annonse
annonse

Parasound Halo P3 og Halo A21

Paranormalt fenomen

Forsterkersettet fra Parasound vekker musikken til live, med eleganse nok til å vekke magien ut av akustiske instrumenter, og nok kraft til å holde tak i basselementene med jernhånd. Noe av det bedre i sin klasse!

Meget vellydende, plenty med kraft og flott utseende
Kan låte litt slankt og ”snilt”

Det er lett å undervurdere forsterkerens rolle i et stereoanlegg. Ved å gå for en rimelig forsterker kan man budsjettere med dyrere og flottere høyttalere. Men glem ikke at forsterkeren er selve motoren i stereoen. Det er ikke sikkert kjøreturen på Autobahn med en Lamborghini hadde vært så gøy med Volvo-motor under lokket. Én ting er å klare å omsider tvinge bilen opp i 200 km/t. Men å holde den konstant i høy hastighet over lengre tid vil etter hvert ta livet av den lille motoren, og i verste fall girkassa, kløtsjen og andre vitale deler av bilen.

På samme måte kan selv ikke de beste high-end-høyttalere gjøre underverker med en middelmådig forsterker. Spiller man høyt, vil det være en enorm belastning for både forsterkeren og høyttalerne i det lange løp. Dessuten er et musikksignal langt mer komplekst enn landeveien. Alle skiftene i musikken, med sine krav til upåklagelig ”start- og stanspresisjon” for å gjengi musikkens uendelige kontraster, kan sammenliknes med et humpete rallyløp – men hvor bilen aldri må skrense, hoppe eller kutte svinger. Den må ligge klistret til veien hele tiden. Med andre ord kan man argumentere med at musikk setter enda større krav til en forsterkers ”kjøreegenskaper” enn veien setter til en bil.

Hvorfor teste noe så dyrt?
Det er flere grunner til å teste et forsterkersett til 35 000 kroner. For det første finnes det faktisk en del mennesker som er i handlemodus for noe slikt. Dette gjelder imidlertid bare en brøkdel av våre lesere, og forsvarer ikke nødvendigvis ene og alene spalteplassen. Da er det kanskje mer relevant at selv de som har tenkt å handle en forsterker til 10 000 kroner eller mindre, bør få lese om hva ekte, tårevåte musikkopplevelser faktisk er for noe. Det er tross alt opplevelser livet dreier seg om. Tenk deg å sette på stereoen og faktisk føle stemmen til Elvis Presley levende i rommet. Nina Simone vekket opp fra de døde. Eller Pantera-gitarist Dimebag Darell som rocker opp kåken herfra til evigheten! Et forsterkersett i denne prisklassen vil i beste fall kunne gjenspeile en musikalsk virkelighet, og overbevise deg om at det du hører er sant. Uansett musikksjanger.

En annen grunn til å teste dyre produkter er teknologi. Det er en kjensgjerning at ny teknologi gjerne koster skjorta, og dermed er å finne i produsentenes dyrere linjer. Men om noen år blir varianter av samme teknologi å finne i de billigere produktene. Dagens dyreste produkter gir dermed på en måte en indikasjon på morgendagens budsjettprodukter.

250 watt per kanal
For å drive selv de vanskeligste høyttalere med letthet, trengs et habilt strømkraftverk under forsterkerpanseret. Effektforsterkeren A21 har hele 250 watt å by på per kanal, i normal 8 ohms-drift. Halveres høyttalerbelastningen til 4 ohm, får man smake på hele 2 x 400 watt, eller man kan brokoble den til å levere spinnville 750 watt i mono. Da trenger du to forsterkere. Selv én forsterker har kraft nok til å spille så høyt du bare orker, så det spørs om du noensinne vil trenge to. Kanskje like greit, A21 trekker nemlig 1500 VA fra strømnettet når den går på høygir.

Strømforsyningen på hele 60 ampere per kanal vitner om skikkelig påkostet innmat. Dette pluss det solide, men vakkert utførte kabinettet i aluminium, gjør at vekten blir respektable og ryggplagende 27,3 kg.

