annonse
annonse

Test: 8 utehøyttalere

Søt musikk

Hvorfor skal man nøye seg med dårlige lydressurser fra bærbare musikkapparater når man befinner seg utendørs? Med høyttalere som tåler litt vær og vind, kan man få lyden fra stereoen på verandaen.

Vi har nok alle vært borti følgende situasjon i forskjellige varianter. Naboen ber inn til grillfest i bakgården. Man står der med en papptallerken i den ene hånden og en kopp med dårlig vin i den andre. Likevel har man det ganske trivelig, og småprater med folk. Utover kvelden etter hvert som gjestene begynner å bli litt runde under føttene, skjer det – uten unntak. Noen får lyst til å danse, sleper ut en liten, bærbar musikkmaskin og skrur volumet opp til maks. Forvrengningen skjærer i ørene, og de som fremdeles er relativt edru, skygger kjapt banen.

Men det behøver ikke være slik. Også de som liker musikk og gjerne legger litt penger i god lydkvalitet, kan få anledning til å sette pris på musikken utendørs. Det dreier seg helt enkelt om å skaffe høyttalere som tåler å befinne seg nettopp utendørs. Og da snakker vi ikke om å trekke en plastpose over fatterens gamle bokhyllehøyttalere. Dette dreier seg om høyttalere som er konstruert i spesielle materialer, ofte mer eller mindre det motsatte av det man pleier å ville ha innendørs. Det er plast, kobber og aluminium i stedet for tre og sprø materialer.

Fuktig lyd innendørs
Utendørshøyttalerne er faktisk ikke begrenset til kun å fungere utendørs. Deres spesielle egenskaper passer flere steder, av hvilke majoriteten faktisk er innendørs. Det mest åpenbare stedet hvor man kan sette pris på beskyttelse mot fuktighet, er selvsagt på badet. Å ligge i badekaret og lytte til klassisk musikk er faktisk ikke så verst. Er man bortskjemt med å være i besittelse av et svømme-

Blytunge partyhøyttalereLes hele testen
TEST AV: Bowers & Wilkins WM6

Utmerket konstruksjonskvalitet og fin gjengivelse av mange musikkstiler gir høye poengsummer, men det er med tyngre musikk at de virkelig imponerer.

Bidraget fra B&W er en skikkelig rakker, men så er det også den største modellen i WM-serien. Alternativene er WM2 og WM4, der hvert steg nedover drar av omtrent en tusenlapp på prisen. Det man får i toppmodellen, er bedre tåleevne i forhold til vær og vind enn den minste modellen, samt et større kabinett med bedre basselement enn mellommodellen. Evnen til å tåle vær og vind får høy karakter – man har ikke nøyd seg med et vanlig plastkabinett, det er i tillegg trukket med et vannavvisende lag. Gummidetaljer forsterker inntrykket av at de virkelig tåler tøffe omgivelser, og inntrykket styrkes ytterligere av at B&W forteller at de ikke bare kan stå i et bassengrom, men til og med i en badstue. Skruterminalene er gummiovertrukket, hvilket ellers er uvanlig blant høyttalerne.

Festeanordningen er en ytterst solid historie i metall. En plate skrus fast i veggen eller under taket, og skruene løper gjennom et skår i den brede metallbøylen som er festet i høyttaleren. Således justeres vinkelen på det ene leddet. Det andre leddet justerer man gjennom å løsne to store ratt på høyttaleren og deretter vinkle bøylen cirka 40 grader i hver retning. En enkel, fungerende og praktisk løsning – selv om den ikke er så elegant. Tyveribeskyttelsen blir man nødt til å løse med boltene man benytter, da de er mulige å komme til for alle.

