Dette anlegget er bygget rundt en lekker, vertikalt stående hovedenhet med Blu-ray-spiller og forsterker. To høyttalere med hornladet diskant og mellomtonemembraner av bambus skal gi flotte lydopplevelser. Et 2.1-system til tross, dette anlegget forsøker å simulere 7.1-lyd ved hjelp av en utregningsmatrise som manipulerer fasen i lydsignalet. iPod kan kobles til direkte, eller anlegget kan brukes til å se YouTube-videoer og bilder fra Picasa direkte, forutsett at du er tilkoblet Internett. Som alle de andre anleggene er anlegget kompatibelt med BD-Live, som gir tilgang til bonusmateriale på Blu-ray-filmer – materiale som ikke nødvendigvis finnes på disken, men som kan legges til i etterkant, og som man får tilgang til via Internett. Enheten har også SD-minnekortleser, og USB-inngang gjør at du kan koble til en ekstern harddisk og spille av video, musikk og stillbilder fra denne. Også høyoppløst materiale.

Brukervennlighet
I likhet med anlegget fra LG, er det ikke noe problem å bruke Panasonic-anlegget. Det er bare å sette opp og bruke. Alt er meget intuitivt. Å laste en film fra Blu-ray tar imidlertid nokså lang tid, og varierer fra ca. 30 sekunder til et minutt, avhengig av filmen.

Lydkvaliteten
Der hvor LG er for tilbakelent i diskantområdet, er Panasonic motsatt. Her er det mye energi i toppen. Resultatet er at dialogene på film er meget tydelige. Men det er nok litt for mye av det gode. Diskantområdet er litt for pågående, og det skingrer litt vel mye. Resultatet er at lyttetrettheten melder seg ganske raskt. Diskanten bør absolutt dempes, men det er uansett noe som låter litt rart i toppen. Litt metallisk, liksom.

Det er stort rom i lydbildet. Surround-simuleringen funker vesentlig bedre med Panasonic enn LG, og i enkelte scener føles det faktisk som om det er høyttalere bak oss. Helt ekte blir det ikke, men det funker imponerende bra.
Subwooferen takler mer juling enn den til LG, som kommer actionfilm til gode. Panasonic-anlegget kan spille vesentlig høyere enn det fra LG. Men så er også Panasonic vesentlig dyrere. Er det mye bedre? Svaret ville vært utvetydig ja, om det ikke var for det vel heseblesende diskantområdet. Helt imponert blir vi ikke. Det samme går igjen på musikk. Instrumentene kommer klart ut, sangstemmer låter klart og tydelig, og det er grei dynamikk. Men overtonene er litt for hissige for undertegnedes ører.

Konklusjon
Panasonic har med SC-BTX70 laget et anlegg som både ser bra ut og som har mange fiffige funksjoner. Bilde fra Blu-ray ser som vanlig fabelaktig bra ut. Men lydkvaliteten bærer preg av for aggressive overtoner. Visst er det klart og tydelig, men det blir for mye av det gode. Selv når diskanten dempes, låter det aldri helt naturlig i toppen. I så måte synes vi 8000 kroner er litt mye for dette anlegget.

Variabel kvalitet
Visst er det praktisk med alt-i-ett-anlegg. Men til tross for bedre lyd og bilde fra Blu-ray, er det slett ikke alle anlegg som gir fantastiske opplevelser. Noen unntak finnes heldigvis.

Blant testens fire anlegg var det spesielt ett som imponerte. Et annet er et godt nok kjøp, mens to landet på kulen. Dette understreker hvor viktig det er å orientere seg i markedet før man bestemmer seg for hva man vil ha.
Det beste anlegget er Samsung HT-BD7255R. Helt klart. Her får du et lekkert 5.1-surroundanlegg som låter bra, og som gir trådløs lyd til bakkanalene for minst mulig kabelkluss. Det er dyrest i testen, men om du shopper litt rundt etter den beste prisen, er ikke spriket ned til det nest dyreste så stort. Og Samsung-anlegget gir definitivt mest for pengene, som det eneste anlegget som virkelig gir glimrende opplevelser.

Sony HTP-BD36SF er også et ålreit kjøp. Dette er også et ekte 5.1-anlegg, som i tillegg har autokalibrering til høyttalerne. Det låter helt greit, og kan anbefales om du ønsker noe rimeligere enn Samsung-anlegget. I testen var også to 2.1-anlegg, som begge simulerer surroundlyd når man spiller av materiale med surroundlydspor. Grunnen til at vi ikke ble spesielt begeistret for noen av disse, har ingenting å gjøre med at de ikke gir ekte surroundlyd. Det kan vi nemlig fint leve med. Det har heller ingenting å gjøre med funksjonaliteten, ettersom de har flere muligheter enn anleggene fra Samsung og Sony. Det er rett og slett lydkvaliteten det skorter på. Der hvor LG har for lite energi i overtoneområdet, som gjør at alt låter relativt innestengt, samtidig som bassen er for monoton, er det omvendt med Panasonic. Her er det nemlig for hissig diskant, som gjør at man fort blir lyttetrøtt. Lider du av plassmangel, skal vi ikke helt avskrive disse anleggene heller, for det er jo litt kult med YouTube-streaming og direkte avspilling av HD-materiale fra videokamera og harddisk via USB.

Også i denne testen:

Test av hjemmekinoanlegg med Blu-ray