Nøyaktig 136 år, 1 måned og 11 dager før fascisten Donald J. Trump, ulykksalig, ble nominert til presidentkandidat for Det Republikanske partiet (GOP), ble Andrew J. Garfield (den 8. juni 1880) nominert til det samme embetet, av det samme partiet.

Samme partiet i navnet, men dog ikke gavnet.

Historien gjentar seg

På 1880-tallet var det kun gått 15 år siden Nordstatene, med Abraham Lincoln i front, hadde avgjort den blodige og ødeleggende borgerkrigen. Det var en tid da GOP stod for høviskhet, dannelse, respekt for meningsmotstandere og hadde store politiske visjoner og vyer.

Dog var det heller ikke for 136 år siden et parti for «pusekatter». Her var det maktkamp, intriger og skitne hestehandler om posisjoner og nominasjoner. I tillegg var man ikke ukjent med at pengemakta rådde – også på den tiden. I det landsmøtet tok til i Chicago i juni, forventet alle at nominasjonskampen skulle stå mellom tidligere president Ulysses S. Grant, James G. Blaine og John Sherman.

Men etter gjentatte avstemningsrunder, der delegatene ikke kunne enes om en flertallskandidat, trådte plutselig den inspirerende taleren Andrew J. Garfield frem fra skyggene. Den sindige og idealistiske Kongressmannen fra Ohio ble i den 36. (!) runden nominert som partiets presidentkandidat.

Den 2. november samme år vant den relativt ukjente Garfield (Michael Shannon) en knepen seier over demokraten Winfield S. Hancock. Han satte seg så bak The Resolute Desk den 4. mars 1881. Kun 199 dager senere, etter å ha blitt skutt av Charles J. Guiteau (Matthew Macfadyen), avgikk USAs 20. president ved døden…

Gikk amerikanerne her glipp av én av sine, potensielt, mest visjonære og beste presidenter?

 

Kringsatt av fiender

Serien tar for seg hans korte tid som verdens mektigste mann, og veien frem til Det hvite hus – hele tiden med den maniske beundreren Guiteau, irriterende på slep.

Den mislykkede dagdrømmeren, og forsøksvis forretningsmannen, Charles Guiteau utviklet seg til en besatt fan av Garfield, og jobbet iherdig for å få en fot, og posisjon, innenfor maktens korridorer. Ikke helt ulikt rollen Macfadyen hadde i rollen som Tom i Succession, der han løy og konstant smisket seg til posisjoner og svigerfamiliens gunst.

Guiteau jukset seg frem, stjal fra sin familie og jobbet iherdig for å unngå lovens lange arm. Utad fremstod han som en iherdig forsvarer av «folk flest», og så i Garfield en politisk sjelsfrende og USAs «frelser» som bar bud om reelle endringer og håp.

En glemt president

Helt mot slutten av serien ser vi Garfields gråtkvalte kone, Crete (Betty Gilpin), i det hun forutser at mannen hennes vil gå ned som en fotnote i historiebøkene. Mon det.

Serieskaper Mike Makowsky (Beef, Bad Education) gjør en bunnsolid jobb med å trekke Garfield frem fra glemselen, og puster fascinerende friskt liv inn i historien om en uvanlig politiker, samfunnspilar, familiemann og krigshelt – samt vever hans politisk gjerning sammen med sin forstyrrete banemann.

Vi vet alle, fra første scene av, hvordan historien ender, men et intrikat manus, et spennende politisk plott (som drar klare veksler på nåtiden), samt stjernegalleriet av skuespillere løfter miniserien fra et ordinært strømme-drama.

En godtepose for politisk interesserte

For politisk interesserte byr Death by Lightning på mengder av historisk fakta, politiske intriger og rå, utilslørt maktkamp. Samtidig evner serien å la den engere krets av karakterer vokse på oss.

Garfield er den litt innesluttende bonden som best trives med familien, snekrende på et bord eller en annen praktisk løsning, men som plutselig blir trukket inn i storpolitikken – på felter han har mange, og sterke, meninger om. Ikke minst er han engasjert i hvordan den svarte befolkningen er blitt behandlet i kjølvannet av den opprivende borgerkrigen, og higer etter å få slutt på korrupsjonen og et ineffektivt statsapparat som et kontrollert av noen få oligarker.

Shannon er en karakterskuespiller av de sjeldne. Kun med det litt tunge blikket og den oppgitte mimikken formidler han Garfields komplekse følelsesregister. Kongressmannens talegaver, om enn ikke like euforisk engasjerende, er på inspirasjonsnivå med USAs 44. president.

Som makker presses han på sin rake motsetning, i visepresident Chester A. Arthur. Allsidige Nick Offerman (The Last of Us) briljerer som den brautende bryggesjaueren fra New York, som ikke er redd for å skitne til hendene sine, og gjerne opererer i lovens gråsoner for å presse saker igjennom. Han blir seriens komiske avbrekk, men også beviset på at «enhver kan klatre til topps i Det forjettede land».

Etter år under vingene til den korrumperte senatoren Roscoe Conkling (Shea Whigham) har Arthur et bredt kontaktnett innenfor både politikk og finansverdenen i mektige New York.

Den ubehjelpelige drapsmannen

Mest kompleks, og minst forståelig, blir Garfields drapsmann. Macfadyen gjør en glimrende rolle i å portrettere den fortvilte mannen som føler seg sviktet av familien, venner og samfunnet generelt. Han er for omverdenen en konstant «vorte på nesen», men har en ukuelig, dog smått ynkelig, stå-på-vilje og et brennende, manisk engasjement. Fascinerende nok jobber han med å få utgitt sin bok «Truth».

Macfadyens flakkende blikk, gestikulering med armene og manglende evne til å «lese rommet» er forbilledlig. Hver dag er for ham et nytt slag i trynet! En karakter på grensen til å lide av vrangforestillinger, som du føler mer og mer medynk over.

En interessant fun fact er at myndigheten faktisk dissekerte hjernen til Guiteau for å finne spor av galskap, men intet uvanlig ble observert. I 1969 dukket så hjernen (konservert på glass) opp i hærens medisinske museum…

Toll og tull

Referansene til dagens splittende politiske miljø er så visst til stede, om enn i litt mer dannede og siviliserte former.

Ikke minst er likheten mellom den rå maktpolitikeren Conkling og dagens korrupte og korrumperte regjering helt åpenbar.

På 1880-tallet kom brorparten av den føderale statens inntekter fra nettopp toll, som ble krevd inn ved landets viktigste havn – i New York. Det er fra dette ståsted Conkling bygget opp sin maktbase, samt skaffet velvillige pengedonorer med dype lommer.

Når den progressive og reformvennlige Garfield forsøker å frarøve ham denne makten blir det full klinsj i Kongressen – og Garfield får ikke godkjent sine menn til statsråder. Historien går i sirkel.

Politisk historietime – med brodd

Death by Lightning har blitt en herlig serie om politisk makt, arroganse, splittelse og hvordan makt korrumperer – det hele sette igjennom øynene til en desillusjonert kujon.

Serien tar seg tid til å bygge seg opp og etablere sitt lille univers, men når den først kommer i gang får vi sprudlende dialog, skarpe analyser samt et herlig maktspill – det hele toppet med en topp produksjonsdesign og et eminent knippe skuespiller.

Se den for å minnes en begavet, og glemt, politiker – men ikke minst for å sette hendelsene i historisk kontekst. Utmerket, og opplysende underholdning. Bare det å se Bradley Whitford tilbake i Det hvite hus igjen er alene verdt fire timer foran TV-en. 5 stjerner til en serie som virkelig engasjerer.