Lydkvaliteten
Det blytunge epitetet støttes ikke bare av antallet kilo de faktisk veier, men også av bassressursene. Etter en utflukt med triphop, som låt nærmest perfekt med glimrende bass, var et unntak fra testprogrammet påkrevd. De fikk tygge på Flyleaf vs. Legion of Doom, hvilket føltes som et spark i magen, blytungt og farlig. Selv dansemusikk klarer B&W bra, men det savnes litt reaksjonstempo i bassregisteret. For å vende tilbake til den typen musikk det skulle handle om her, så låter popmusikk teknisk sett svært bra, selv om det innimellom savnes litt engasjement. Selv mer smektende ballader klarer de faktisk utmerket, med bra nærvær i stemmene og luftige pianoer.

Fleksible med finesseLes hele testen
TEST AV: Sonance Mariner 61

Utmerket feste for alle tenkelige underlag, er en bra begynnelse. Når de i tillegg har en såpass kontrollert lyd, er det bare å gi tommelen opp.

Mariner 61 er en mellommodell i Sonances sortiment av utendørshøyttalere. Sammenliknet med de mindre modellene, får man noe større kabinett, større elementer og mer effekttoleranse. Ser man på de tre større, fortsetter utviklingen logisk. Den mektige Mariner 82 tåler faktisk 50 prosent mer effekt, har et 50 prosent større element, men veier også 50 prosent mer. 61-modellen er ganske middels i størrelse, som en gjennomsnittlig bokhyllehøyttaler. Det gjør den lett å plassere på uteplassen uten at den blir for dominerende. Vil man at den skal smelte bedre inn med omgivelsene, kan man faktisk male den, ifølge instruksjonene i håndboken.

Som hos majoriteten av høyttalerne er det ytre skallet av plast, men gir likevel et imponerende inntrykk av å være velkonstruert. Når det gjelder evnen til å tåle vær og vind, har den faktisk en fuktighetsbeskyttet kabelgjennomføring, noe som føles betryggende. Enda mer imponerende er de fleksible og fiffige monteringsalternativene. Ønsker man bare å skru den rett i veggen, kjører man skruer direkte i den solide metallbuen som festes i høyttaleren. Denne kan deretter vinkles i sideretningen og låses i posisjon. Vil man også vinkle den i høyderetningen, setter man to plastplater imellom og skrur dem fast i riktig posisjon. Man kan til og med sette fast høyttaleren på en stolpe ved hjelp av to klemmer. Tyveribeskyttelse må man imidlertid fikse selv med låsebolter.

Lydkvaliteten
Akkurat som hos Bowers & Wilkins’ høyttalere, imponerer Sonance mest med tyngre musikk. Men der førstnevnte benytter rå kraft, er Mariners styrke i stedet finesse. Dundrer man på med virkelig tung rock, låter den helt uanstrengt, med utmerket kontroll og flott separasjon. Det gjør den også svært egnet for dansemusikk, der den enkelt henger med selv i kompliserte, hurtige rytmer. Derimot låter bassen noe tilbakeholden iblant, noe som var ekstra tydelig både i triphop og akustiske stykker. Diskanten har sine svake punkter, og disse innebærer at blåsere og cymbaler ikke alltid låter helt naturlig. Miss Lis stemme låt derimot fantastisk, med en svært tydelig frasering, og popmusikk kommer virkelig til sin rett med særdeles medrivende spilleglede.

Spre musikken i hagenLes hele testen
TEST AV: Mirage Oasis Omni 5

Sitter gjestene spredt utover, kan Mirages rundstrålende lyd være en løsning. For mer konsentrert lytting finnes det imidlertid bedre valg.

Si hva du vil om Mirage, men de tør i hvert fall å være annerledes. Der alle andre har et lite område med perfekte lytteforhold, kjører de i stedet på med sin Omnipolar-teknikk for å spre lyden 360 grader rundt høyttaleren. Poenget er at man skal få like bra lyd hvor man enn måtte befinne seg, og det høres ut som den perfekte teknikk for utendørshøyttalere. Der finnes det jo ingen sofa som gjør at man naturlig ender opp i en bra posisjon i forhold til høyttalerne. I stedet vandrer man kanskje rundt, slår seg ned på et mer eller mindre komfortabelt sted eller har gjester som står i grupper på forskjellige steder.