Hemmeligheten ligger i forforsterkeren

Kraft er én ting. Men tro det eller ei, inntrykk av dynamikk får man først og fremst av en høykvalitets-forforsterker. Når man spiller musikk med normalt lydnivå, er det forforsterkeren som i størst grad bestemmer hvor stort rommet i lydbildet blir, detaljer og oppløsning. I det hele tatt – musikalitet. Med visse modifikasjoner, selvsagt. Synergien av de to forsterkerdelene er meget viktig.

Fullbalansert
For å gjengi musikksignalet renest mulig, er både for- og effektforsterkeren fullbalansert tvers igjennom. Det vil si at den positive og negative halvdelen av lydbølgen går gjennom hver sin leder i en XLR-kabel, og når de summeres rett før utgangen fra effektforsterkeren, vil eventuell støy som har kommet inn i signalet, fases ut. Dette gir et merkbart høyere signal-/støyforhold, og dermed en bedre markert stillhet i musikken, og mer dynamikk. Men å gjøre dette skikkelig er en kostbar prosess, da det krever en helt egen krets. Derfor ser man sjelden balanserte kretser i rimelige produkter. Jeg vil likevel trekke frem at etter min erfaring må man ha ganske mye dyrere RCA-kabler enn XLR for å få topp lyd.

Vakkert utseende
Halo-serien til Parasound har sexy, runde former. Og hvor blått lys rundt knappene fort kan bli glorete og gi et typisk ”kinesisk” preg, gjør de seg veldig bra på Parasounds lekre, sølvfargete frontplater i tjukk, sølvfarget aluminium. Dette gjør også at den storvokste og tunge effektforsterkeren A21 ser såpass lite vulgær ut at selv den mest interiørbevisste fruen nok vil kunne godta denne.

Lydkvalitet – visesang
Med Kimber Hero XLR-kabler, en av våre referanse-CD-spillere, Primare CD31, og high-end-høyttalerne Neeper Perfection One, er det duket for ordentlige musikkopplevelser.

For å sjekke de tonale kvalitetene i forsterkersettet, er det smart å bruke en ukomplisert, men vellydende akustisk innspilling. Visesang à la Jan Eggum er fint. På nyinnspillingen av den fantastiske balladen ”En natt forbi” klinger gitaren fantastisk ut, med rundt og varmt mellomregister, trommevispene skinner deilig og luftig, mens Eggums såre og skarrende stemme er stadfestet i midten av lydbildet. Gjengitt riktig er lydbildet stort, luftig og magisk.

Parasound tar jobben på ramme alvor. Det aller mest imponerende er håndteringen av de lysere tonene. Hvordan cymbalene harmonerer magisk, med klangen som brer seg utover. Selv i vårt nokså klangdøde lytterom føles det som om deres resonans omringer oss. Den ene vispen som forsiktig stryker splash-cymbalen, mens den andre holder takten på hi-haten. Og artikuleringen av Jans konsonanter, hvor ethvert ord er ytterst tydelig, og man sitter og føler på hans sårbarhet.

Bassgitaren gjengis med stor kropp, og med de komplekse klangfargene ivaretatt. Også her kommer diskantgjengivelsen til gode – det er nemlig først og fremst overtonene som bestemmer bassens klangsignatur, og de tilfører instrumentet størrelse. Men Parasound kan også vise til en meget nøytral og naturlig bassrespons. De dypeste tonene kommer ytterst tydelig frem, og man hører hvordan hver streng har forskjellig klangkarakter, hvor en del andre forsterkere nesten får det til å høres ut som om alle basstonene spilles på samme streng.

Men det er mellomtonen som utgjør hovedregisteret i enhver innspilling. Og Parasound skuffer heller ikke her, men gjør jobben som bare et high-end-produkt klarer det. Enkelt og greit kan lydbildet ramses opp som stort, dypt og meget detaljert. Vi vil likevel påpeke at mellomtonen er litt mer forsiktig hos Parasound enn hos for eksempel Primare PRE30 og A32 (testet i dette nummeret). Lydbildet låter dermed litt slankere, noe som er verdt å merke seg ved valg av høyttalere. Vokalen til Jan Eggum er for eksempel ikke fullt så stor og overveldende.

