: Olympus PEN E-P1

Tenk deg et kompaktkamera med funksjonene og bildekvaliteten til et speilreflekskamera. Et kamera lite nok til at det er enkelt å ta med, men som har alle fordelene til speilrefleksen pakket pent inn i et kamera som mer ser ut som en kompakt – bare uten ulempene. Da får du Olympus PEN E-P1, et hybridkamera med HD-videoopptak som smelter sammen kompaktkameraet med speilrefleksen, og har utskriftbar optikk og bildekvaliteten til langt dyrere kameraer enn de 7.500 kronene E-P1 koster med zoomobjektiv. Man må se etter to ganger for å se at det er mulig å skifte objektiv på Olympus-kameraet. Som er det tredje i rekken av kameraer i Panasonic og Olympus kompakte Micro Four Thirds-format. Og garantert ikke det siste. Olympus selv er ubeskjedne nok til å anslå at det er mulig for det nye kamerasegmentet – som legger seg mellom kompaktkameraer og speilreflekser – å ta om lag 20 prosent av markedsandelen til kompaktkameraer.

Troen på formatets suksess styrkes av at de har funnet ut at svært mange kan tenke seg et kamera som ser ut som et kompaktkamera, men som kombinerer funksjonene og bildekvaliteten til speilreflekskameraet, med utskiftbar optikk. Panasonic Lumix G1 var først ut med mFT-format, hvor speilhuset er fjernet for å gi et lettere og mindre kamera, men likevel med utskiftbar optikk. Mens G1 og den senere Lumix GH1 (med HD-video) ser ut som et speilreflekskamera, ser Olympus første mFT-kamera ut som det en 50 år gammel design. Noe som slett ikke er tilfeldig. Olympus har bevisst valgt 50-årsjubileet til den originale Olympus PEN som lansering for sitt første kamera med mFT-format.

Digitalt halvformat
PEN var i sin tid små kompakte kameraer med 35 mm film, som senere fikk utskiftbar optikk, og som en stund levde side om side med andre rammesøkerkameraer (kameraer uten speil men med gjennomsiktsøker) som Leicas M-modeller og akkurat som den digitale PEN, fantes det en Olympus PEN med halvformat (PEN F fra 1963). Hvor kameraet bare brukte halvparten av bildeflaten til 35 mm film. Den digitale PEN E-P1 bruker nemlig 12,3 Mp bildebrikken på 17,3 x 13 mm med integrert bildestabilisator, som er hentet fra speilreflekskameraet E-620, og har halvparten av flaten til 35mm film. Objektivutvalget består foreløpig av en 17mm lysstyrke f2.8, og en 3 x zoom på 14-42mm med lysstyrke f3.5-5.6. For å sammenligne med klassisk 35 mm film, dobler du tallverdiene så ser du brennvidden tilsvarende 35-formatet.  Disse objektivene passer kun på mFT-kameraer fordi de har mindre bildesirkel og bajonettdiameter enn vanlig FourThirds-objektiver til Olympus og Panasonics speilreflekskameraer, men E-P1 kan bruke vanlige FT-objektiver med en adapter i mellom. Og eldre Zuiko-objektiver fra Olympus, naturlig nok uten autofokus. Andre adaptere som gjør det mulig å bruke objektiver fra Canon, Nikon, Pentax og Leica på et mFT-kamera, vil etter hvert se dagens lys. Noe som mangedobler utvalget av optikk til E-P1.

