Norsk folkveteran med sans for god lyd

En av våre mest kjente folkartister har også en fortid fra metalmiljøet. Vi har tatt en prat med plateaktuelle Kari Rueslåtten.

Kari Rueslåtten

Foto: Arild Juul

Når Kari Rueslåtten nå gir ut sitt åttende studioalbum Silence is the Only Sound, feirer hun samtidig 20 år som soloartist. Musikkstilen er en blanding av blant annet folk og americana, med et nordisk særpreg.

Intervju med Mari Boine: – Vi må ikke bli slitne av å høre på musikk!

Slik kjenner nok de fleste henne, selv om Kari Rueslåtten også har en fortid som progrock- og metalvokalist. Ikke minst som frontfigur i 90-tallsfenomenet The 3rd and the Mortal.

Er metalperioden som vokalist i for eksempel The 3rd and the Mortal og Storm noe du har tatt med deg videre som artist?

– Absolutt. Man er gjerne et produkt av fortiden, man har den med seg. I mitt tilfelle har det vært helt fantastisk med tanke på publikum også, at jeg hadde opparbeidet meg et ganske stort publikum i mange forskjellige land gjennom de bandene. Da jeg så begynte med solokarrieren, tenkte jeg at «nå må jeg vel si farvel til det». Men så ble det motsatt, for jeg opplevde at de som likte de tingene har trykt til sitt bryst også det jeg har gjort siden. Selv om det ikke har vært verken prog eller metal, så har det vært noe der som har appellert til det publikumet. Det har faktisk kommet til flere fans fra metalsjangeren i etterkant. Det er superkult!

For metalfans er vel kanskje opptatt av dypere tekster og melankoli, så det treffer dem likevel?

– Det har du helt rett i, jeg tenker i hvert fall det. Jeg opplever at mye av metalpublikummet er veldig musikkelskende, at vi liker mange av de samme tingene. Jeg er veldig opptatt av gode tekster og melankoli, så det er noe der.

Fortsatt litt rock igjen

Ditt nye album heter Silence is the Only Sound. Man kunne kanskje tro at det var et siste farvel til den rocka og i noens ører bråkete sjangeren, men du har jo for eksempel låta «Gone», som er ganske rocka.

– Ja, helt klart. Den vil jeg si går litt tilbake igjen til den tida, og jeg lagde et soloalbum i 2004 som het Other People’s Stories, det også finnes paralleller til. Så har jeg jo 20-årsjubileum som soloartist. I 1997 kom Spindelsinn, mitt første soloalbum. Så, ja, det blir litt å se seg tilbake på hva jeg har gitt ut.

Det er en låt på Spindelsinn som nå har fått ny drakt?

– Ja, vi gjorde en låt på nytt i denne anledningen, sangen som heter Spellbound, låt nummer tre. Den er jo faktisk sangen Spindelsinn, som var første singel fra det albumet. Så da tenkte jeg at jeg skulle lage en ny versjon av den, hvor jeg har fritt oversatt fra norsk til engelsk. Det ble en hyllest til de årene som har vært og de folkene som har spilt med meg.

Albumbildet til Silence is the Only Sound av Kari Rueslåtten.

 

Kari Rueslåtten synger på engelsk

Du gjorde Spindelsinn på norsk, og siden har det bare vært på engelsk. Er det bare engelsk som gjelder nå?

– Det er et godt spørsmål. 3rd and the Mortal var jo også på engelsk. Så egentlig er det Spindelsinn som stikker seg ut ved å være på norsk. Den var nærmest en konseptplate. Jeg var veldig opptatt av natur, musikk og nordisk språk, og alt det passet veldig godt sammen på den plata. Men det kan godt hende det blir norsk en gang i fremtiden, men det har vært engelsk som har vært hovedspråket mitt musikalsk. Jeg spiller jo mye i utlandet, og da gir engelsk litt mer mening.