Storbandjazz
Så har vi stadfestet selve tonestrukturen, som hos Parasound P3 og A21 er meget bra. Men et forsterkersett som dette bør virkelig ha glimrende dynamiske egenskaper. For å sjekke dette, får Parasound bryne seg på en av de best produserte storbandjazz-platene undertegnede har hørt, ”Sudoku” av den norske nimannsbesetningen Sharp Nine. Dette er en krevende innspilling, hvor hvert instrument må komme i full fokus for at det skal funke.

Og dynamikken åpenbarer seg fra første takt. Den naturlige trommelyden skildres glimrende, og det med en ytterst attakkert snert. Messingblåserne og Knut Riisnæs’ fløyte går høyt og lavt, og Parasound slipper aldri taket. Bassgitaren er også meget kontrollert. Og enda viktigere: Luften mellom ansatsene, altså stillheten i musikken, er meget godt skildret, takket være et meget lavt støygulv.

Har vi noe å utsette, er det igjen at mellomtonen er en anelse slank i forhold til for eksempel Primares forsterkersett som nevnt tidligere. Det betyr at messingblåsere som baryton og tenorsaksofon ikke låter så gedigent som vi gjerne skulle ønske. Ikke at ikke Parasound-settet er en gedigen kruttpakke – make no mistake. Men klangen er generelt litt ”flatere” enn vi gjerne skulle ønske.

Festmusikk
Siste del av kjøreturen består i å vri opp lydnivået med partymusikk à la Prodigys ”Fat of the Land”. Denne plata, full av heftige, elektroniske bassrytmer, synthlyder og spennende dynamikk, trenger ingen nærmere introduksjon. De fleste har hørt den, og en del har nok til og med sprengt høyttalerne med den. Med andre ord, den setter anlegget på prøve!

Og Parasound har nok kraft til å dunke løs med fullt øs, uten å bli overanstrengt av den grunn. Neeper-høyttalerne er ikke de rette for denne musikken, de tåler ikke julinga. Det gjør derimot de langt billigere Klipsch RF-83! Med musikken dundrende på godt over 100 dB er det ingen tvil om at det er nok dynamikk og slagkraft i dette forsterkersettet. Fra dypbassen og helt opp til diskanten.

I normale omgivelser hører man slik musikk med heavy bassdunking, men med masse forvrengning. Parasound holder ikke tilbake med lydtrykk, men samtidig er alt det andre på plass. Stereoperspektivet er helt ryddig. Synthlydene og vokalene fra Maxim og Keith låter klart som dagen, en uvant måte å høre denne musikken på.

Morofaktoren er likevel ikke like høy som med det dyrere Primare-settet. Det blir litt snilt selv når det er veldig høyt. Dette er igjen på grunn av den litt slanke gjengivelsen av mellomtoneområdet. Men så er det også det eneste å trekke for.

Konklusjon
Man kan ha så store og velspillende høyttalere man vil, men uten kraft til å drive dem, blir det ikke rare musikkopplevelsene. Her kommer Parasound P3 og A21 inn, med rikelig kraft og en musikalitet som er prisklassen verdig – og vel så det. Oppløsningen er i særklasse, spesielt overtonene i musikken glitrer magisk. Akustiske instrumenter låter nær magisk, og uansett musikkstil pumper forsterkersettet på med glimrende dynamikk.

Kun high-end-produkter gir en slik lydkvalitet, som gjør at man bare vil bli sittende og høre plate etter plate.

I våre ører er lyden kanskje litt snill, brutal musikk kunne gjerne lyde enda mer brutalt. Men led deg ikke til å tro at det mangler kraft, for det skal mer enn en smertegrense til for å slå pusten ut av denne duoen.