Skjulte talenter
Olympus-kameraets gjennomførte retrodesign til tross, dette er på mange måter Olympus mest avanserte kamera. Mesteparten av teknikken inklusive bildebrikken er hentet fra et av de beste speilrefleksene Olympus lager – E-620 – og et av de beste kameraene i markedet til prisen. Men bildeprosessoren er ny, TruePic V som støtter kameraets videoopptak med autofokus i 720p/30fps HD-kvalitet, med digital 16-bits lyd i stereo. Kameraet har også Olympus kreative digitalfiltre, også på videoopptak. Da kan man legge til et av seks ulike filtre som legger på effekter som pinhole-effekt, kornet sorthvittfilm, bleke farger, lystonet filter, popart og soft fokus. Funksjonsnivået er høyt, og viderekomne fotografer vil sette stor pris på de omfattende mulighetene til å velge blant alle tenkelige innstillinger. Fra muligheten til å fintrimme lysmålingen på alle målemetodene, slik at hvis man foretrekker 1/3 trinn undereksponering på gjennomsnittsmåling, eller endre velge graden av støyreduksjon, hvitbalansekalibrering eller velge infovisning på den 3 tommer store skjermen etter behov. For eksempel kan man velge elektronisk vater med både horisontal og vertikal visning, dessverre uten eksponeringsdata samtidig, men muligheten er der.

Ingen blits eller søker
For å gjøre overgangen fra kompaktkamera så smertefri som mulig, har Olympus lagt inn automatisk valg av motivprogrammer i iAUTO-funksjonen på funksjonshjulet til venstre på kameraet. Da velger kameraet mellom portrett, landskap og fire andre motivprogrammer automatisk. Sammen med ansiktsgjenkjenning er man så godt som garantert fine portretter, og i tillegg har man muligheten til å velge 19 motivprogrammer manuelt. Kameraet mangler egentlig bare to ting: Innebygget blits og søker. Olympus argument for fraværet av blits, er at små blitser på kompaktkameraer er håpløst dårlige, et argument vi for så vidt kjøper. Men muligheten til utfyllingsblits er dermed borte. I stedet må man kjøpe en separat blits. Som FL-14, en bitteliten tilpasset blits med automatisk TTL-styring av blitslyset når den er tilkoblet kameraet. FL-14 er ekstrautstyr og koster svimlende 2.000 kroner, 700 kroner mer enn Olympus kraftigere FL-20 blits, og 600 kroner mer enn den mye kraftigere Metz 28 AF-3. Uten søker må skjermen brukes som innstillingsskjerm og søker. I de fleste tilfeller fungerer det aldeles utmerket. Skjermen har riktignok ikke verdens høyeste oppløsning med 230.000 punkter, men den har glimrende innsynsvinkel slik at man kan holde kameraet skrått og fremdeles se motivet. Men i kraftig sollys blir det vanskelig å se noe som helst, selv om man skrur baklyset på LCD-skjermen på maks. Legg til at den tiltrekker seg fingermerker som et trekkpapir – slik at man må tørke den ren til stadighet – og man skjønner at det er rom for forbedringer.

Brukervennlighet
Kameraet er litt større enn kompakter som Canon Powershot G10 og Panasonic Lumix LX3, men mye mindre enn selv de minste speilrefleksene som Olympus E-450 og Nikon D3000 og ligger svært godt i hånden. Selv en Leica M8 virker stor ved siden av E-P1, som er så solid bygget av kvalitetsinntrykket fra E-P1 faktisk ikke står noe tilbake for Leicaen. Bortsett fra objektivet, som er bygget i solid plast, og som Olympus smart nok har laget så kompakt at det i mange tilfeller er mulig å presse kameraet ned i en stor lomme. Objektivet kan nemlig trekkes sammen og låses i bakerste stilling, slik at det ikke stikker ut mer enn 47 mm med objektivdekselet på. Når man slår på kameraet, vrir man 14-42mm zoomen til 14mm markeringen så er man klar. Dersom man ikke gjør det, dukker det opp en advarsel på skjermen, og man kan ikke ta bilde før zoomen er låst opp.