Oasis er dessuten de eneste høyttalerne som skiller seg ut når det gjelder formgivningen, om man ser bort fra steinhøyttalerne som er laget for ikke å synes overhodet. Den store domen på oversiden som sprer lyden, drar virkelig øynene til seg. Mer presist forklart er de faktisk på undersiden, for Oasis er laget for å henges opp ned. Ellers ville elementet fort blitt en skål full av vann og uting. Selv festet er litt annerledes, selv om resultatet blir det samme. Man skrur det i veggen, og deretter kan man vri høyttaleren i horisontalt ledd. Når det gjelder beskyttelsen mot været, får vi helt enkelt stole på Mirage når de hevder at de klarer regn og rusk, selv om de ser relativt åpne ut sammenliknet med de andre.

Lydkvaliteten
Når det gjelder Omnipolar-teknikken, så er nok denne et av de fenomenene man enten elsker eller hater. Eller muligens venner seg til. For vårt vedkommende er vi ikke overbevist. I stedet for at det høres bedre ut fra visse posisjoner og dårligere fra andre, blir lydbildet et eneste kaos. Det høres helt enkelt like dårlig ut overalt. Det er ikke dermed sagt at det rent teknisk er dårlig, for det ble rimelig bra partysving på poplåtene, og de kan spille drivende. Den akustiske musikken hadde bra attack i pianoet, men det er helt enkelt vanskelig å venne seg til at instrumentene flyter omkring litt hvor som helst i omgivelsene. Dessuten er ikke diskanten den beste, noe som gjorde at skarpe toner ofte sprakk og skar ubehagelig. Som høyttalere for bakgrunnsmusikk på hagefesten kan de uansett duge.

Prisgunstige med bluferdig ytreLes hele testen
TEST AV: Preference IO-605

Med en uanselig utside og en beskjeden prislapp, er dette en virkelig underdog som sjarmerte oss i senk umiddelbart.

Etter noen utehøyttalere på rad begynner man se en trend når det gjelder utførelsen. La oss se, hvitt plastskal uten noen åpninger overhodet. Et likedan hvitt og tett metallgitter foran elementene. En halvrundet form for å eliminere stående bølger og ikke minst for å bidra til enkel og uskjemmende montering. Til slutt en kraftig metallbøyle for selve monteringen. Jo da, Preference likner mange av de andre på utsiden, og man begynner nesten å mistenke at det pågår en utstrakt smugtitting produsentene imellom, eller i det minste at fantasien har begynt å tørke ut. IO-605 er ikke så fælt tunge, men de kjennes likevel stabile ut, og det finnes egentlig intet vondt å si om konstruksjonen utover at designen er trist.

Monteringen av høyttalerne er ganske rett frem, med ett glimrende unntak. Man kan faktisk ta bort metallbuen helt, bytte platen i bunnen og toppen, og få noe som ser ut som en tradisjonell bokhyllehøyttaler. Skal man derimot skru dem fast, handler det helt enkelt om å dra fast buen i veggen, vinkle dem rett og spenne til skruene for å låse dem i posisjon. Alternativt kan man benytte en monteringsarm med kuleledd. En slik en følger ikke med, men det finnes skruehull for den. En litt annerledes detalj er at man med litt kraft kan dra løs gitteret og vinkle diskantelementet mot lytteposisjonen. Høyttalerterminalene skjules av en luke, og der finner vi til og med en EQ-omkobler for utendørs- eller innendørsbruk.