Hun kontrer:

– Samtidig opplever jeg at mange er veldig interessert i det norske, det er mange folk i utlandet som har lært seg de norske tekstene selv om de ikke kan norsk. Så det er veldig interesse for det nordiske uttrykket der ute.

Spindelsinn var noe ganske nytt da den kom ut i 1994. Nærmest en folkemusikkplate skrevet i stevform. Noe bandet Gåte kanskje var inspirert av da de startet opp?

– Jeg liker å tro det, hehe. For meg sjøl var jeg veldig opptatt av folkemusikk og å få norske folketoner til å bli en del av det moderne uttrykket. Det betød mye for meg å gjøre så eksplisitt. Så har jeg jo hatt med meg det i ettertid, selv om det har blitt litt mer avslipt. Men også på de siste utgivelsene har det vært noe som har ligget meg nært.

Vrenggitar

På det nye albumet hører jeg en elgitar med deilig rørvreng. Nesten litt sånn country-twang over den. Den gitarlyden preger ikke dine forrige plater?

– Det er et godt poeng, men han som er ansvarlig for den vrenggitaren er Jostein Andsnes, som har vært både produsent og gitarist på de tre siste utgivelsene inkludert denne. Han har også vært med meg og spilt på nesten alle konsertene jeg har gjort de tre årene, så han har fått lov til å prege lydbildet mer og mer. Så, ja, det er han som har puttet inn den vrengen.

Den funker veldig bra!

– Takk! Ja, jeg er veldig glad når det blir en slik kontrast mellom stemmen min, som er typisk lys, klar og ren, og den mer dystre og skitne gitaren. Det blir en veldig fin balanse, så det ikke blir for snilt og pent.

Foto: Peter Dennis

 

Spilt inn live

Er det én låt du er mest fornøyd med på albumet?

– Det kan du nesten ikke spørre om! Alle låtene har jo sin historie. Men As Evening Falls ligger meg kanskje litt ekstra nært. Den jobba vi mye med. Jeg var veldig fornøyd da jeg lagde den, men så hadde vi mange utfordringer med å få et musikalsk uttrykk med bandet på den. Da var det spesielt bassisten som var veldig på at vi måtte få den til, for han likte sangen så godt. Han ga seg ikke, og vi hadde bare én uke med innspilling – alt ble nemlig spilt helt live. Og hver kveld, når vi var ferdig med den dagens innspilling, snakket han hele tiden om at vi måtte gå tilbake til den sangen. Det var så godt for meg og, at folk tar ansvar og får lyst til å få ut potensialet i musikken. Han ville bare ikke gi opp. Og den låta syns jeg ble veldig fin, og det syns nesten alle jeg har snakket med, så jeg ble veldig glad for at vi knakk den koden.

Men én uke i studio på hele plata??

– Ja, herregud! Men det er litt kult, for det blir litt sånn «old school». Vi booka Store Studio, og vi stilte oss opp hele bandet, og alt ble spilt inn helt live. Instrumenter og sangen og alt. Det er en måte å lage plate på som folk ikke gjør i dag. Nå programmerer man kanskje en skisse først, deretter legger på trommer, og man kan bygge på bit for bit. Men jeg tenkte: «Nei, nå skal vi utfordres. For når du spiller live, så blir du utrolig skjerpet. Du vet at hvis du føkker opp, så ødelegger du for alle de andre også. Alle står veldig konsentrert, og ofte er det sånn at man tar låtene et par ganger, så er vi som regel enige om hvilken gang det ble best. Det gjør at vi får et uttrykk på plata som først og fremst er veldig dynamisk, og veldig ekte. Det er ikke alltid perfekt, men man hører at det er en nerve i det. Det er et uttrykk jeg gjerne vil ha.

Foto: Arild Juul

 

Balanse i mastering

Lydbildet på platene dine er gjerne stort, luftig og nesten pompøst. Er det vanskelig å overbevise produsentene om å ikke overkomprimere lyden i mastering, som ofte gjøres med pop og rock i dag?

