Ideen er egentlig ikke ny, men Sony har foredlet og forbedret prinsippet med speil som ikke beveger seg når man fotograferer. Uttrykket speilreflekskamera kommer nemlig fra et skråstilt speil som reflekterer lyset fra objektivet opp i søkeren, men speilet må nødvendigvis unna vei når bildet tas. Ellers slipper ikke lyset gjennom til bildebrikken bak speilet. Ulempen med bevegelige speil er tregere kameraer og større speilhus, for å gjøre plass til all mekanikken som behøves. Med Alpha 55 som vi tester, og det enklere Alpha 33, har Sony klart å øke skuddtakten fordi speilet ikke beveger seg når man tar bilder.

Resultatet er en skuddhastighet på opp til 10 bps for A55, og 7 bps for A33. Men speilet er delvis gjennomskinnelig, slik at lys både når bildebrikken på 16 megapiksler bak speilet, og samtidig reflekteres til den elektroniske LCD-søkeren med 1,44 megapiksler oppløsning. Og det fungerer aldeles utmerket. Søkeren er riktignok litt mørkere enn en optisk søker, men i lite lys har man alltid fordelen av at LCD-søkeren vil være lysere og man ser mer enn med en optisk søker. A55 er veldig godt utstyrt, foruten 1080 HD-video har det blant annet vri- og vippbar 3-tommers skjerm med høy oppløsning, GPS-tagging av bilder og mikrofoninngang.

Video- og bildekvalitet
Søkerflaten er større på A55 og det er lett å sette seg inn i funksjoner, dels fordi Sony har lagt inn  forklaringer på norsk til nesten alle funksjoner i skjermmenyen. Responsen er lynrask, skuddhastigheten med autofokus er 6 bps, men man kan velge hele 10 bps og fasestyrt autofokus, og i våre tester klarte kameraet å få skarpe bilder i 8-9 av 10 tilfeller på serieopptak. Meget bra. Kameraet kan også sette sammen panoramabilder til 3D-bilder, som man kan se på en 3D-skjerm med kameraet tilkoblet, og det har en minibilde-funksjon som bruker flere eksponeringer for å dempe støy på 25.600 ISO-følsomhet.

Sony Alpha 55 har god kontroll over bildestøy på høy lysfølsomhet. Faktisk så god, at man mister litt av oppløsningen, og detaljgjengivelsen blir delvis utvisket på høye ISO-verdier, på JPEG-bilder spesielt. En litt for aggressiv støydemping skal ha skylden for det, men man kan likevel regne med skarpe bilder opp til 3200 ISO, ved 6400 ISO er bildestøyen veldig synlig, og derfra og opp bør man holde seg under A4 hvis man skal ha utskrifter av bildene. Hvitbalansen gir et marginalt varmt fargestikk innendørs, og fargebalansen varierer fra nøytral til i overkant mettet. Den optiske kvaliteten er godkjent, fortegning finnes, særlig på korteste brennvidde, og på største lysåpning (f3,5) er også skarpheten i hjørnene mye dusere fra 18-28 mm, men ikke så markert som på kit-objektivet til Nikon D3100. Jevnere skarphet over større brennviddeområde og opp til blender 16 gjør Sony-objektivet mer anvendelig. Kromatisk feilbrytning er relativt moderat, men uten solblender er det i overkant følsomt for strølys, så kjøp en samtidig med kameraet.

Man kan lagre videopptak i Motion JPEG (1440 x 1080) eller full 1920 x 1080 i AVCHD-format. Mens førstnevnte kan åpnes og redigeres av nær sagt alle PC-er og Mac-er, må man ha spesiell programvare for å åpne AVCHD-filene. Hvilket er synd, for kvaliteten på AVCHD er meget fin. Lite flimmer, skarpe bilder og detaljer gjør videopptakene fra A55 like gode som på det dyrere Canon EOS 60D, men fokusmotoren til Sony støyer.

Konklusjon
Sony Alpha 55 fremstår som kanskje det mest innovative kameraet under 8.000 kroner. Kjapp fasebasert autofokus, lynrask skuddhastighet, GPS, oversiktlig betjening og meget høy bildekvalitet gir kameraet ytelser i toppklassen. Bortsett fra at autofokusmotoren støyer under videoopptak og batteritiden er i korteste laget, er det ikke mye å trekke for på A55. Et meget gjennomført kamera.