Lydkvaliteten
Etter å ha sett et halvt dusin andre, plastaktige høyttalere med samme utseende, der disse mest skiller seg ut først og fremst gjennom å være billigere, hadde vi ingen store forventninger. Vi startet forsiktig med pianoplinging og kvinnelig skjønnsang, og det låt kvikt og trivelig som seg hør og bør, selv om lydbildet kjentes noe innestengt ut. Dette ble etterfulgt av en meget rytmisk og dansevennlig låt der inntrykket bestod, men der det var en usedvanlig tilstedeværelse i trommeseksjonen. Nå begynte det faktisk å bli interessant. I rask rekkefølge utfordret vi dem med triphop, og med unntak av at diskanten kjentes litt anstrengt ut, var det et detaljert lydbilde med bra separasjon som møtte oss. Etter dette var vi overhodet ikke urolige for momentet med listepop, og ganske riktig låter de fullstendig glimrende i denne sammenhengen. Bare for å være litt djevelske, utsatte vi dem for blytung rock også. Bassressursene strekker ikke helt til for å slå lytteren over ende, men det var et absolutt akseptabelt resultat.

Uinspirert uteløsningLes hele testen
TEST AV: Canton Plus XL Outdoor

Hvor fint merket på utsiden enn er, så blir resultatet av å bygge en lavprishøyttaler at det låter nettopp lavpris. En skuffelse fra Canton.

Om vi ser bort fra testens prisbombe, så kommer faktisk de billigste av de deltakende høyttalerne forbausende nok fra navngjetne Canton. Vi forventet oss en enkel konstruksjon der man har spart inn på de rette tingene, ikke rotet til noe, men helt enkelt brukt sin kyndighet til å bygge et par høyttalere som kan stå utendørs og låte bra til en rimelig pris. Pure music, som slagordet på kartongen lyder.

Den første skuffelsen er at den lille plastkassen man løfter opp av esken, ser ut som en hvilken som helst noname-høyttaler. Verken når det gjelder formgivning, materialvalg eller finesser, stikker den seg ut på noen måte. Det er snakk om ganske små høyttalere, noe som gjør dem lettplasserte, og man burde kunne henge dem omtrent som man vil i stort sett hva som helst. Men for en gangs skyld sitter det ingen metallbøyle til monteringen på dem. I stedet gaper to skruehull tomt ut i luften på baksiden. Man kan altså kjøpe inn den typen monteringsarm man ønsker, og ganske riktig finnes det som tilbehør fra Canton. Høyttalerterminalene er av standardtype, men det finnes ingen form for fuktighetsbeskyttelse for dem, i motsetning til hva som er tilfellet med nesten alle de andre.

Lydkvaliteten
Den typiske Canton-lyden synes enkelte at låter litt kaldt, men det er ingen som kan si at det egentlig er noe teknisk feil på den. Derfor ble vi ytterst forbauset når disse høyttalerne faktisk låter dårligere enn prisen antyder. Skal vi begynne med å være snille, kan man jo si at de har et tight mellomregister, og at både popmusikk og akustisk musikk faktisk er svært medrivende. Men det brister i det øvre registeret. Cymbalene freser mer enn de klinger, og blåserseksjoner blir skingrende. Det var faktisk ikke moro overhodet å prøve å spille litt mer utmalende musikk på Pluss XL. Bassen er heller ikke imponerende, den er ikke distinkt, og det blir mer buldring enn tyngde. Dessverre ender Cantons forsøk på å bygge billige utehøyttalere med en anbefaling om å gå tilbake til tegnebordet og øke budsjettene.

Gjem lyden i en stein...Les hele testen
TEST AV: Soundterrain RS-69G

Diskré høyttalere som ikke skjemmer uteplassen er et stort pluss. Men når det går utover lydkvaliteten i den grad det gjør her, er det neppe verdt det.