Selv uten noe håndgrep å snakke om, er det enkelt å få et godt grep om kameraet. Kameraremmens feste er det eneste som er i veien, men legger man den mellom fingrene har man et sikkert og godt grep, med full kontroll over knapper og ratt. Helt til høyre på baksiden, sitter et praktisk innstillingsratt som man bruker til for eksempel eksponeringskompensasjon, og ringen rundt innstillingsknappene kan roteres og trykkes på for hurtige endringer av innstillinger. Fn-knappen på baksiden kan programmeres til å aktivere en forhåndsvalgt innstilling.

Som alle Olympus speilreflekser, har E-P1 valget mellom skyggebasert eller høylysbasert  punktmåling av lyset, og valg av støyreduksjon i fire trinn fra av til lav, middels og høy. Bildefilene kan lagres i ukomprimerte råfiler på SDHC-minnekort, med eller uten en JPEG-kopi av bildet og man kan selv velge graden av JPEG-komprimering fra lav til superfin. Videoopptakene lagres i AVI-format (Motion JPEG) og man kan velge standard VGA-oppløsning eller 720p/30fps HD, og vise bildene på ekstern skjerm med en HDMI-kabel tilkoblet kameraet (ekstrautstyr). De seks kunstfiltrene kan benyttes både på stillbilder og videoopptak. På stillbilder øker prosesseringstiden etter hver eksponering, og velger man kornet sorthvittfilm, tar bildeprosesseringen fem sekunder. På videoopptak reduseres bildefrekvensen fra 30 fps til noen få bilderammer per sekund.

Bildekvalitet
Olympus har virkelig lyktes med å lage et attraktivt kamera for svært mange av de som ønsker seg speilrefleks, men vegrer seg for å ta steget opp fra kompaktkameraet fordi speilrefleksen oppfattes som stor, tung og komplisert. Men til syvende og sist er det bildekvaliteten det hele står og faller på. Og der svikter ikke E-P1.

Bildebrikken fra Olympus E-620 speilrefleks er oppgradert med et tynnere anti-alias filter (som skal redusere faren for moaré), og det har gitt E-P1 fremragende oppløsning og fantastisk fin detaljgjengivelse. De fleste vil aldri føle behovet for å ta bilder i råformat med E-P1, fordi JPEG-filene er strålende som de er med knallfin fargemetning, nydelig tonalitet og dybde. Ta portretter med fargeinnstillingen satt til moderat, og bildefilene til JPEG med superfin komprimering, og bildene ser nesten ut som de er etterbehandlet av en proff. De som migrerer fra kompakt til et E-P1 vil ikke bli skuffet, og de som migrerer motsatt vei fordi de ønsker et mindre kamera enn de fleste speilreflekser, vil bli forbauset over bildekvaliteten fra E-P1.

6400 ISO JPEG-fil fra E-P1
Bildesstøy er nesten ikke noe tema lengre. På lysfølsomheter over 800 ISO er korn- og fargestøyen godt kontrollert med marginalt med bildestøy når man forstørrer bildet på en skjerm, men ikke på en utskrift. Man må passere 2500 ISO før utskrifter i A3-størrelse avslører fin kornstøy i mørkere deler av motivet noe som er på nivå med bildestøy fra dyrere kameraer som fra Nikon D90, Canon EOS 50D. Bildefilenes kontrastomfang har vært gjenstand for kritikk tidligere, men er bedre enn vi har sett fra noe Olympus-kamera, og dynamikkomfanget er på sitt videste fra 200 til og med 1600 ISO. Noe som forklarer hvorfor Olympus har valgt 200 ISO som laveste følsomhet når man har valgt automatisk ISO-innstilling. Bortskjemt som vi er med Olympus optiske kvaliteter, forventer vi klasseledende optisk ytelse fra det medfølgende 14-42mm zoomobjektivet.

