Anlegget:
Lydkilde: Macbook Pro
DAC: Hegel HD11 (optisk kobling mellom Mac og DAC)
Forforsterker: Hegel P30
Effektforsterker: 2 x Hegel H30
Høyttalere: Elac FS 407
Kabler: Monster Cable M-series
Total pris: Ca 230.000 kr
Musikkformater:
Wimp (320 kbps AAC)
Spotify (320 kbps Ogg.Vorbis)
Tapsfritt/ukomprimert: 16-bit/44,1kHz og 24-bit/96kHz AIFF. 24-bit-filene har vært konvertert fra FLAC til AIFF, for å kunne spilles av med iTunes.
Musikken:
Tori Amos – Marianne (fra album Gold Dust): Wimp, Spotify og 24-bit/96kHz
Ane Brun – One: Wimp, Spotify og 16-bit/44,1kHz
Trondheimsolistene – Prelude fra In Folk Style: Wimp, Spotify og 24-bit/96kHz
Det påpekes at dette er en meget uformell blindtest, gjort i løpet av en kort formiddag i redaksjonens testrom. Kablene som er brukt er ikke spesielt dyre, og i et anlegg som dette skulle vi helst hatt tilgang på noe enda bedre.
Lasse Svendsen og Audun Hage satt i lyttepanelet, mens undertegnede styrte musikken.
Testen var ikke av typen ABX dobbel blindtest, men snarere ABC. Altså, testpanelet var klar over at det var tre ulike låter som ble spilt hver sin gang, men ikke i hvilken rekkefølge. Det ble ikke forsøkt å lure ved å spille en låt i samme format to ganger på rad. Slik form for distraksjon vil ta lang tid, og mennesker har lett for å glemme hva de har hørt til enhver tid.
Dette var et lite eksperiment vi gjorde for oss selv, og ikke for å bli tatt høytidelig av noen. Bruk derfor ikke dette som et referat til fremtidige påstander om lyd og oppløsning. Sett gjerne i gang en diskusjon i kommentarfeltet, men spørsmål om hvorfor vi ikke heller gjorde sånn og slik, blir ikke nødvendigvis besvart. Dette gjorde vi helt for oss selv, men fant i etterkant ut at vi hadde lyst å dele inntrykkene med våre lesere.
Resultatet
De hørbare forskjellene mellom formatene er små, og vi innrømmer gjerne at vi ikke alltid klarte å plukke ut musikken med høyest oppløsning.
Tori Amos ble for eksempel best likt fra Spotify. Det ble sagt at stemmen hennes kom bedre ut. Interessant nok ble det høyoppløste sporet oppfattet som mer diffust, at stemmen ble noe fjernere. Man mente at Wimp og høyoppløst låt meget likt.
Trondheimsolistene og Ane Brun ble foretrukket med Wimp og ukomprimert. Ane Brun hadde mer punch i bassen og en mer ”direkte” lyd med Spotify, men låt mer luftig, med flere nyanser med Wimp og ukomprimert. Panelet klarte ikke sikkert å skille mellom Wimp og ukomprimert. Trondheimsolistene ble også nevnt som smått mer ”hermetisk” i overtoneområdet med Spotify, mens Wimp fikk frem flere nyanser. Her mente testpanelet at høyoppløst låt best.
Konklusjon
Denne blindtesten viser, som alle andre blindtester som er gjort på området, at det er vanskelig å høre forskjell mellom ulike formater når man skifter frem og tilbake over kortere perioder. Dessuten klarte ikke panelet alltid å plukke ut hvilken musikk som var høyoppløst, selv på et high-end-anlegg til 230.000 kroner. Testen indikerer videre at Wimp låter noe bedre enn Spotify, selv om dette nok kan variere fra innspilling til innspilling.
Men: En slik blindtest sier ingenting om forskjeller som avdukes over lengre tid med lytting. Vi i redaksjonen mener fremdeles at det er ukomprimert eller tapsfritt komprimert musikk – og da helst høyoppløst – som gjelder om man skal sitte og nyte album etter album med favorittmusikken. Selv om man ikke har et veldig dyrt lydanlegg. Nettsiden tapeop.com har en fin utdyping av dette her (engelsk). En studie av hvordan musikk med supersoniske overtoner fungerer på hjernen kan også leses på pdf her (engelsk). Men det testen viser uten tvil, er at man fint kan abonnere på strømmetjenester og få en meget god lydopplevelse.