt lages denne av papir, polypropylen eller et annet fleksibelt materiale. Men tre har, som Kuwahata visste, kvaliteter som kunne gjøre det egnet til reproduksjon av lyd. For det første vandrer lyd meget hurtig gjennom tre, hvilket gjør at høyttaleren kan gjengi et bredt frekvensregister. Tre har også en dempende effekt, og gir en jevnere frekvensrespons. Dette er en av hovedgrunnene til at tre forblir et populært materiale for musikkinstrumenter.

Men ulikt delene på et instrument, må materialet i en høyttalermembran kraftig deformeres for å danne den ønskete formen. Og når Kuwahata prøvde å forme membranen av selv tynne treflak, sprakk den.

For over 20 år siden trodde han at han hadde funnet løsningen, da han tok en haug med papirtynne flak av tre og limte dem sammen til en konisk membran. Dessverre var det umulig å masseprodusere slike membraner på en økonomisk måte, og dessuten reagerte membranen ulikt ved skjøtene enn på de hele flatene. Uønsket forvrengning var resultatet.

Et viktig restaurantbesøk
Så, en kveld før millenniumskiftet, satt kollegaen Satoshi Imamura og spiste på en av sine favorittrestauranter. Imamura vurderte teksturen og fleksibiliteten i den tørkete blekkspruten han satt og tygde på. Han spurte kelneren hvordan den var tilberedt, og fikk til svar at den hadde trukket i en marinade av sake.

Imamura og Kuwahata prøvde så å legge høyttalertreet i sake. Det virket! (De prøvde også Suntory-whisky, som ikke fungerte.) Imamura er ikke sikker på hvorfor, men han regner med at det har noe med sakens syrer å gjøre.

Saken gjør treflakene tøyelige, men uten å svekke styrken. Flakene er fuktet med kvae og en type olje. Kvaen hindrer trematerialet i å absorbere fuktighet og hjelper det å bevare sin form i høy temperatur og fuktighet, lenge etter det har blitt formet til en høyttalermembran.

Produktene for hånden
De elegante høyttalerne i testen har alle små membraner av bjørk. Kabinettene er av massivt kirsebærtre, i stedet for normal MDF. Dette for å få en mest mulig naturlig klang.

Men hvorfor JVC ikke har laget en mer påkostet subwoofer til disse høyttalerne, kan man lure på. Bassfattige høyttalere og en rimelig subwoofer er som regel en dårlig kombinasjon, for subwooferens bassrespons strekker seg sjeldent høyt nok opp til å sømløst integreres med høyttalerne i lydbildet. Så får man et hull i bassen, og lyden oppleves som hengende og lite taktfast. JVC har løst dette ganske bra, selv om heller ikke dette systemet er uten feil.

Lydkvalitet i stereo
Musikk for meg er i beste fall en drømmende reise inn i mitt eget hode. I utgangspunktet var ikke JVC-høyttalerne i stand til å ta meg på denne reisen. Visst var mellomtonen fin og fyldig, men subwooferen var ikke lett å integrere i lydbildet. Man får liksom det hullet i bassen som gjør at man henger med hodet og opplever skeivhet i lyden. Det var ikke før jeg snudde på den, og satte basselementet helt inn mot bakveggen i venstre hjørnet, slik at refleksporten pekte inn mot sideveggen, at det ble mer sving på det. Og nå satt bassen bra.

Nå kan ikke jeg si at subwooferen vil fungere sånn i alle rom, bassfrekvenser er nemlig et noe merkelig fenomen, og de oppfører seg forskjellig i alle rom.

Straks timingen mellom høyttalerne og subwooferen sitter så bra som undertegnede fikk til, blir det straks mer innbydende å høre musikk. Det mest merkbare med høyttalerne er hvordan alle instrumenter gjengis med en behagelig klang i mellomtonen. En fylde som utfordrer høyttalernes fysiske størrelse, og som understreker egenskapene i treinstrumenter bedre enn mange andre høyttalere. Gitaren klinger deilig, klarinetten kommer godt ut og celloen har en klangrikdom av gode dimensjoner.

