Her er et snertent og elegant anlegg, med mye aluminium hvor mange andre bruker plast. Av tilkoblinger er derimot kun de mest nødvendige, som HDMI-utgang med lydretur (ARC) og optisk og koaksial digitalinngang. Ingen HDMI-innganger altså, så du bør sørge for at TV-en støtter lydretur. Da kan du koble dine HDMI-kilder til TV-en og likevel få lyden ut gjennom anlegget.

Brukervennlighet
Oppsettmenyen er lett å forholde seg til, og du blir ledet gjennom oppsettet første gang anlegget kobles til. Du velger land og språk, velg ”oppsett”, og du får automatisk beskjed om ny programvare er funnet. Klikk ok, og anlegget oppdaterer seg.

Fjernkontrollen er dessuten meget grei å forholde seg til. Det er ikke så mange knapper, og de er utstyrt med både ikoner og skrift for optimal oversikt.

Lydkvaliteten
Med toneinnstillingene satt til nøytralt låter Philips-anlegget litt hermetisk og metallisk i mellomtonen. Instrumenter og sangstemmer blandes sammen, og dialogene på film får en stygg pukkel. Med den ellers vellydende kabaret/singer-songwriter-plata ”The Island” av Draumir, får vi faktisk litt reiseradiopreg av anlegget. Løsningen er å dempe mellomtonen med 3 dB. I stedet for at den da blir skikkelig slank, låter det balansert. Bassen kan også med fordel dempes et par desibel, avhengig av lydproduksjonen på filmen eller musikken. Bassen er saftig, men litt ”monoton”.

”Terminator 4” på Blu-ray har et heftig lydspor, som anlegget delvis får frem, men ”Virtual Surround”-lyden til anlegget gjør en ganske tilfeldig jobb. Jeg skjønner ikke helt at Philips ikke bruker AmbiSound-konseptet fra sine lydplanker, som funker vesentlig bedre.

Philips-anlegget har litt bedre oppløsning i overtonene enn Pioneer og LG, som gjør at sangstemmer og dialoger kommer noe bedre frem. Og såfremt du demper mellomtonen noe, er det totalt sett bedre og dessuten enda enklere i bruk.

Også i denne testen:

5 2.1 anlegg med Blu-ray