Hva gjør man når det klør i fingrene etter å rigge til et lydanlegg på uteplassen, men den kjære samboeren legger ned veto mot stygge høyttalere? Skaffer høyttalere som ikke synes, selvfølgelig. Da snakker vi ikke om usynlige høyttalere, men om slike som er forkledd som noe helt annet. Blant de vanligste triksene er at man forsøker å etterlikne steiner. Det finnes en mengde varianter på markedet, og vi lar Soundterrain representere dette segmentet. For å passe inn i forskjellige miljøer og landskap, finnes steinhøyttalerne i forskjellige utførelser som minner om bergarter som er naturlig forekommende. G-en i produktnavnet forteller helt enkelt at denne modellen, 69-en, ser ut til å være laget av granitt.

I selve verket er det selvsagt en del høyttalere som er blitt bygget på med en kappe som man deretter har formet et glassfiberskall rundt. Kompletter det hele med et gitter og kunstferdig kamuflasjemaling, og vips så ser det ut som en stein. Eller, tja, nesten. På litt avstand. Monteringen er ikke så mye å prate om, utover at man selvsagt bør grave ned kabelen. Man kan til og med grave ned høyttaleren noen centimeter slik at den sitter stødigere og gir litt mer bass. Beskyttelsen mot vær og vind er utmerket, men det er verre med tyveribeskyttelsen. Det finnes en løkke i bunnen som man nok bør forsøke å forankre dem i bakken med.

Lydkvaliteten
Av samme grunn som man aldri skal kjøpe vinflasker som ser ut som fisker eller andre artige ting, er vi naturlig mistenksomme overfor konstruksjoner av denne typen. Så mye av arbeidet og en god del av pengene har jo gått bort til annet enn å gjøre selve produktet bra. Ganske riktig ble mye av musikken en skuffelse. Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva som er feil, om det er konstruksjonen som sperrer for lyden, eller elementene, eller en kombinasjon. Men lydbildet er helt enkelt innestengt, grøtete og overhodet ikke tiltalende. Et godt eksempel er Homys gamle hit Bus stop, der en mengde rytmer, effekter og smålyd pågår samtidig, men der summen er interessant og drivende. Med Soundterrain kjennes det bare rotete og slitsomt ut. Til slutt satte vi i desperasjon på bakoverlent loungemusikk, og det fungerer faktisk. Høyttalerne passer helt enkelt best for bakgrunnsmusikk som man ikke lytter så nøye på.

Utendørslyd til spottprisLes hele testen
TEST AV: Veres 55BIT

Plastbokser for en tusenlapp kan vel ikke være noe særlig? Jo da – de duger utmerket for sommerens popmusikk, og de er uslåelig prisgunstige.

Iblant finner man produkter på litt uventede steder. Når det gjelder utehøyttalere, leter nok de fleste enten i vanlige hi-fi-butikker der man håper på at noen av de velkjente merkene har produkter i dette segmentet. Eller så kaster man seg på installasjonsfirmaer som spesialiserer seg på å bygge inn lyd og skreddersydde løsninger for diverse miljøer. Men at man blant bilstereo-sortimentet hos BRL skulle finne høyttalere for våtrom og utendørsmontering, hadde vi ikke ventet oss. De har for all del utvidet til hjemmekino også, men dette er ytterligere et steg bort fra kjernevirksomheten.

Hva kan man da vente seg av en høyttaler som koster en brøkdel av de andre i testen? Dårlig kvalitet og materialvalg, kanskje? Visst fornemmes de noe hulere enn de andre høyttalerne, men det kjennes definitivt ikke ut som skrap. Sammenføyningen virker grei, og de gir inntrykk av å koste mer enn de faktisk gjør. Monteringen gjøres med en i denne sammenheng velkjent metallbøyle som man kan skru i en vegg. Man kan derfor bare justere vinkelen i én retning. Det finnes likevel skruehull for andre typer festeanordninger som man i så tilfelle må skaffe på egen hånd. En gummiplate på baksiden skjuler høyttalerterminalene og gir en fin beskyttelse mot fukt. Der bak finner man også en EQ-omkobler for utendørs- eller innendørsbruk, akkurat som hos Preference.

