Sony VPL-VW260ES imponerte oss med sylskarpe bilder. Endelig får man ekte 4K-oppløsning fra en projektor til under det magiske 50.000-kronersmerket, og den imponerer på nesten alle områder.

Den har et par mangler. For det første mangler dynamisk iris, som gjør svartnivået litt lysere enn det kunne ha vært. VW260 har heller ikke linseminne, som gjør at man kan lagre ulike zoom- og fokusinnstillinger i to minner. Har man et 2,35:1 lerret, kan man for eksempel lagre ulike linseinnstillinger for 2,35:1 og 16:9, og velge automatisk mellom disse direkte fra fjernkontrollen. Er du glad i jevne bevegelser på lerretet, så har den bildeinterpolering for HD-video, men ikke 4K.

 

VW360 har alt som lillebror mangler. Og selv om optikken er den samme på papiret, så er alle komponentene sortert ut med lavere toleranse for avvik på spesifikasjoner. Som betyr potensielt enda litt skarpere bilder.

Den dynamiske irisen på Sony VW360 er superrask og meget stillegående, som hos JVC. Men Sony mangler den indre irisen som hindrer strølys å komme inn i det optiske systemet i utgangspunktet. Dette er en av tingene som gjør at Sonys svartnivå ikke er fullt så bekmørkt som JVC sitt. Men det er ikke langt ifra.

Lysstyrken på papiret er 1.500 Lumen, som er lavere enn JVC sin. Det merkes ikke i praksis, rent subjektivt virker lysstyrken veldig lik mellom de to.

Brukervennlighet

Sony-projektoren har et ryddigere menysystem enn JVC, og reagerer raskere på fjernkontrollen. Lagring av linseinnstilliger går også veldig enkelt, men der hvor JVC kan hente opp minnene med en direkteknapp på fjernkontrollen, må vi inn i menyen på Sony-projektoren.

Det som gjør Sony mindre brukervennlig, er at den er helt avhengig av kalibrering. Rett ut av esken har den nemlig et ganske kraftig «black crush», altså det er altfor lite lys i mørke områder. Skyggeområdene gror igjen, og man står igjen uten detaljene i det mørke. Fargene er også kraftig overmettet. Det kan se imponerende ut ved første øyekast, hvor for eksempel gress er mye grønnere. Men det er ikke riktig.

– Det er masse å jobbe med her, sier kalibratør Gorm Sørensen.

Derfor er det synd at det er JVC som har automatisk fargekalibrering, som ikke trenger det. Mens Sony-projektoren, som absolutt bør kalibreres, er langt mer manuell i dette henseendet.

Bildekvaliteten

Som nevnt er bildene meget fargesprakende rett ut av esken, og ved første øyekast står også objektene godt ut fra bakgrunnen – fordi svartnivået ser veldig svart ut. Men siden det skyldes både oversaturering av farger og at svartnivået er dratt kraftig opp, er det etter hvert klart at Sony-projektoren i ukalibrert modus ikke rekker JVC opp til knærne. Når vi ser film på Blu-ray med Ultra HD-oppløsning, hjelper det litt at projektoren har ekte 4K-oppløsning. Man ser det i detaljene på skjeggstubbene til Ryan Gosling i Blade Runner 2049. Men i de aller fleste scener gir JVC et bedre bilde, og den er langt mer tro til filmen slik den er tenkt fra studioet.

Etter nitid kalibrering fra Gorm sin side, hvor vi etter hvert kommer ned til en akseptabel fargegjengivelse, med et gjennomsnittlig deltaavvik på rundt 1,1 blir det andre saker.

 

Sett opp mot JVC DLA-X7900 har Sony VW360 ikke helt det samme bekmørke svartnivået. Skyggepartier er en liten anelse lysere, men det er et godt hakk bedre enn lillebror VW260.

Men har du ikke et kullsvart rom, vil du ikke få fullt utbytte av JVCs svartnivå, og da begynner straks fordelene med Sony å melde seg. Bildene er nemlig sylskarpe! Man ser ikke stor forskjell på skarpheten med HD-video, men med 4K Blu-ray tegner Sony opp et vesentlig skarpere bilde, med flere detaljer enn JVC.

Blade Runner 2049 i 4K er en ren fornøyelse. Skjeggstubbene til Ryan Gosling er skarpere og mer detaljert, og det er flere nyanser i den rustrøde sanden langs den forfalne Las Vegas hovedgaten, totalt oppslukt av en sandstorm.

Og best av alt: HDR fungerer bra med Sony-projektoren. Dette fordi man med en trinnløs innstilling kan justere tilbake noe eller alt av det tapte lysinnholdet når man går over til HDR. Når man gjør dette, vil selve HDR-effektene bli kraftig redusert eller til og med bortfalle – alt etter hvor mye lys du bringer tilbake. Men det du får, er et mye større fargerom, enn når HDR er deaktivert. HDR støtter nemlig flere og dypere farger (DCI-P3 og BT2020), og resultatet er større realisme og et større inntrykk av tredimensjonalitet – selv om selve HDR-effektene med mer energi i lyse områder er begrenset.

 

Det gjenspeiler seg i scener med mange fargenyanser. En sjattert himmel – enten den er blå eller rustfarget, som i Blade Runner 2049. Men også noe så blast og blekt som ansikter kommer frem med flere nyanser og økt realisme.

Med video i Ultra HD-oppløsning gir derfor Sony VW360 vesentlig bedre opplevelse enn JVC X7900. Selv om JVC drar ifra på absolutt svartnivå.

Konklusjon

Sony VPL-VW360ES har alle funksjonene vi savner hos lillebror VW260, inkludert dynamisk iris med bedre svartnivå, og dessuten linsehukommelse.

Den når ikke helt opp til kongen av svartnivå, som i denne prisklassen er JVC DLA-X7900. Sony-projektoren må dessuten kalibreres for å unngå at skyggeområdene gror helt igjen i svart, og den må modereres litt hva gjelder fargemetning. Men gjør dette, og den forvandles til et ekte råskinn!

Bildene er superskarpe, spesielt med Ultra HD-kilder får man en ekstra dose skarphet som du bare får av en ekte 4K-projektor som VW360. Og med HDR gir den en ekstra dybde i fargene som er helt rå!

Med vanlig HD-video gir Sonys fordeler mindre utslag, men gudskjelov er det Ultra HD som gjelder nå. Derfor utroper vi også Sony VW360 til referansen under 100.000 kroner.

Også i denne testen:

JVC DLA-X7900 og Sony VPL-VW360ES