For det meste er det på linje med kvaliteten fra det større 14-42mm objektivet til eksempelvis E-620, og på JPEG-filene retter E-P1 fortegning i bildeprosesseringen slik at den ikke er synlig. Mens råfilene viser tydelig tønneformet fortegning ved 14mm vidvinkel forsvinner den fort ved lengre brennvidder, til det hele ender i moderat puteformet fortegning ved 42mm. Skarpheten er meget jevn over hele bildeflaten, med relativt lite tap av skarphet på største og minste blenderåpning. Men skarpheten er jevnest fordelt mellom blender 3,5 og 11 på alle brennvidder. Meget bra ytelser altså, og bedre enn det meste vi har sett av kitobjektiver.

Foreløpig finnes det bare ett ekstra objektiv til E-P1 fra Olympus, en 17mm f2.8 som tilsvarer 34mm brennvidde i 35-format. Dette objektivet leveres med en optisk rammesøker som man setter i blitsskoen, med markeringer for brennvidden til objektivet, men uten parallakseforskyvning. Hvilket vil si at søkerens ikke har markeringer for forskyvning av vist utsnitt når fokusavstanden varierer. Søkeren leveres sammen med 17mm objektivet til 2.000 kroner. Den optiske fortegningen er synlig også her, og er betydelig på råfiler, men altså fraværende på de kamerakorrigerte JPEG-filene. Skarpheten er meget god fra blender 4 til 13, med noe tap av hjørneskarphet på større og mindre blenderåpninger. Men objektivet stikker bare halvparten så langt ut som 14-42mm zoomen, og gjør E-P1 enda mer kompakt.

Autofokus
Den optiske kvaliteten holder altså mål i massevis, men det er likevel ikke sikkert alle bildene blir like skarpe. For med Firmware-versjon (internprogram) 1.0 i E-P1, er de fasebaserte autofokusen til tider så treg, at man ikke kan bruke kameraet til utstrakt actionfotografering, som man kan med de fleste speilreflekser med kontrastbasert autofokus. Autofokusen klarer ikke å henge med farten ti bevegelige objekter, da er det lurere å prefokusere manuelt før man skyter en serie med 3 bilder per sekund (maks 10 bilder), for da kan man regne med hvert fall ett skarpt bilde. Når man sikter på motivet og trykker utløseren halvveis ned, fokuserer objektivet først bak motivet, så korrigerer det tilbake til det finner skarpt fokus. En tidsforsinkende og unødig prosess som Olympus snarest bør rette opp i en firmware-oppdatering. Panasonic har allerede vist hvordan autofokusen skal fungere i mFT-kameraet Lumix G1.

Videokvalitet
Kameraet bruker samme autofokus på videoopptak, og problemet er det samme der. Men videokvaliteten er derimot upåklagelig. Fargegjengivelsen, kontrast og skarphet står ikke noe tilbake for Canon EOS 500D eller Panasonic Lumix GH1 som kan lagre video i høyere 1080 HD-oppløsning. Lydopptakene er krystallklare fra E-P1, men stereomikrofonene har ikke justerbar følsomhet, og man kan ikke koble til ekstern mikrofon for enten å øke rekkevidden eller kontrollere retningen på mikrofonens følsomhet.

Videoredigering i programvaren Olympus Studio 2

Konklusjon
Olympus PEN E-P1 har fått samme batteri som E-450, men med konstant skjermbruk gir batteriet aldri mer enn 300 eksponeringer per lading. Legg derfor et ekstrabatteri inn i budsjettet med en gang, for E-P1 er et kamera mange vil finne mye glede i. Bildekvaliteten er upåklagelig, i absolutt toppklasse, kameraet er både kompakt, lett og solid på samme tid. Og med unntak for autofokusen er det fenomenalt brukervennlig og anvendelig. Enten man skal erstatte et kompakt- eller speilreflekskamera. Olympus sjefsingeniør Akira Watanabe, har sagt at Olympus har planer om flere kameramodeller i mFT-segmentet, og etter testen av E-P1 å dømme, er det bare å glede seg. For hvor mange trenger en speilrefleks når et hybridkamera har de samme mulighetene.