Ridley Scott skapte filmhistorie med den snikende uhyggen fra verdensrommet i 1979-klassikeren Alien. En film som var mer en psykologisk grøsser enn sine mer actionmettede oppfølgere.

Senere har det kommet en rekke filmer, hvorav vi vil fremheve Aliens (1986; en av tidenes beste sci-fi-actionfilmer) og visuelt nydelige Prometheus (2012). I fjor kom så Alien Romulus, om tenåringene som må kjempe mot det fryktinngytende monsteret – satt til en tid mellom Alien og Aliens.

Nå er Disney+, med Sir Scott som utøvende produsent, klar med den første serien fra Alien-franchisen: Alien: Earth. En prequel-serie til den originale filmen, satt til år 2120.

 

Nok en gang i Alien-sfæren starter vi ut i det store, åpne, golde verdensrommet. Her befinner lasteromskipet til Weyland-Yutanis seg på vei tilbake til Jorden. Om bord har de med seg en rekke utenomjordiske livsformer som skal fraktes tilbake til vår blå klode i forskningsøyemed.

Hva kan vel gå galt? Vel, knappe to uker før ankomst bryter det ut en uforklarlig brann i skipet, styringsmekanismene svikter og mannskapet dør unna for unna…

En vintage homage

Umiddelbart hensetter serieskaper Noah Hawley (Fargo) oss tilbake til Scotts 1979-film. Her er den småslitte ’70-tallsinteriøret det samme, crewets bekledning (og utseende) matcher originalfilmen, sammen med en rekke små detaljer blant rekvisittene. Alt som en velfungerende homage til klassikeren.

Det samme kan sies om den vedvarende, snikende uhyggen. Sanseapparatet settes umiddelbart i alarmmodus i det du beveger deg inn i det enorme lasteskipet. Denne runden har det forsofne mannskapet med en hel rekke utenomjordiske livsformer, som alle hver for seg er livsfarlige for mennesker som kommer i uønsket nærkontakt med utysket.

Romferden har tatt 64 utmattende år av astronautenes liv, og stemningen er anspent, hissig og mistroisk.

Mannskapet har dog én stående ordre som trumfer alle andre: Uansett hva som skjer, og hva konsekvensen måtte bli, den dyrbare lasten skal overleve og fraktes til Jorden. Dette er en ordre sikkerhetsansvarlig, kyborgen Morrow (Babou Ceesay), ikke tar lett på; han kommer da også raskt i konflikt med kapteinen.

Hybrid-androider

I 2120 (10 år før Alien) er demokratiet lagt til side, og planeten styres av fem gigantiske konglomeratfirmaer som alle tenker maksimal profitt fremfor menneskelig velvære og medbestemmelse. Den rå kapitalmakta rår, og kampen om fremtidens ressurser er nå.

På jordkloden har den purunge, eksentriske techmilliardæren Boy Kavalier (Samuel Blenkin) utviklet en helt ny form for androider. En robot i menneskelig kropp, slik vi har sett dem i tidligere Aliens-filmer (Bishop), men der man har 100 % klonet hjernen, minneregisteret, følelsene og empatien til et ekte menneske.

Fremst i rekken blant disse super-androidene finner vi Wendy (Sydney Chandler). Hun, og resten av førstegenerasjonen, har navnene sine etter karakterene fra Peter Pans «bortkomne gutter», så er de da også vokst frem i laboratoriet på den øde øyen «Neverland»; og i anekdoter som binder historien sammen, hører vi pysjkledde Kavalier lese fra Peter Pan.

Svakheten i prosjektet er at et voksent menneske ikke lar seg klones til robot, så her får vi 10-12-åringer forvandlet til lynintelligente, sterke supermennesker, i en ung voksens androidkropp. En lille mismatch oppstår dermed mellom unge sinn, og kroppen den er transformert inn i.

Målet helliger midlet

I det «USCSS Maginot» krasjstyrter inn i en skyskraper i Prodigy City bestemmer Kavalier seg for å foregripe begivenhetene, og sikre seg den dyrebare lasten.

