800-serien har inneholdt mange modeller, en av de mest minneverdige er 801 – originalen- fra 1979, som ble en favoritt i opptaksstudioer verden over. EMI Abbey Road, Deutsche Grammophon og Decca installerte 801 som referansehøyttaler i studioer og mange av dem er fortsatt i bruk. Høyttaleren ble en dundrende suksess. Den ble senere endret, selv om grunndesignet var det samme, til Matrix 801 Series II i 1987, og senere i en ytterligere forbedret utgave – Series III. Denne generasjonen 801, har mye til felles med dagens 801D, og forgjengeren Nautilus 801, men teknisk sett er de veldig forskjellige. Første generasjon var en 95 cm høy, 43 cm bred og 56 cm dyp, massiv høyttaler. Med en egen basskasse hvor mellomtone og diskant satt i hvert sitt kabinett på toppen. Høyttaleren var notorisk vanskelig å drive, og det var kun med de saftigste forsterkene at man lyktes å få sparket liv i høyttalerne, med lave 85 dB følsomhet. Den senere 801 Series II, fikk nye elementer, en 300 mm high power-bass med polymermembran, en 126 mm gul Kevlar-mellomtonemembran og en 25 mm metallmembran i diskantelementet. Series II økte rekkevidden i bassen fra 45 til 20 hz, og følsomheten til 87 dB. Matrix-navnet kom fra det spesielle indre skjellettet som B&W stivet av kabinettet med. Det fikk også Series III, med et forbedret delefilter og nytt basselement med Cobex-membran.
De to siste versjonene er de som er interessante. De var langt lettere å drive, selv om de trivdes best på kraftige forsterkere, og står som en påle i høyttalerhistorien. An avslørende åpen, mektig dynamisk og svært kresen på elektronikken.
Høyttalernes nærmest pinlig korrekte klangkarakter, kan gjøre dem kjedelige i manges ører, men matchet med bra elektronikk, kan de stille mange nyere høyttalere i skyggen.