For de oppegående er Dave Wilson et navn å dra kjensel på. Han er nemlig i verdenseliten blant høyttalerbyggere. Høyttalere som bærer merkenavnet Wilson Audio er store, tunge og kompromissløse. Og dyre.
Innstegsmodellen Duette er en stativhøyttaler til 129 000 kroner. Derfra går det bare oppover, helt til toppmodell Alexandria 2 – en majestetisk gulvhøyttaler som rager 185 cm på strømpelesten og veier 274 kg per stykk, og som koster 1 450 000 (det stemmer: nesten halvannen million!) kroner per par.

Den nye Sasha W/P plasserer seg nærmere innstegsnivået i dette henseendet, med sin pris på 265 000 kroner. Det nye familiemedlemmet tar over for den anerkjente Watt/Puppy 8. Dette er ikke en finjustert modell av forgjengeren, men snarere en ny konstruksjon, etter Wilsons erfaringer med den langt dyrere og større Maxx3.

Kompakthøyttaleren Watt ble utviklet av nødvendighet på begynnelsen av 80-tallet. Dave Wilson holdt på med å skru lyd på en serie med audiofile innspilinger, og trengte en nøyaktig monitor for å gjøre jobben. Skal vi tro ryktet, var det ingenting som på den tiden møtte Wilsons kvalitetskrav til en slik høyttaler, så han lagde sin egen, i form av monitoren Watt. Det ble fort stor etterspørsel etter denne i studiomiljøet, og da den etter hvert ble paret med det større basskabinettet Puppy, ble konstruksjonen en av hi-fi-bransjens bestselgende høyttalere i prisklassen over 100 000 kroner. Høyttalerkonstruksjonen Watt/Puppy gikk igjennom totalt sju forbedringer fra den ble introdusert på markedet i 1986, frem til Watt/Puppy 8 ble lansert i 2009.

Ingen Watt/Puppy 9
Når etterkommeren nå lanseres, er det ikke i form av Watt/Puppy 9. Og det til tross for at Sasha, som den heter, har et liknende utseende og formspråk. Det er en grunn til det.

Gjennom sin evolusjon var Watt alltid en selvforsynt toveishøyttaler. Den hadde sitt eget delefilter og hadde dermed alltid muligheten til å bli fjernet fra basskabinettet Puppy og operere på egen hånd. De nye storesøsknene Maxx og Alexandria var på sin side multikabinett-høyttalere som koblet høyttalerelementene til delefiltre montert i basskabinettet. Et designkonsept som ifølge Wilson Audio har flere fordeler. Selve Watt/Puppy-plattformen kunne ikke til fulle benytte de siste nyvinninger innen kabinettmaterialer, delefilterkonstruksjon og elementdesign. Med Sasha har Wilson tatt fordelene fra storesøsknene Maxx og Alexandria inn i en konstruksjon som utseendemessig likner Watt/Puppy, men med bedre lyd. Og det til en lavere pris (265 000 kroner for et par er likevel langt fra gratis!).

Oppbygning
Både toppkabinettet og basskabinettet til Sasha har større volum enn forgjengeren. Vekten på hele 90 kilo per høyttaler vitner om en meget solid konstruksjon, og banker man knokene i siden på høyttaleren, er det som å banke i stein. Det gjør vondt, og det kommer knapt lyd i det hele tatt. Det større basskabinettet gjør at Sasha strekker seg 2 Hz ekstra ned i basskjelleren, og skal låte mindre anstrengt og komprimert i det øvre bassområdet. Større ytre mål på toppkabinettet tillater dessuten en bedre avstiving av sideveggene, noe som gir mindre egenresonans. Wilsons eget, nyutviklete kabinettmateriale til frontplaten skal gi et lavere støygulv og mer gjennomsiktighet i det kritiske mellomtoneområdet. Dette er viktig for at instrumenter og sangstemmer skal komme umaskert ut i rommet. Ved å fjerne delefilteret fra toppkabinettet vil dessuten mindre mellomtoneenergi reflekteres gjennom mellomtoneelementet, noe som ytterligere skal forbedre klarhet og gjennomsiktighet. Sasha benytter både det 7-tommer store mellomtoneelementet og diskanten fra Maxx 3. De to basselementene benytter en ny konstruksjon med mer magnetkraft til den samme membranmassen, noe som forbedrer dynamikk og akselerasjon i bassområdet. Delefilteret sitter i bassmodulen, med tilgang til motstandene på bakpanelet. Ledningene som kobler sammen alle høyttalerelementene er håndlaget og spesialtilpasset hos Wilson.

Testutstyr
Som kilde brukes CD-drivverk og DAC PerfectWave fra PS Audio. I testperioden har høyttalerne fått bryne seg på den integrerte Hegel H200 til 23 000 kroner, effektforsterkeren Plinius SA-103 til 68 000 kroner, den eldre effektforsterkeren Chapter Two+ som i sin tid kostet 70 000 (volumkontroll styres direkte fra DAC), samt Soulution 720 forforsterker og 710 effektforsterker, et sett til svimlende 430 000 kroner totalt. Kabler er for anledningen fra Burmester.

