Få skuespillerinner har satt et like markant fotavtrykk på filmstjernehimmelen enn akkurat Julia Fiona Roberts.

58-åringen fra «The Peach State» fikk sitt store internasjonale gjennombrudd i Pretty Woman (1990), og har siden figurert i storfilmer som Erin Brockovich, Notting Hill, My Best Friend’s Wedding, Steel Magnolias, Ocean’s Eleven og The Pelican Brief.

Hun er Oscar-nominert fire ganger, og vant den gjeve filmprisen for hovedrollen i Erin Brockovich.

Nå er hun her med den psykologiske dramathrilleren After the Hunt.

 

Filmen er regissert av Luca Guadagnino (Call Me by Your Name), etter et manus ført i pennen av Nora Garrett – og går rett inn i krenkelseshysteriet, antagelser om forfordeling basert på kjønn/rase og kanselleringskulturen som har preget amerikanske universiteter i kjølvannet av #MeToo (innen Trump kom til makten).

Vi møter den erfarne og sindige universitetsprofessoren Alma (Roberts) som underviser i filosofi og etikk på eliteuniversitetet Yale. Her står hun midt i en potensiell forfremmelse, der hun konkurrerer om stillingen med sin yngre kollega, Hank (Andrew Garfield, Under the Banner of Heaven). En kollega hun har et godt øye til…

Men det virkelige drama tar til etter en sammenkomst med studentene hjemme hos Alma og hennes indignerte ektemann, Frederik (Michael Stuhlbarg). Her forlater hennes øyensten-student Maggie (Ayo Edebiri, The Bear) festlighetene sammen med Hank – dagen etter dukker hun, gråtkvalt, opp på døren til Alma, og hevder hun er blitt utsatt for et overgrep.

Men responsen hun møter hos Alma er slettes ikke som forventet. Hun blir stilt til veggs og møter en ganske så kald og skeptisk professor, som vil vite hva det egentlig var som skjedde foregående kveld.

Smått forbauset, skuffet og bitter styrter Maggie på dør – hvorpå hun bestemmer seg for å anmelde Hank, og legger karrieren hans i grus.

Hank benekter enhver form for overgrep og begge parter kjemper for Almas støtte og gunst. Alle forlanger at hun skal ta et standpunkt, der det implisitt forventes at hun skal støtte «offeret». Selv står hun i et etisk forvirrende dilemma, som ytterligere kompliseres av skjulte hendelser fra sin egen fortid.

Det er en i utgangspunktet spennende, om enn ikke veldig original, historie Guadagnino lar utfolde seg. Beklageligvis har han gjort den både langtekkelig, unødvendig saktegående og fylt med pompøs dialog og oppkonstruerte karakterer.

Samtalene den akademiske eliten imellom er fylt av klisjeer om Kant, Descartes, Konfucius og annen namedropping, noe som føles både kunstig og unødvendig fremmedgjørende. Hele tilværelsen til Alma fornemmes kunstig, der hun virker pretensiøst livstrøtt, innesluttet og distansert. Det sagt, så gir Roberts en særdeles sterk tolkning av den komplekse kvinnen, men hun har dessverre ikke manuset til å hjelpe seg – tvert imot.

Den eneste personen man føler er genuint ekte, og som vi seere utvikler en viss sympati for, er hennes ignorerte ektemann. Stuhlbarg er glimrende som den lettere sarkastiske psykologen, som er den eneste som ser rett igjennom Alma.

Edebiri gjør sitt beste ut av en relativt usympatisk karakter, som fremstår bortskjemt og forutinntatt; men hva Guadagnino egentlig vil fortelle med personen Maggie forblir noe av et enigma. Som både mørkhudet, kvinne, lesbisk og nå, offer, krysser hun i det minste av på alle boksene. I starten legges det da også opp til at hvite, heteroseksuelle menn alltid forfordeles stillinger innen akademia; rett og slett fordi de utnevnes av «sine egne». Godt mulig, men det er ikke den historien Guadagnino er interessert i å fortelle.

Hadde ikke italienske Guadagnino insistert på at han skulle lage en tilgjort «kunstfilm» ut av prosjektet, så kunne After the Hunt blitt en medrivende historie – det står slettes ikke på skuespillerne. 3 stjerner utdeles, til irriterende mye bortkastet talent i en film som allerede før premieren oppleves som litt i utakt med sin samtid.

Prime Videos strømmepremiere er i dag, den 20. november.