De små hybridkameraenes fordel er umiddelbart størrelsen. Man får utskiftbar optikk i et mer kompakt kamera som er like avansert som et speilreflekskamera, men hendigere å ha med. For mens størrelsen minner om et kompaktkamera, er ytelsen nesten på høyde med speilrefleksene.

Hybridkameraer er ikke noe nytt, men de har vært borte fra markedet i mange år. Og først når Panasonic og Olympus skapte MicroFourThirds-formatet med speilløse kameraer, fikk vi digitale hybridkameraer. Siden har ting skjedd i rask rekkefølge. Med Samsung, Ricoh og Sony på banen, finnes det nå 13 hybridkameraer å velge blant der ute. Felles for dem alle, er at de i større eller mindre grad er mer kompakte enn speilrefleksene, og har samtidig mer kompakt optikk. Aller minst er Sonys ferske NEX-serie, med systemkameraer som de også kalles. Faktisk er NEX-3 og 5 (som vi tester her), så små at de ser ut som de har krympet i vask.

NEX-5 og 3 er ikke bare de hittil minste av alle hybridkameraene, på tross av størrelsen har Sony på mirakuløst vis klart å presse inn en enda større bildebrikke – hentet fra speilrefleksene i Alpha-serien – og fått plass til både objektivfatning, APS-C-størrelse på bildebrikken og en vippbar skjerm. Selve kamerahuset er så kompakt at når man monterer på den medfølgende E 18–55 mm-zoomen med integrert bildestabilisator, ser det ut som en speilrefleks paret med et kompaktkamera. Objektiver til Sonys speilreflekser kan benyttes på NEX-5, men med en adapter imellom. Med NEX-modellene har Sony skapt et helt nytt system, med optikk og tilbehør som bare vil passe til et NEX-kamera. Så langt er det ikke lansert mange objektiver, men Sony har planer om langt større utvalg av utstyr til NEX enn den medfølgende zoomen, en 16 mm f2,8 vidvinkel (tilsv. 24 mm- jf. 35 mm-format), og en 18–200 mm superzoom f3,5–5,6 med integrert bildestabilisator.Konkurrentene i det voksende hybridsegmentet har i stor grad bestrebet seg på å gjøre kameraenes betjening lett gjenkjennelig for alle som har fotografert før. Tydelige knapper og ratt omkranser skjermen og gjør det enkelt å ha oversikten over – og endre – innstillinger. På mange måter minner betjeningen om en tradisjonell digital speilrefleks, bare i hendigere format. Sony har valgt en annen inngangsvinkel når de har konstruert NEX-5.

Brukervennlighet og funksjoner
Målet er åpenbart å få kompaktkamerabrukere til å oppgradere til et NEX. For det er ikke bare mikroformatet som skal lokke dem, de skal kjenne seg igjen med en gang, og derfor har Sony fjernet mesteparten av knappene og lagt mange av funksjonene inn i skjermmenyen. Knapper og ratt er derfor få. Veldig få. Håndgrepet og det relativt store zoomobjektivet er det eneste som minner om en speilrefleks. Kikker man på baksiden, skulle man tro man hadde et ganske normalt kompaktkamera i hendene. Bortsett fra den vippbare bredformatskjermen, som nesten ingen kompakter har.Hadde Sony i det minste valgt en pekeskjerm, kunne man snakket om formildende omstendigheter. Men å flytte nesten alle vitale innstillinger til skjermmenyen, vil neppe tiltale den viderekomne brukeren. For det sinker betjeningen at man stadig må gjennom flere tastetrykk bare for å navigere seg til innstilling av lysfølsomhet, fargejusteringer, lysmåling og det meste annet. Bortsett fra valg av blitsinnstilling, serieopptak, eksponeringskompensasjon og selvutløser, som har sine plasser på innstillingshjulet bak.

Man navigerer i innstillinger fordelt på seks hovedmenyer, og ikke i én sammenhengende meny med oversiktlige valg av innstillinger, som i et speilreflekskamera. Noe som medfører at man blir sittende å gå ut og inn av menyene for å endre innstillingsvalg. Siden det heller ikke finnes noen selvbestemte funksjonskombinasjoner eller programmerbare innstillinger man raskt kan aktivere med en knapp eller et ratt, blir det frustrerende for alle som er vant til å navigere raskt på selv avanserte kameraer. Pluss skal Sony likevel få for norskspråklige menyer og guide til innstillinger som forteller i klartekst hva som skjer med bildet når man velger den og den innstillingen. Men det er ikke lett å forstå hvorfor man ikke skal kunne bruke maks lysfølsomhet når kameraet styrer eksponering og motivprogrammer automatisk i iAuto-innstillingen. Den er nemlig begrenset til 1600 på iAuto og kun med automatisk valg av lysfølsomhet, mens man i alle andre eksponeringsprogrammer kan benytte opptil 12 800 ISO lysfølsomhet. Slike logiske brister florerer på kameraet, og burde vært luket vekk under utviklingsprosessen, og ikke lastet over på kundene. Ønsker man å velge noe mer avansert enn for eksempel blenderåpning selv – lukkertidsautomatikk – må man stadig bla seg gjennom menyer med gjentatte tastetrykk, og jeg kan vanskelig se at det har vært hensikten fra starten hos Sonys ingeniører. Hvor det glapp kan man bare spekulere i, men hva betjeningsvennlighet angår, bør Sony rykke tilbake til start.