Lydkvalitet
Selv om det er helt klart at høyttalere i denne klassen først blomstrer skikkelig med elektronikk i den virkelige high-end-klassen, er Sasha-høyttalerne besnærende enkle å drive. Til tross for at de dundrer på med basstoner helt ned i 20 Hz-området før de ruller pent av, har de en følsomhet på imponerende 91 dB med én watt. Det betyr at du kan få mye Wilson-trøkk ut av en relativt strømsvak forsterker. Forsterkerkraft var for eksempel aldri noe savn da vi drev dem med den rimelige, integrerte Hegel H200.

Med Plinius SA-103 som motor er lydbildet vesentlig mer detaljert og åpent, og bassområdet puster mer. Bassinstrumenter er luftige i tillegg til å gjengis majestetisk og fyndig. Oppløsningen oppover i tonene er så god at vi blir sittende å lytte på plate etter plate. Chapter Two+ er en forsterker av eldre generasjon, som er lenge siden undertegnede har hørt på. Det var mer som et eksperiment enn noe annet at den ble koblet til. Det som skjedde, var at bassrytmer slo raskere, det kom flere detaljer ut mot oss, og det var som om alle instrumenter fikk en raskere respons. Ulempen i forhold til Plinius var at bassgjengivelsen ble oppfattet som slankere. Høyttalernes fundament i bunnen av tonene ble ikke like tydelig. Inn på teppet ruller forsterkersettet fra Soulution. Effektforsterkeren 710 alene veier 75 kilo, noe som gjør at den oppgitte effekten på 120 watt per kanal i 8 ohm virker merkelig lav. Toppeffekten er imidlertid oppgitt til 3000 watt, som den klarer i meget korte intervaller (på transientene), og med 60 ampere strømkraft på utgangen er dette alt annet enn en smågutt.

Overbevisende
Tvert imot driver den Sasha med største overbevisning. Bare hør på nyinnspillingen av D’Sounds ”Pray to Fall Asleep” gjort for dugnads-CD-en ”Prosjekt 101”. Mens bandet normalt har et ganske sterilt disko-sound, er denne innspillingen gjort mye mer organisk. Her er det skikkelig feeling og groove, med en standhaftig bassgitar og en heftig basstromme, kombinert med et krispt smekk i det syntetiske kantslaget som markerer hver takt. Aldri, og jeg mener aldri, har jeg hørt denne sangen så groovy og suggererende, kombinert med enorm oppløsning og gjennomsiktighet! Sasha-høyttalerne sparker vilt, og lydbildet er enormt stort. Stemmen til Simone Larsen låter nydelig, med en glans i toppen som bare kan karakteriseres som henrivende.

Videre til Elvis Presleys versjon av ”Fever” fra 1960. Det er helt utrolig at en så gammel sang kan låte så ufattelig bra. Kontrabassen låter som om bassisten står i rommet vårt, og stemmen til Elvis er så nærværende at lite tyder på at denne mannen døde i 1977. Knipsing og perkusjon gjengis med en dynamikk og snert som få kan matche.

Plassering
I anledning denne testen ble Ludwig Swanberg fra svenske Audionord fløyet inn fra Stockholm for å forsikre seg om at Wilson Sasha ble riktig satt opp. Sammen med Frode Olsen fra Acoustic Tuning jobbet han i flere timer for å finne nøyaktig riktig avstand fra bakvegg og sidevegger, samt optimal horisontal og vertikal vinkling av høyttalerkabinettene.

For å finne optimal plassering i rommet, er trikset å stille seg inntil bakveggen hvor høyttalerne skal stå, med ansiktet mot andre enden av rommet. Snakk høyt, og hør hvordan bassen fra veggen du står ved oppfører seg. Gå et skritt ut fra veggen, og hør hvordan klangen forandrer seg. Etter hvert som du går lenger ut fra veggen, vil du høre at denne gir mindre klang fra seg – og det er bra. Men går du for langt ut, vil du høre at veggen fra andre enden i rommet resonnerer tilbake i det høyere frekvensområdet. Det er ikke bra. Ta et musesteg tilbake igjen, så frem igjen, til du finner det optimale krysningspunktet, hvor det er minimalt med resonans fra begge vegger. Når du har funnet dette punktet, markerer du med en remse teip. Så skal den samme prosessen gjentas fra sideveggene. Der hvor punktene krysses, skal høyttalerne settes.

Så må du jobbe med vinkling, inntil du hører at lydperspektivet sitter som støpt. Dette tar tid, men er vel verdt arbeidet. Sasha skal vinkles noe innover, og avhengig av rommet kan det hende de skal vinkles helt inn til de står helt på akse med ørene. Toppkabinettene kan også vinkles vertikalt, her gjelder det å prøve seg frem.