Det er lett å undervurdere forsterkerens rolle i et stereoanlegg. Ved å gå for en rimelig forsterker kan man budsjettere med dyrere og flottere høyttalere. Men glem ikke at forsterkeren er selve motoren i stereoen. Det er ikke sikkert kjøreturen på Autobahn med en Lamborghini hadde vært så gøy med Volvo-motor under lokket. Én ting er å klare å omsider tvinge bilen opp i 200 km/t. Men å holde den konstant i høy hastighet over lengre tid vil etter hvert ta livet av den lille motoren, og i verste fall girkassa, kløtsjen og andre vitale deler av bilen. På samme måte kan selv ikke de beste high-end-høyttalere gjøre underverker med en middelmådig forsterker. Spiller man høyt, vil det være en enorm belastning for både forsterkeren og høyttalerne i det lange løp. Dessuten er et musikksignal langt mer komplekst enn landeveien. Alle skiftene i musikken, med sine krav til upåklagelig ”start- og stanspresisjon” for å gjengi musikkens uendelige kontraster, kan sammenliknes med et humpete rallyløp – men hvor bilen aldri må skrense, hoppe eller kutte svinger. Den må ligge klistret til veien hele tiden. Med andre ord kan man argumentere med at musikk setter enda større krav til en forsterkers ”kjøreegenskaper” enn veien setter til en bil. Hvorfor teste noe så dyrt? Det er flere grunner til å teste et forsterkersett til 35 000 kroner. For det første finnes det faktisk en del mennesker som er i handlemodus for noe slikt. Dette gjelder imidlertid bare en brøkdel av våre lesere, og forsvarer ikke nødvendigvis ene og alene spalteplassen. Da er det kanskje mer relevant at selv de som har tenkt å handle en forsterker til 10 000 kroner eller mindre, bør få lese om hva ekte, tårevåte musikkopplevelser faktisk er for noe. Det er tross alt opplevelser livet dreier seg om. Tenk deg å sette på stereoen og faktisk føle stemmen til Elvis Presley levende i rommet. Nina Simone vekket opp fra de døde. Eller Pantera-gitarist Dimebag Darell som rocker opp kåken herfra til evigheten! Et forsterkersett i denne prisklassen vil i beste fall kunne gjenspeile en musikalsk virkelighet, og overbevise deg om at det du hører er sant. Uansett musikksjanger. En annen grunn til å teste dyre produkter er teknologi. Det er en kjensgjerning at ny teknologi gjerne koster skjorta, og dermed er å finne i produsentenes dyrere linjer. Men om noen år blir varianter av samme teknologi å finne i de billigere produktene. Dagens dyreste produkter gir dermed på en måte en indikasjon på morgendagens budsjettprodukter. 250 watt per kanal For å drive selv de vanskeligste høyttalere med letthet, trengs et habilt strømkraftverk under forsterkerpanseret. Effektforsterkeren A21 har hele 250 watt å by på per kanal, i normal 8 ohms-drift. Halveres høyttalerbelastningen til 4 ohm, får man smake på hele 2 x 400 watt, eller man kan brokoble den til å levere spinnville 750 watt i mono. Da trenger du to forsterkere. Selv én forsterker har kraft nok til å spille så høyt du bare orker, så det spørs om du noensinne vil trenge to. Kanskje like greit, A21 trekker nemlig 1500 VA fra strømnettet når den går på høygir. Strømforsyningen på hele 60 ampere per kanal vitner om skikkelig påkostet innmat. Dette pluss det solide, men vakkert utførte kabinettet i aluminium, gjør at vekten blir respektable og ryggplagende 27,3 kg. Hemmeligheten ligger i forforsterkeren Kraft er én ting. Men tro det eller ei, inntrykk av dynamikk får man først og fremst av en høykvalitets-forforsterker. Når man spiller musikk med normalt lydnivå, er det forforsterkeren som i størst grad bestemmer hvor stort rommet i lydbildet blir, detaljer og oppløsning. I det hele tatt – musikalitet. Med visse modifikasjoner, selvsagt. Synergien av de to forsterkerdelene er meget viktig. Fullbalansert