Til sterke protester fra forskerne sette han sine unge hybrid-mennesker på sin første store prøve. Wendy har i tillegg en høyst personlig grunn til å verve seg til oppdraget, hennes ekte bror, CJ (Alex Lawther), er utkommandert til ulykkesstedet.

I motsetning til tidligere Aliens-filmer består lasten denne gangen av langt mer enn kun den ikoniske Xenomorphen. Skipet er lastet med de mest obskure og outrerte livsformer, som alle har det i seg at de kan true menneskeheten og/eller kan brukes i utviklingen av ultimate våpen. Og stol på undertegnede, du vil sannsynligvis ikke være særlig lysten på lammekjøtt de nærmeste månedene…

Med dekke av «forskningens interesse» og dulgte etiske valg oppstår en kamp om livsformene, der alle kun er ute etter å profittere på de ukjente skapningene, og der et menneskeliv fra eller til er å anse som ubeleilig, men akseptabel, utilsiktet skade.

Sci-fi horror

De umodne ungdommene er usikre både om fremtiden og hva de egentlig er. Her sitter ikke alltid dialogen like godt, og serieskaperne famler litt mellom genre – før serien (gjen)finner formen.

Etter et par nedtonede episoder mot midtpartiet av sesongen, som preges av konfliktene mellom hybridene og deres skapere, der tankegods fra Blade Runner, om hva som kjennetegner et ekte menneske står i fokus, eksploderer så serien i sin femte episode.

I det vi gjør et tilbakeblikk innen krasjet stiger serien til horrornivå. Her har manusforfatterne og spesialeffektmakerne virkelig fått leke seg fritt, og kommet frem til den ene, mer spektakulære (og bestialske) måten man kan knerte et menneske på. Så visst ikke noe for sarte sjeler!

Men grøss og splatter til side, Alien: Earth ser virkelig rålekker ut. Alt fra bruken av menneske inne i Xenomorphen, til det dystre interiøret, alle detaljene og de styggvakre fremtidsbyene er som visuelt snacks. Den visuelle festen toppes med et herlig lydspor, der musikken legger flere lag til spenningen.

Solide skuespillerprestasjoner

Timothy Olyphant er glimrende som den iskalde, analytiske, sjefs-androiden, Kirsch. Alt fra ganglag til gestikulering, kalkulerende blikk og lavmælte stemme sitter som et skudd. En mann som åpenbart vet å spille sine kort godt, og sjonglerer flere (skjulte) agendaer. Den perfekte mann for kløktig renkespill.

Det er han, og Wendy, i Sydney Chandlers vevre skikkelse som er seriens ankerpunkt og bærer den fascinerende historien. Wendy her en egen forbindelse med den purunge xenomorphen, og en form for merksnodig kommunikasjon utvikler seg. Tusseladden av en bror begynner å ane at hun, og de andre hybridene, er i fare på forskningslaben til techmilliardæren. For hva er egentlig kyniske Kavaliers sluttspill?

Den til å begynne med irriterende outrerte Kavalier er en skikkelse som faktisk vokser på oss. Og unge Samuel Blenkin gjør ham både mer kompleks og urovekkende fascinerende.

Er serien så lytefri? Langt derifra. Her er flere overkarikerte, stereotype karakterer og plotthull som dekkes til på tidvis nonchalant vis. Og litt for ofte er det flere karakterer som gjør uforståelig, «teite» valg.

Men på en meget tilfredsstillende måte makter Alien: Earth å forene grøss, spenning og pocornunderholdning med mer dyptpløyende filosofisk tankegods og fremtidsvisjoner for menneskeheten. I tillegg har man klart å krydre historien med passende doser lettere absurd humor, som et herlig dødsraid blant fiffens bourgeoisie festaften. Fem stjerner til en serie som sci-fi-fans nok vil flokke seg rundt.

Nordisk premiere er den 13. august, da de to første episodene slipes. Anmeldelse er basert på 6 (av 8) episoder.