Svakheter?
Har så disse høyttalerne noen lyter? Vel, det er i hvert fall enkelte typer musikk vi trives dårligere med enn andre. For det første er dette høyttalere som nådeløst avslører en flat og livløs produksjon. Man skulle kanskje ikke tro at Bjørn Eidsvågs ”Bare Ein Mann” trøkker mer enn Rammsteins ”Benzin”. Det gjør den. En høy gang! Grunnen er dynamikk og dypbass, noe som er fraværende på mange av Rammsteins innspillinger. Dette faktumet gjør også at Wilson Sasha låter mye bedre med akustisk musikk, gjerne spilt inn før lydnivåkrigen hadde kommet altfor langt. De fleste innspillinger i dag er komprimert meget hardt for å få det generelle lydnivået opp. Resultatet er at det låter flatt og livløst, og det understrekes til de grader av hi-fi-utstyr som er i stand til å gjengi enorm dynamikk. Man får nemlig forventninger av sånt utstyr, og når man da putter inn en CD som låter flatt og hardt, legger skuffelsen seg som en klam hanske over meg.

Det ender med at jeg rett og slett sitter igjen og hater store deler av platesamlingen min. Plater jeg en gang i tiden var forelsket i, sitter jeg og irriterer meg over. Dette er selvsagt ikke høyttalernes skyld, men plateinnspillingene. Men det finnes high-end-høyttalere som ikke er like nådeløse mot middelmådige innspillinger, for eksempel låter JBL K2 S9900 til 250 000 fett nesten uansett hva de blir satt til å spille. De har en feitere bassgjengivelse og en litt mer tilbakeholden øvre mellomtone, som gjør at de sminker lyden til det mer likbare. Da redaktør Svendsen kom inn i testrommet med deler av sin countrysamling, var det også klart at selv om høyttalerne fikk det meste til å låte supert, hendte det – og da spesielt med de kraftige damestemmene – at høyttalerne hadde litt overaksentuerte overtoner. Diskantgjengivelsen virker i friskeste laget innimellom, slik at vi gikk litt lyttetrøtte på disse kvinnene og deres sanger om tapt kjærlighet. Om dette skyldes at høyttalerne er dønn ærlige, eller om de faktisk har et litt tilgjort energisk overtoneområde, er vanskelig å si. Men det skal være sagt at TAD Reference One til 500 000 kroner per par opplevdes som den hadde en litt luftigere overtonegjengivelse og låt enda mer uanstrengt i mellomtonen. Likevel må det sies at Wilson Audio Sasha er en maktdemonstrasjon med få sidestykker i sin prisklasse. Spesielt i dypbassregisteret, som gir grunnmur til det mest krevende bassinstrument.

Grunntoner
For å understreke hva skikkelig dypbass dreier seg om, tar vi frem organist Jean Guillous innspilling ”The Great Organ of Saint Eustache, Paris” gitt ut på Dorian i 1989. Dette er rett etter det enorme orgelets og dets åtte tusen pipers(!) restaurering samme år. Første spor, nemlig Bachs ”Toccata and Fugue in D Minor”, er et av de best kjente orgelverkene. Orgelet går avgrunnsdypt, og høyttalerne blir satt på prøve. En prøve de består med glans. Høyttalerne går dypere enn TAD-høyttalerne, og dynamikken er det ingenting å si på. Dette er ekstremt! Og ettersom romklangen er såpass stor, er overtoneområdet på innspillingen noe dempet. Med det resultat at det låter fabelaktig på alle måter med Wilson-høyttalerne. Det lille hintet av overaksentuering i toppen er det ingen antydning til her, noe som gjør at lydnivået blir dratt opp så høyt at daglig leder kommer løpende inn og lurer på hva den møkkamusikken jeg spiller er for noe.

Konklusjon
Wilson Audio Sasha W/P er en maktdemonstrasjon av en høyttaler. Egenresonans finnes knapt, bassresponsen er ekstremt presis og hardtslående, og de tonale egenskapene er tett opptil perfeksjon. Til tross for at høyttalerne går helt ned i 20 Hz-kjelleren, er følsomheten på imponerende 91 dB, noe som gjør at de kan drives med de aller fleste forsterkere. De er imidlertid nådeløst avslørende, så sørg for at elektronikk og kabler er på kvalitativ høyde. Ellers får du ikke noe utbytte av å handle i denne prisklassen. Egenklang er fraværende, slik at hver plate som puttes i skuffen låter forskjellig. Det du putter inn, er hva høyttalerne får ut. På godt og vondt. De beviser nemlig hvor viktig det er med en god innspilling, noe som ikke akkurat vokser på trær. En flat og overkomprimert innspilling låter begredelig dårlig, mens en pustende, stor og dynamisk innspilling vokser seg langt ut av høyttalernes fysiske plassering og forvandler rommet til en fantasiverden. På enkelte innspillinger synes vi høyttalerne er litt vel friske i toppen. Om du ønsker litt glattere og smidigere overtoner, kan mye gjøres med riktig matching av elektronikk og kabler.