Da mediaspillerne kom, kastet entusiastene seg over Popcorn Hour. De første modellene var ikke mye å henge på juletreet, men produsenten var smart nok til å ta vare på nerdenes kunnskap og interesse. Det går altså utmerket å skrive egen programvare for apparatet, noe som gjør at støtten for merkelige filformater, nettverkstjenester og tilgangen på uvanlig innhold fra Internett bare har eksplodert. Det finnes til og med en butikk for applikasjoner der man kan laste ned spill om man føler for det. Men nå virker det som om produsenten har mistet gløden. A-200 er riktignok et teknisk steg opp fra A-110, men den føles mer plastaktig, billigere og bråkete. Det virker som om de har nøyd seg med å legge til finesser fremfor å ta nytt grep og skape et helt nytt apparat. De burde ha gjort om menysystemet, fikset gamle mangler som det har blitt klaget på i årevis og gjort apparatet raskere og enklere å bruke.

Konklusjon
Spilleren må ha flere finurlige nettverksfunksjoner og internettkilder enn noen andre, men for de fleste av oss er det mediaavspillingen som betyr noe. Heldigvis spiller den alt vi kaster på den uten problemer og med bra ytelse. Det eneste man kan si noe på, er menyene, som føles irriterende trege og ikke alltid er logiske. Den er riktignok bedre en forgjengeren, men begynner å føles foreldet.

Også i denne testen:

Test av 8 mediespillere