Lydkvaliteten
I denne prisklassen kan man ikke vente seg noen hi-fi-lyd eller for den saks skyld noe som kan måle seg med de andre høyttalerne i testen, som jo koster det mangedobbelte. Vi finner således problemer i de fleste musikkstiler. Om vi begynner i den dårlige enden, så likte de overhodet ikke Portishead. Det låter klangmessig ubalansert, og det sprekker i diskanten. Strykerne låter mer eller mindre hvinende, men dette er for all del veldig dynamisk musikk som det ikke er meningen at de skal klare. Rockemusikk grøter seg lett sammen til ulyd. Men utover dette er det faktisk litt vrient å klage uten å virke smålig. Dansemusikken anstrenger høyttalerne, som må kjempe for å holde det sammen, men de klarer det med en hårsbredd. Pianoklangen er meget tilfredsstillende, og når vi går over til lettere pop, låter det faktisk bra. Det er imponerende for denne latterlig lave prisen.

TEST AV: Oppsummering

Bader man i penger, er den åpenbare konklusjonen at man skal satse på Speakercrafts vellydende mesterverk. Vil man tvert imot spandere så lite som overhodet mulig, kan vi i stedet anbefale Veres, som er så billige at det ikke burde være mulig. Mellom disse ytterpunktene finnes det flere gode valg. Bowers & Wilkins låter kanonbra og er skikkelige rockemonstre, Preference er en sjarmerende rakker med bra lyd til en utmerket pris, men vil man ha god kontroll, er det snarere Sonance som gjelder. Til tross for at det til en viss grad handler om smak og behag, kunne vi ikke gjøre annet enn å kåre dem til vinnere.

Kongen ved bassengetLes hele testen
TEST AV: Speakercraft OE8 three

Gir man blanke i prislappen og bare vil ha best mulig lyd i hagen, er valget lett. Kjøp Speakercrafts høyttalere nå.

Man behøver ikke mer enn å kikke på OE8 eller forsøke å løfte på dem for å innse at Speakercraft tar det hele på alvor. Det kjennes umiddelbart at vi her har et firma som ikke bygger en plastkasse og deretter ser hva man kan klemme inn av høyttalerelementer i den. Dette er seriøse høyttalere der man dessuten har lagt vekt på å gjøre dem robuste overfor vær og vind. Synes man denne modellen er for stor eller dyr, så finnes det en hel serie der sifrene 5–8 etter OE forteller hvor mange tommer det største elementet er, og der tillegget angir materialet.

For det ytre har man dessverre falt for presset fra utendørshøyttalermafiaen og benyttet samme form og farge som alle andre. Men i en annen skala. Det her er temmelig store rakkere, og de veier virkelig bly. Men skal man få dempete og vellydende kabinetter i denne størrelsesklassen, kan det ikke være dårlige vegger og masse luft. Kikker man inn bak høyttalergitteret, ser man en annen ting som skiller disse fra de andre deltakerne i testen. Dette er faktisk treveggshøyttaler. På baksiden er det desto mer tradisjonelt. Terminalene har ikke noen spesiell beskyttelse, og monteringsbuen tillater bare justering i ett ledd. Imidlertid har man akkurat som Preference et vinklingsbart diskantelement.

Flere tester:

Teac TN-350

Anvendelig ­allroundspiller

Spilleren fra Teac lyder omtrent som den ser ut, og er et godt valg både estetisk og lydmessig.

NAD C558

Skinnet bedrar

Rega Planar 1

Den beste ­budsjettspiller

Audio-Technica AT-LP60BT

Billig i alle ledd

Platespillere for nybegynnere

Platespillere for nybegynnere

Har man et brennende ønske om å starte en ­plate­samling, trenger man en spiller. ­Men hvilken?

Marantz ND8006

Digital brobygger

McIntosh MT-2

Kvalitet, helt enkelt

Gryphon Diablo 120

Djevelens lillebror

8 bærbare DAB-radioer

Radio på reisen

annonse