– Ja, det er et godt spørsmål, for det er ganske vanskelig å både ha det luftig og stort som du beskrev, og samtidig komprimere. Det er jo selvmotsigende så det holder! Så i begynnelsen gikk vi ganske mange runder med forskjellige folk til å mastre. Til slutt landet vi på Karl Klaseie, som har mastret albumet i Øra Studio i Trondheim. Da han satte i gang så tenkte jeg at «han har skjønt det». Jeg synes han får det til, å kombinere det at det blir komprimert, men uten å miste luftigheten som du beskrev. For jeg liker at det er stort, at det er masse klang, og at du får følelsen av at det flyter. Da trenger du noen med is i magen som jobber med det.

Ja, for det rommet er jo det første som forsvinner når man blir for streng i komprimeringen.

– Ja, så får du sånne bølger hvor det går ut og inn, og det liker jeg ikke. Men samtidig er det ingen tvil om at veldig mange hører på musikk gjennom dårlige høyttalere, altså på PC og på telefonen sin. Og da må man jo få det til å høres så bra ut som man kan. Så det er ikke bare å heve volumet, man må gjøre noe i mastringa for å få det beste ut av det.

Dårlige stereoanlegg suger

Det kan virke som at folk i dag kaster ut de store og dyre stereoanleggene til fordel for små bluetooth-høyttalere. Den typen lyttere må det vel være vanskelig å lokke til din musikk – som kanskje krever mer av anlegget?

– Det tror jeg nok. Men jeg tenker at alt til sin tid, jeg håper jo at folk både har gode anlegg hjemme og at de tar de små med seg når de skal på tur. Men jeg er opptatt av å gi ut album. At man ikke bare går for én låt, men at man lager flere låter som til sammen skal fortelle en historie. Og jeg er opptatt av at mine utgivelser skal fortsatt være på vinyl og CD. Jeg selger plater i utlandet og ser at det er etterspørsel, men også i Norge har for eksempel vinyl kommet mer og mer. Så selv om vi streamer, så tror jeg veldig mange også er på det fysiske formatet. Og da er det gjerne sånn at man også har en annen type anlegg.

Kari Rueslåtten vil likevel ikke rakke ned på strømming.

– Mange mener at digitalisering av musikk har ødelagt musikkbransjen, men det har også innført et element som for meg er veldig positivt. Nemlig at jeg har noen som hører på meg i veldig mange land. Jeg kan kommunisere på sosiale medier med folk i Mexico, Chile, Tyskland, Argentina og Frankrike, som så har muligheten til å høre musikken min på streaming. Og jeg ser jo statistikker fra Santiago i Chile og Mexico City, at det faktisk er folk som hører meg. Og da mener jeg at streaming for meg har vært utelukkende positivt.

Hører du mye på musikk selv?

– Ja. Men jeg multitasker ikke når jeg hører på musikk. Jeg liker godt å lytte, jeg hører godt etter når jeg hører på musikk. Jeg har derfor sjeldent på musikk når jeg gjør noe annet. Jeg opplever at når jeg hører på musikk, så vil jeg høre på teksten og det som blir formidlet. Så hvis jeg skal sitte og prate med noen samtidig som jeg hører på en plate, så føler jeg at jeg bryter inn i en samtale. Så jeg er veldig selektiv.

Har du et bra stereoanlegg selv?

– Jeg er opptatt av lydkvalitet, så jeg hører veldig mye på vinyl, og ja, jeg har et ganske bra anlegg. Jeg har en enda mer interessert ektemann, da! Så det hjelper på. Men jeg er opptatt av at det skal være god lyd, at den er rund og fyller rommet.

Og man må selvsagt ha to høyttalere i stereo, ikke én multiromshøyttaler som spiller alene?

– Nei, det tenker jeg er et forbigående konsept, hehe. Og jeg har dessuten koblet sånn at jeg har TV og alt på de gode høyttalerne. Jeg kjenner jeg blir helt matt av folk som orker å høre på favorittmusikken sin med stusselig lyd! De vet ikke hva de går glipp av!

Les videre
Exit mobile version