For Olympus E-5 ligner til forveksling den tre år gamle forgjengeren E-3, som er et av de mest solide proffkameraene vi har testet. Og som leverer meget høy bildekvalitet – under 1600 ISO – mye på grunn av overlegen bra optisk ytelse. Nye E-5 er nesten identisk med E-3, men har fått en nyere 12 megapiksler bildebrikke, ny bildeprosessor, 720p HD-video med mikrofoninngang, utvidet ISO-følsomhet og større vri- og vippbar skjerm. Alt som var knallbra fra før er beholdt. Det solide værtettete kamerahuset, den store og lyse søkeren, og det perfekte håndgrepet. Men prisen har gått opp til 15.000 – uten optikk.

Det er ikke bare bildekvaliteten som er oppgradert på E-5. Kameraet har i tillegg fått 10 såkalte kunstfiltre som kan legges på bildefilene, og flere nye funksjoner. Deriblant multieksponering, digital vater og forbedret autofokus når skjermen brukes som søker – live view. Kameraet har fremdeles to kortspalter, viselig nok har Olympus byttet ut spalten for xD-kort med en for SD-kort og beholdt spalten for CF-kort. Dermed kan man velge lagringsmedium for video og stillbilder.

Video- og bildekvalitet
Det store og velformede håndgrepet samt en opprydding i knapper på baksiden har gjort E-5 svært oversiktlig og lettbetjent. Med testobjektivet fra Olympus – ZD 12-60 mm f2.8-4 til 12.000 kroner – er den optiske ytelsen i referanseklasse for et zoomobjektiv. Moderat fortegning på korteste brennvidde forsvinner helt eller delvis når man enten øker brennvidden eller velger en mindre blender. Skarpheten er fremragende omtrent uansett brennvidde, og svært jevn særlig mellom blender 4 og 16. Autofokusen er lynrask og stillegående, og objektivet er solid og værtettet.

Ikke uventet er fargebalansen strålende, som vi har sett så ofte fra Olympus systemkameraer. Hudtoner er nydelig dempet med meget fin tonalitet, ingen av komplementærfargene stikker seg ut. Hvitbalansen får varmtone i fargestikket innendørs, men det lar seg lett kompenseres for. Bildestøyen er godt kontrollert opp til 1600 ISO. Man kan dessuten velge graden av støydemping selv. Ved 3200 ISO dukker synlig kornstøy opp, men bildene er fremdeles meget brukbare. Først ved 6400 ISO er fargestøyen så kraftig at man bør holde seg til små utskrifter.

Selv med bare 720p HD video, er videoopptakene av god kvalitet. Det skarpe objektivet gir kameraet en fordel sammenlignet med de andre, og selv med lavere oppløsning er videokvaliteten på høyde med Canon og Sony kameraene. Lite flimmer, også ved panoreringer, stillegående fokus og det sjenerøse håndgrepet gjør det enkelt å lykkes med videoopptakene.

Konklusjon
Olympus E-5 er et klart fremskritt fra forgjengeren. Men det koster. Selv om kameraet er blant de mest solide, og det er lite å utsette på bildekvaliteten, er det vanskelig å se hva det tilfører for de ekstra pengene, sammenlignet med Canon EOS 7D, EOS 60D, Nikon D300s eller kommende Nikon D7000 for den del. Den optiske kvaliteten er det ingen ting å utsette på. Spørsmålet er om E-5 kan friste andre enn de som allerede har investert i et Olympus-system, når inngangsbilletten er så høyt priset.

Oppsummering

Kjøpsråd
Behovet og ikke minst budsjettet, er avgjørende for hvilket av de fem systemkameraene man skal velge.
Foruten Samsung NX100 er alle kameraene i testen temmelig tradisjonelt utseende. Egenskapene er relativt like om man bare leser spesifikasjoner, men noen vil alltid verdsette enkelte av egenskapene mer enn andre. Har man for eksempel et behov for høy skuddtakt, bør man lete etter et kamera som passer til kravene. Hvis man vektlegger videoopptak like mye som stillbildekvalitet, bør man vurdere et systemkamera med lydløs autofokus og kontroll over eksponeringen, mer enn bare oppløsning og videoformat.

Vurdert etter bildekvalitet alene, er det ikke så mye som skiller kameraene i testen. Men for de fleste vil brukervennlighet og pris spille en stor rolle, og det smalner inn valgmuligheten for mange. Ingen som vurderer Nikon D3100 eller Sony Alpha 55, vil vurdere et Olympus E-5. Og ser man fordelene med hybridkameraet fra Samsung, fortoner de andre kameraene i testen seg fort som for store.

Olympus E-5 er med i testen fordi vi ønsket å se om ytelsen stod i forhold til prisen. Svaret er at det må man vurdere individuelt, men det er vanskelig å se at det tilfører noe annet enn et mer solid bygget og værforseglet hus for den høye prisen. Isolert sett er det fint lite å utsette på bildekvaliteten, mye grunnet Olympus overlegne optikk.

Da er det lettere å finne gode grunner til å kjøpe Nikon D3100. Selv om det har testens svakeste optiske ytelse, redder det seg på fremragende betjeningsvennlighet, god stillbilde- og videokvalitet og en meget gunstig pris.

For samme pris kan man velge hybridkameraet Samsung NX100. Et lekkert og kompakt systemkamera med strålende bildekvalitet, og den praktiske IFn-funksjonen, som gjør det enklere å endre primære innstillinger raskt. Ulempen er at kameraet ikke leveres med søker eller blits, som dermed kommer på toppen av den gunstige prisen. Det er nok til at mange heller velger et speilreflekskamera.

Som for eksempel Sony Alpha 55. Et kamera på størrelse med Nikon D3100 som har mange av egenskapene til Canon EOS 60D, og prismessig plasserer seg mellom de to. God optisk ytelse for et kit-objektiv, lynrask serieopptak og meget god bilde- og videokvalitet, gjør A55 til testens beste kjøp for folk flest.

Men den beste bildekvaliteten kommer fra Canon EOS 60D. Er man villig til å betale det det koster ekstra, får man jevnt over høyere bildekvalitet fra Canon-kameraet, selv om det når sant skal sies, mangler den sylskarpe optiske ytelsen til Olympus-kameraet. Canon EOS 60D er tilnærmet det perfekte kameraet for kresne viderekomne fotografer, og mangler egentlig bare GPS-tagging og autofokus på videoopptak på å være det komplette systemkameraet.