De første gulvhøyttalerne vi testet fra DLS het R55, og var ivrige forkjempere for denne varme, fyldige og litt tilbakelente lydkarakteren. Til en pris på rundt 10 000 kroner paret ga de svært mye for pengene i et allerede konkurransepreget høyttalerlandskap. Den eneste ulempen var forholdsvis lav følsomhet, som stilte høye krav til forsterkeren. Med de nye M66 har DLS konstruert en høyttaler som er langt mer påkostet i alle ledd. Følsomheten har også økt. Et langstrakt, slankt og svært solid kabinett danner grunnlaget for høyttaleren, som er bestykket med to 6 ½-tommere til bass og mellomtone, og en 28 millimeter silkedome til diskanten. Elementene sitter montert på en kraftig grålakkert frontbaffel, mens resten av høyttaleren er dekket i en høyglanspolert rosewood-finish (svart pianolakk er også tilgjengelig). Solide spikes sørger for effektiv forankring mot underlaget.

Lydkvaliteten
Dette anlegget koster mer enn det dobbelte av kombinasjonen fra NAD og Dali, men det kan man også høre. Lyden er langt mer raffinert fra topp til tå, og DLS-anlegget bærer rett og slett preg av å være i en annen klasse musikalsk sett.

DLS-ene er langt mer ryddige i måten de gjengir komplekse musikkstykker på. Her får hvert enkelt instrument mer spillerom og skarpere fokus. Samtidig er diskantgjengivelsen langt mer behagelig å lytte til, selv når musikerne blåser for full hals. Anlegget kan spille knallhøyt uten at lyden blir aggressiv eller spiss. Det kan vi trolig takke høyttalerne for, da de har en mer avslappet og raffinert overtonestruktur enn Lektor 8, og for så vidt også den dyrere Mentor-serien fra Dali.

Den svenske produsentens lydideal er «sweet and warm», og det er nesten umulig å ikke bli engasjert av anleggets varme og innsmigrende spillestil, som passer perfekt til akustisk musikk, pop og rock. Bassgjengivelsen fra M66 er i tillegg noe av det beste vi har hørt fra en høyttaler i denne prisklassen. Den går svært dypt til størrelsen å være, og selv dype kirkeorgeltoner gjengis med stor overbevisning. Det mangler heller ikke på slagkraft, men akkurat her må DLS-ene likevel se seg slått av Daliene som har et vesentlig større slagvolum i bassen.

Mellomtonen fra DLS-komponentene er litt mørkere enn det man typisk hører fra mange hi-fi-anlegg. De går ikke ut for å imponere med flest mulig detaljer, men kan også virke litt tilbakeholdne i noen tilfeller. Spesielt synes lys kvinnevokal som f.eks. Sarah McLachlan å mangle litt glans over seg. Dype baryton-røster gjengis derimot med glimrende autoritet og realisme. Forsterkeren har svært god kontroll over ting som skjer i dypbassen, og de solide kraftressursene bidrar til en spenstig lyd med masse overskudd og spilleglede.

Her er det med andre ord mye å glede seg over, men vi begynte etter hvert å lure på om det ikke gikk an å lure enda flere detaljer og generelt bedre klarhet ut av DLS-anlegget. CD-spilleren ble etter hvert utpekt til å være synderen, og det svake ledd i denne kombinasjonen. Sammenlignet med de beste CD-spillerne fra Naim, Hegel og Electrocompaniet, har ikke CD One den samme grad av presisjon og detaljrikdom, og lyden blir rett og slett litt for anonym og tilbakelent i forhold til de beste CD-spillerne i prisklassen.

Konklusjon
Det komplette anlegget fra DLS har mange lyspunkter, og spesielt høyttalerne peker seg ut som svært potente. DLS har også laget en forsterker som kan vise høyttalerne deres fra sin beste side. Anlegget i sin helhet lider derimot litt på grunn av CD-spilleren, som mangler litt oppløsning og slagkraft sammenlignet med de beste. Med en oppgradert CD-spiller er dette et anlegg med stort potensial.

Også i denne testen:

Tre komplette anlegg fra NAD/Dali, DLS og Naim/B&W