For å gjengi musikksignalet renest mulig, er både for- og effektforsterkeren fullbalansert tvers igjennom. Det vil si at den positive og negative halvdelen av lydbølgen går gjennom hver sin leder i en XLR-kabel, og når de summeres rett før utgangen fra effektforsterkeren, vil eventuell støy som har kommet inn i signalet, fases ut. Dette gir et merkbart høyere signal-/støyforhold, og dermed en bedre markert stillhet i musikken, og mer dynamikk. Men å gjøre dette skikkelig er en kostbar prosess, da det krever en helt egen krets. Derfor ser man sjelden balanserte kretser i rimelige produkter. Jeg vil likevel trekke frem at etter min erfaring må man ha ganske mye dyrere RCA-kabler enn XLR for å få topp lyd. Vakkert utseende Halo-serien til Parasound har sexy, runde former. Og hvor blått lys rundt knappene fort kan bli glorete og gi et typisk ”kinesisk” preg, gjør de seg veldig bra på Parasounds lekre, sølvfargete frontplater i tjukk, sølvfarget aluminium. Dette gjør også at den storvokste og tunge effektforsterkeren A21 ser såpass lite vulgær ut at selv den mest interiørbevisste fruen nok vil kunne godta denne. Lydkvalitet – visesang Med Kimber Hero XLR-kabler, en av våre referanse-CD-spillere, Primare CD31, og high-end-høyttalerne Neeper Perfection One, er det duket for ordentlige musikkopplevelser. For å sjekke de tonale kvalitetene i forsterkersettet, er det smart å bruke en ukomplisert, men vellydende akustisk innspilling. Visesang à la Jan Eggum er fint. På nyinnspillingen av den fantastiske balladen ”En natt forbi” klinger gitaren fantastisk ut, med rundt og varmt mellomregister, trommevispene skinner deilig og luftig, mens Eggums såre og skarrende stemme er stadfestet i midten av lydbildet. Gjengitt riktig er lydbildet stort, luftig og magisk. Parasound tar jobben på ramme alvor. Det aller mest imponerende er håndteringen av de lysere tonene. Hvordan cymbalene harmonerer magisk, med klangen som brer seg utover. Selv i vårt nokså klangdøde lytterom føles det som om deres resonans omringer oss. Den ene vispen som forsiktig stryker splash-cymbalen, mens den andre holder takten på hi-haten. Og artikuleringen av Jans konsonanter, hvor ethvert ord er ytterst tydelig, og man sitter og føler på hans sårbarhet. Bassgitaren gjengis med stor kropp, og med de komplekse klangfargene ivaretatt. Også her kommer diskantgjengivelsen til gode – det er nemlig først og fremst overtonene som bestemmer bassens klangsignatur, og de tilfører instrumentet størrelse. Men Parasound kan også vise til en meget nøytral og naturlig bassrespons. De dypeste tonene kommer ytterst tydelig frem, og man hører hvordan hver streng har forskjellig klangkarakter, hvor en del andre forsterkere nesten får det til å høres ut som om alle basstonene spilles på samme streng. Men det er mellomtonen som utgjør hovedregisteret i enhver innspilling. Og Parasound skuffer heller ikke her, men gjør jobben som bare et high-end-produkt klarer det. Enkelt og greit kan lydbildet ramses opp som stort, dypt og meget detaljert. Vi vil likevel påpeke at mellomtonen er litt mer forsiktig hos Parasound enn hos for eksempel Primare PRE30 og A32 (testet i dette nummeret). Lydbildet låter dermed litt slankere, noe som er verdt å merke seg ved valg av høyttalere. Vokalen til Jan Eggum er for eksempel ikke fullt så stor og overveldende. Storbandjazz Så har vi stadfestet selve tonestrukturen, som hos Parasound P3 og A21 er meget bra. Men et forsterkersett som dette bør virkelig ha glimrende dynamiske egenskaper. For å sjekke dette, får Parasound bryne seg på en av de best produserte storbandjazz-platene undertegnede har hørt, ”Sudoku” av den norske nimannsbesetningen Sharp Nine. Dette er en krevende innspilling, hvor hvert instrument