Og akkurat som effektforsterkeren, er 710 bygget opp som to separate forsterkere – dual mono – i ett kabinett. Som på effektforsterkeren 710 er kabinettet kledd opp i aluminium og utførelsen er upåklagelig. Her har mange amerikanske high-end-produsenter ett og annet å lære. To balanserte og tre ubalanserte innganger kompletteres av en meget god platespillerinngang for MC-pickuper.*

Platespillerinngangen kan tilpasses elektrisk motstand til et bredt utvalg pickuper. Forforsterkeren finnes for øvrig i en utgave uten platespillerinngang, da heter den 721.

Utgangstrinnet i forforsterkeren har så lav utgangsimpedans som 2 ohm, og en teoretisk strømkapasitet på 3 ampere på utgangen. Det gjør forforsterkeren i stand til å drive lange kabellengder til effektforsterkeren uten tap. Volumkontrollen bruker faktisk to separate signalveier for å unngå reléklikkingen og potensielle høyfrekvente knepp i høyttalerne når man regulerer volumet. Derfor rutes endringene i volum via en reléløs krets, når man slipper volumknappen sendes lydsignalet tilbake til den reléstyrte volumkretsen, som består av høykvalitetsmotstander i signalveien. Man kan også sette maksvolum på forforsterkeren for å unngå å overstyre høyttalerne.

Sveitsisk presisjon
Å kalle Soulution 710 og 720 den beste elektronikken vi har testet, virker ikke det minste svulstig etter å ha lyttet til forsterkerne på ulike high-end-høyttalere. Man skal i samme åndedrag nevne Mark Levinson No 532 på 400 W og forforsterkeren No 326S. For ikke å glemme monoforsterkerne Ayre MX-R, på 300 W, som vi ennå har til gode å teste sammen med forforsterkeren KX-R. Alt dette stiller i superklassen, men etter testen av Soulution, har vi en ny referanse.

Bunndraget, oppløsningen, den dynamiske kontrasten og den finstemte presisjonen, er alt sammen lite granne eller mye bedre enn alt vi har hørt på tilsvarende high-end. Uanstrengt er en understatement av dimensjoner. Musikken svever som i et hologram, i et nesten totalt gjennomsiktig lydbilde, fullstendig blottet for fargninger eller lyter. Selv med ”bare” 120 W til rådighet, merker man ingenting til åndenød, med mindre man leter etter problemer ved å dra på i overkant av hva forsterker, ører og høyttalere makter. Men da er det så høyt at det ikke er moro lenger.

Gjennomsiktighet er et nøkkelord. På godt og vondt. Forsterkersettet avslører nådeløst platebransjens forelskelse i komprimering av musikken. Overdreven bruk av limitere eller klang, høres umiddelbart, av og til er det plagsomt hvor dårlig enkelte innspillinger kan låte. Selv på velrenommerte plateselskaper og store artister. Heldigvis er unntakene mange nok til at man ikke må plages unødig med døve studioteknikere – i dobbelt forstand. Sammen med Dynaudio Confidence 4 skapte forsterkerne et meget overbevisende åpent lydbilde. Den gamle floskelen om at de lød som en elektrostathøyttaler måtte jeg motvillig børste støv av. Musikken var nemlig så vektløs og knivskarpt presist fokusert at gåsehudfaktoren ble skyhøy. Vakre vokalharmonier som fra Alison Krauss og Union Station live, lød som englesang, og lukket jeg øynene er jeg sikker på at jeg så et sterkt lys langt der borte …

Ståbassen til Barry Bales driver bluegrassmusikken til Alison Krauss som en totakts ensylindret motor, med et trøkk og tempo som bare forsterkere med full kontroll klarer å oppvise maken til. Konsertklaver eller trommer, det er det samme. Keith Jarretts store Steinway-flygel vokser til skremmende skala, trommene til Jack DeJohnette har jeg bare hørt like massivt kontant med Burmester og Mark Levinson. Og på samme tid er diskanten så befriende vektløs at man føler at alt slipper gjennom høyttalerne. Selvsagt også på Wilson Audio Sasha.

Nevnte Alison Krauss lyder fort skarp og hard når man drar på volumet, på Dynaudioene lød vokalen organisk og plettfritt, men på Sasha ble vokalen antydningsvis litt hardere. Til gjengjeld lot Sasha forsterkersettet grave dypere i bassen. Og de skapte et enda dypere lydbilde, med en bass så fysisk at man får massert mer enn øregangene, og ønsker seg en susp!Detaljer og finere nyanser er Soulution-settets livrett. Med aller ypperste presisjon plasseres detaljer i lydbildet med perfeksjon, man kan mer enn fornemme avstanden mellom utøverne på gode opptak, og hører lett små nyanser som en fot som dras over gulvet, et noteark som snus eller en vingemutter som løsnes på en symbal. Og alt dette kommer så tydelig frem i lydbildet at realismen nesten blir til å ta og føle på.

Alt dette mens man leter etter egenklang, en slags signatur som kjennetegner Soulution 710 og 720, uten å finne noe å sette fingeren på. Det eneste måtte være at enkelte nok kunne ønske seg enda mer effekt for pengene, enda det er så det holder her. Kan hende vil andre mindre effektive høyttalere enn Dynaudio Confidence 4 og Wilson Audio Sasha, trenge mer effekt. Da finnes alltids monoforsterkerne Soulution 700, som leverer 430 W i 8 ohm, eller 1,56 KW i 2 ohm. De koster bare 610 000 kroner paret …

Konklusjon
Sammen med Mark Levinson No. 326S og No. 532, er Soulution 710 og 720 den beste elektronikken vi har testet. Om Soulution 710 og 720 er verdt de ekstra 165 000 kronene, er veldig avhengig av hvilket forhold man har til high-end, og selvsagt hvor smertegrensen går for hvor mye man tar seg råd til å bruke. Men med den rette kombinasjonen, og i et godt kontrollert rom akustisk sett, er vi ikke i tvil om at man kan få enda mer ut av musikken med Soulution 710 og 720. Potensialet er enormt, og tilhører man de som foretrekker fullstendig nøytral og krystallklar lyd, er det ikke noe å tenke på. Soulution 710 og 720 er blottet for romantikk uten å være sjarmløs, har massiv kontroll uten å være kjedelig, og slipper igjennom alt uten å lyde plagsomt. Og så ser det bedre ut enn mye annet som koster sekssifrede beløp, en fryd for øyne og ører simpelthen.