14 Mpix og HD-video
Alt er ikke helsvart. Resten av kameraet er faktisk forbasket bra. OK, zoomen er veldig stor sammenlignet med tilsvarende zoom på Panasonic Lumix G eller Olympus PEN, men den er som kameraet selv, solid laget og ligger meget godt i hånden. Naturligvis følger det med en solblender, noe ikke engang Olympus PEN-objektivene har. Så plussene finnes.

HD-video virker å bli nødvendig på nye systemkameraer, og NEX-5 tar selvsagt opp video i 1080i-kvalitet, og i AVCHD-format, eller 1080p dersom man velger MP4-format. Noe som tar litt større plass på minnebrikken, men gir jevnere bildebevegelser siden bilderammene på video tegnes opp progressivt på skjermen i helbilder, i stedet for halvbilder som 1080i-innstillingen. Kameraet har selvsagt HDMI-kontakt, slik at man kan vise HD-video rett på skjermen hjemme i stuen.

Bildekvalitet
Kameraet er blant de raskere hybridkameraene, selv om det bruker kontrastbasert autofokus, men heller ikke NEX-5 klarer å treffe 100 prosent på alle bildene. I godt lys og uten raske motivbevegelser, blir bildene sylskarpe, og autofokusen virker kjapt og presist. Straks det må følge bevegelige objekter er det ren lotto om autofokusen treffer. I og for seg ikke uvanlig for kameraer med kontrastbasert autofokus, og absolutt innefor rammene av hva man kan godta med dagens kontrastbaserte autofokusteknologi i denne klassen.

Den optiske kvaliteten på E 18–55 mm-zoomen er jevnt over meget god, men ikke uten lyter. For eksempel er den optiske fortegningen betydelig på vidvinkel, det blir bedre straks man passerer 35 mm brennvidde, men så starter den tønneformede fortegningen. Kanskje har Sony kompromisset for mye med objektivet, på den andre siden er det ikke uvanlig at de medfølgende zoomobjektivene har sine optiske lyter i form av fortegning.

Skarpheten – og oppløsningen – er derimot meget god. Litt fallende skarphet må man regne med i hjørnene på vidvinkel, særlig på full blenderåpning. Holder man seg til f5,6 eller f8, er skarpheten mye jevnere fordelt. Lystapet i hjørnene er marginalt, det samme er fargebrytningen.

Fargegjengivelsen på de komprimerte JPEG-filene – som de fleste nok vil bruke – er i overkant mettet. Særlig er rødt litt ekstra fremhevet, men de som skyter råfiler (gjerne i kombinasjon med JPEG) vil uansett kunne korrigere blinkskuddenes fargebalanse i etterkant. Dynamikken i bildene er som ventet god, den integrerte dynamiske forbedringsmodusen fungerer bra på NEX-5, men på JPEG-filene kan høylys lett brenne ut. Noe som i stor grad skyldes lysmålerens tendens til å overeksponere med minst et halvt eksponeringstrinn, spesielt på motiver med høy kontrast og mye lys. Man kan ikke kompensere for det heller, for eksponeringskompensasjonen virker ikke i iAuto-program. Dermed må man bruke vanlig programautomatikk, men da går man glipp av kameraets utmerkede automatiske motivprogrammer. Da er støykontrollen langt bedre. Bildestøy er godt kontrollert, og selv om det er synlig på pikselnivå allerede ved 400 ISO, vil ingen legge merke til det på en utskrift før man tangerer 3200 ISO, og da som finkornet støy. Mens fargestøy først dukker opp ved 6400 ISO i synlig grad, er 12 800 ISO til bruk i nødstilfeller.

Videokvaliteten er meget god, full HD har synlig bedre oppløsning enn 720 HD, men også her jobber autofokusen med å holde følge med bevegelige motiver og panoreringer. Perfekt fullautomatisk videoopptak finnes ikke ennå, man bør derfor øve seg litt på kameravinkler, fokuspunkter og panoreringer for å få severdige videoopptak. Men man får ingen kontroll av blender eller eksponeringslås, kun automatisk lysmåling som vil justere lysmålingen kontinuerlig. Og ikke alltid til det bedre.

Konklusjon
Sony NEX-5 stiller i fremste rekke blant hybridkameraene når man studerer bildekvaliteten. Kameraet er dessuten svært kompakt og hendig, men dessverre går det i stor grad ut over brukervennligheten, som ikke er i samme klasse som hybridkameraer fra konkurrentene. Implementeringen av HD-video er meget vellykket, og konseptet er meget tiltalende. Sony har kastet en sterk utfordrer inn i ringen, og med noen forbedringer og målrettede endringer i kommende NEX-kameraer, kan Sony få konkurrentene til å skjelve i buksene. Til nå blir de bare møtt med et skuldertrekk, men la oss håpe det ikke gjelder forbrukerne også. For bildekvaliteten er det som sagt fint lite å utsette på.