må komme i full fokus for at det skal funke. Og dynamikken åpenbarer seg fra første takt. Den naturlige trommelyden skildres glimrende, og det med en ytterst attakkert snert. Messingblåserne og Knut Riisnæs’ fløyte går høyt og lavt, og Parasound slipper aldri taket. Bassgitaren er også meget kontrollert. Og enda viktigere: Luften mellom ansatsene, altså stillheten i musikken, er meget godt skildret, takket være et meget lavt støygulv. Har vi noe å utsette, er det igjen at mellomtonen er en anelse slank i forhold til for eksempel Primares forsterkersett som nevnt tidligere. Det betyr at messingblåsere som baryton og tenorsaksofon ikke låter så gedigent som vi gjerne skulle ønske. Ikke at ikke Parasound-settet er en gedigen kruttpakke – make no mistake. Men klangen er generelt litt ”flatere” enn vi gjerne skulle ønske. Festmusikk Siste del av kjøreturen består i å vri opp lydnivået med partymusikk à la Prodigys ”Fat of the Land”. Denne plata, full av heftige, elektroniske bassrytmer, synthlyder og spennende dynamikk, trenger ingen nærmere introduksjon. De fleste har hørt den, og en del har nok til og med sprengt høyttalerne med den. Med andre ord, den setter anlegget på prøve! Og Parasound har nok kraft til å dunke løs med fullt øs, uten å bli overanstrengt av den grunn. Neeper-høyttalerne er ikke de rette for denne musikken, de tåler ikke julinga. Det gjør derimot de langt billigere Klipsch RF-83! Med musikken dundrende på godt over 100 dB er det ingen tvil om at det er nok dynamikk og slagkraft i dette forsterkersettet. Fra dypbassen og helt opp til diskanten. I normale omgivelser hører man slik musikk med heavy bassdunking, men med masse forvrengning. Parasound holder ikke tilbake med lydtrykk, men samtidig er alt det andre på plass. Stereoperspektivet er helt ryddig. Synthlydene og vokalene fra Maxim og Keith låter klart som dagen, en uvant måte å høre denne musikken på. Morofaktoren er likevel ikke like høy som med det dyrere Primare-settet. Det blir litt snilt selv når det er veldig høyt. Dette er igjen på grunn av den litt slanke gjengivelsen av mellomtoneområdet. Men så er det også det eneste å trekke for. Konklusjon Man kan ha så store og velspillende høyttalere man vil, men uten kraft til å drive dem, blir det ikke rare musikkopplevelsene. Her kommer Parasound P3 og A21 inn, med rikelig kraft og en musikalitet som er prisklassen verdig – og vel så det. Oppløsningen er i særklasse, spesielt overtonene i musikken glitrer magisk. Akustiske instrumenter låter nær magisk, og uansett musikkstil pumper forsterkersettet på med glimrende dynamikk. Kun high-end-produkter gir en slik lydkvalitet, som gjør at man bare vil bli sittende og høre plate etter plate. I våre ører er lyden kanskje litt snill, brutal musikk kunne gjerne lyde enda mer brutalt. Men led deg ikke til å tro at det mangler kraft, for det skal mer enn en smertegrense til for å slå pusten ut av denne duoen.
Vi tester over 450 produkter i året, les denne testen og få full tilgang til Lyd & Bilde
Allerede abonnent? Logg inn.
Prøveabonnement
0,-
Fri tilgang til lydogbilde.no
Bronseabonnement
425,-pr/halvår
1/2 år (6 utgaver) Digitalutgaven Fri tilgang til lydogbilde.no
Sølvabonnement
749,-pr/år
Mest populær
1 år (11 utgaver) Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Gullabonnement
1149,-pr/år
1 år (11 utgaver) Ny digital film hver måned Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris: Måned kr 39,-

Med et abonnement på Lyd & Bilde får du:

Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgave (iPad/Android) hver måned Betydelig rabatt Velg selv lengden på ditt abonnement, med eller uten SF Anytime Flott velkomstgave på årsabonnement

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-