Kontrabassen er en litt annen historie, for det er ikke den strammeste og mest overveldende subwooferen som har besøkt stua mi. Til disse høyttalerne ville jeg heller gått for en Dynaudio Sub300, som da også koster mye mer, med en prislapp på 10 500 kroner.

Dynamikk
Når det er snakk om det dynamiske aspektet av musikken, er høyttalerne effektive i kampen om å få frem de små skiftene i de stille partiene. Nyanser på mikronivå skildres, slik at hver blås gjennom klarinetten låter ulik den forrige. Tremembraner har absolutt noe for seg når vi snakker mellomtonedynamikk.

De mer intense partiene er ikke høyttalerne særlig glad i. De små elementene har begrenset med armslag, og subwooferen er ikke stram, kraftig og dempet nok til å håndtere trommeslagene med jerngrep. Det merkes ikke så godt ved lavt lydnivå, men som sagt går høyttalerne og suben litt ut av hengslene når jeg prøver meg på elektronisk rytmemusikk eller, for den saks skyld, intense partier på klassiske mesterverk.

Rund diskant
Det mangler også litt luft i diskanten. De 50 kilohertzene som er oppgitt på arket fra JVC har i hvert fall ikke en jevn respons, for det er tydelig at diskantene begynner å rulle av et stykke før 20 kHz, som er det teoretisk høyeste frekvensområdet vi mennesker kan høre.

Resultatet er at musikken får mindre luft. Lydbildet strekker seg ikke så åpent og bredt utover på sidene som med de beste. Det blir mindre rom mellom hvert instrument, og den viktige overtonestrukturen kommer ikke frem som jeg ønsker.

Med designen ekskludert fra regnestykket, tilhører lydkvaliteten høyttalere til rundt 5 000 kroner paret – ikke 13 000.

Flerkanalslyd
Når systemet kjøres i alle kanaler med den flotte og ganske dyre receiveren Marantz SR7001, blir lydbildet større enn i stereo. Ingenting uvanlig med det. Lydkvaliteten er generelt den samme som i stereo.

Forskjellen blir at subwooferen får mer juling når filmen snurres, fordi det er mer informasjon i basskanalen. Men samtidig er timingen mellom denne og høyttalerne mindre kritisk, da basskanalen har effekter som er separert fra resten av lydbildet. Subwooferen strekker seg ganske dypt, og selv om den ikke er spesielt slagkraftig, tilfører den lydbildet den ekstra dimensjonen som gir kinofølelse i stua. Enda litt strammere kunne den godt vært, for enda bedre kontroll.

Den litt runde diskanten blir mindre fremtredende på film, selv om den merkes også her. Det største savnet med flerkanalslyd er at senterhøyttaleren ikke går dypt nok til å skikkelig få frem tyngden i dialogene.

Konklusjon
Til tross for at fronthøyttalerne er av den gulvstående typen, går de ikke dypt. Kabinettene har ikke store indre mål, og konstruktørene har i stedet fokusert på den viktige mellomtonen.

Her er Woodcone-konstruksjonen et interessant prinsipp. Membraner i ekte tre gjengir musikken med en fyldig og klangrik mellomtone, og låter alltid organisk og musikalsk. Dynamikken er også glimrende, ved moderat lydnivå.

Diskanten er litt rund og mangler luft, derfor er lydbildet litt mindre enn vi ønsker.

Høyttalerne trives best med musikk med akustiske instrumenter som gitar, cello og klarinett. Kort sagt instrumenter laget av tre. Men den litt matte diskanten hindrer fiolinene i å åpne seg skikkelig. Rytmisk musikk er heller ingen favorittkost, høyttalerne svinger ikke nok. De er også litt dyre, og overgås av mange likeprisete konkurrenter.

På film fungerer det godt, men suben er litt for billig, og også her skulle vi gjerne hatt mer trøkk i lydbildet og luft i diskanten.