annonse
annonse

Musical Fidelity M6 500i

Kraftverk

Med 500 W er dette som å få en Ferrari til prisen av en Fiat. Det røsker kraftig i hyssingen når man drar på.

Lyd & Bilde mener

Grenseløs dynamikk Stålkontroll i bassen Lynraske transienter
For klinisk for noens ører Ingen platespillerinngang

Elementene i høyttalerne slår som stemplene i en V8-motor. Det høye turtallet styres med jernhånd av en kraftpakke vi ikke har sett eller hørt maken til. I denne prisklassen. Bassen er stødig som fjell, mellomtonen klar som kildevann. Lydtrykket er så høyt at synet truer med å gi opp.

Og den spiller innmari tøft. Samtidig lyder den åpent og polert. Ikke det minste grovkornet, som fryktet. Men romantikerne vil kanskje ikke like den kompromissløse jerndisiplinen, og den knallharde dynamiske kontrasten. For her overlates intet til tilfeldighetene. Man bare ser det ikke.

Ved første øyekast er det lite som avslører hvilket kraftsenter forsterkeren er. Den veier 28 kg og er ikke stort større enn mange 100 eller 200 W forsterkere, så hvordan er det mulig å klemme 500 W i to kanaler ut av en forsterker som ikke er like stor som en kommode. Alt starter med strømforsyningen som er så massivt bygget at den trekker opp til 2.000 W fra strømnettet!
Dét er det ikke ofte man ser. De fleste av oss trenger nemlig ikke 500 W. 100 er mer enn nok, og kjennere vil gjerne si at det er slett ikke antall watt som er viktig, men dreiemomentet. Det som faktisk driver høyttalerne stabilt under alle belastninger, også spesielt tungdrevne høyttalere. Den vanligste grunnen til at det finnes kjøpere til monsterforsterkerne.

I en egen klasse
Nøkkelordene er kraft og kontroll. Med endeløse krefter har man bedre dynamisk kontroll, spesielt i bassen. En ren og uanstrengt dynamisk akselerasjon av transienter i musikken – forte – og ikke minst lav forvrenging når man spiller høyt. Hvem vil vel ikke ha det. Ulempen er at det fort blir kostbart og komplekst. Og slett ikke så elegant og enkelt som her, og ikke minst: Langt fra så rimelig som M6 500i faktisk er.

Så vidt vi vet, finnes det ingen direkte konkurrenter, hvis man legger sammen summen av den uanstrengte kraften med det sømløse og raffinerte lydbildet. Med 2 x 500 W under topplokket, er Musical Fidelitys integrerte forsterker den råeste du kan kjøpe i disse tider. Det finnes bare en håndfull integrerte forsterkere med så mye krefter som denne. De er alle sammen dyrere, det samme er den alternative løsningen med en for- og effektforsterker.

Strømsterk
Når man løfter av topplaten mellom to sjenerøse kjøleribber, forventer man å se en kjempestor strømtrafo, et artilleriregiment med ladekondensatorer, og en hær med utgangstransistorer. For det er hva de store gutta som Krell og Mark Levinson driver med, men den gang ei.


Forsterkeren er bygget som to separate monoforsterkere med en separat forforsterker som knytter dem sammen. Derfor bruker den to ringkjernetrafoer, en for hver kanal, fire kondensatorbatterier per kanal, og 12 bipolare utgangstransistorer. Per kanal.

Denne kombinasjonen leverer altså 500 W og opp til 200 ampere i spisstrøm, ekstremt i alle sammenhenger, og forklarer hvorfor forsterkeren trekker så mye strøm fra strømnettet. Musikal Fidelity har bestrebet seg på fullstendig nøytral og lineær gjengivelse, og M6 500i skal være i stand til å holde spenningen i volt uansett belastning, i følge folkene bak forsterkeren. For de som er interessert i sånt, kan det være nyttig å vite at den målte forvrengingen er så lav som 0,008 prosent på 1 kHz frekvens. Enda bedre, den stiger ikke til mer enn 0,015 i bassen ved 30 Hz, og 0,02 fra 30 kHz til 50 kHz.

Kort er godt
Kretsløpet er så kort det er mulig, og lydsignalet går i svært liten grad i kabler, helst rett på kretskortene. De fire linjeinngangene og den balanserte inngangen (XLR), er loddet rett på kretskortet for kortest mulig signalvei og holder den elektriske motstanden nede. Det er også en forforsterkerutgang på baksiden, til separate effektforsterkere, og den ene inngangen – AUX – kan benyttes som en inngang for separat hjemmekinoprosessor med volumkontroll, skulle man ønske å bruke forsterkeren i et hjemmekinosystem.

Guddommelig grisebanking
Den muskuløse forsterkeren klarer å riste liv i selv de mest tungdrevne høyttalere: For å få klemt mest mulig ut av forsterkeren benyttet jeg i hovedsak de vidunderlige elektrostathøyttalerne QUAD ESL-2905 (se test i dette nummeret), og PMCs nye PB1 Signature, som vi tester i neste nummer. De to vidt forskjellige høyttalerne ga et meget avslørende bilde av hva slags kvaliteter som bor i monsteret fra Musical Fidelity.

Mens PMC-høyttalerne glimrer med en rekkevidde i bassen som får langt større og dyrere høyttalere til å rødme av misunnelse, er QUAD-høyttalerne i stand til å avkle keiseren både gamle og nye klær, på en måte som gjør at man sitter igjen med den nakne sannhet om forsterkeren.

På QUAD-ene følte jeg at mellomtonen lød litt slankt sammenlignet med den organiske og fyldige McIntosh MA7000 og Mc452. Samme opplevelse fikk jeg med PMC-høyttalerne, men etter en stund slo det meg at det var klangnøytralitet jeg hørte. Kanskje ikke av det slaget alle foretrekker, for gudene skal vite at enkelte innspillinger trenger litt ekstra klangfylde i mellomtonen for at man skal oppfatte musikken som mer levende.

For eksempel fikk jeg en opplevelse av at vokalen til Esperanza Spalding lød litt for lyst. Mange instrumenter gjorde ikke det. Og enkelte andre stemmer, som Sara K. Hvor jeg opplevde Don’t I Know You From Somewhere, som ren balsam. Den lett hese vokalens mange nyanser ga meg en sterk fornemmelse av tilstedeværelse. Instrumentene på opptaket skapte en velkommen dybde i lydbildet, og bassen har jeg ikke hørt så kontant kontrollert siden Adyton Cordis 1.8.

Med så mye krefter til rådighet  er det ikke noe rart at den kan spille høyt. Faktisk er det i høyttalerne det butter. Jeg måtte benytte PMC-høyttalerne til store deler av testen, for QUAD-ene har sine begrensninger (50 V), men sammen med PB1 Signature ble det høyt. Veldig. Live-konserten med Alison Krauss og jazztrioen til Keith Jarrett antok raskt stadiondimensjoner hva lydtrykk angikk. Men hele tiden og uansett volum, hadde forsterkeren total kontroll. Ingen høyttalerelementer gjorde noe som helst uten forsterkerens kontroll. Ikke en gang i bassen, hvor elementer har en tendens til å leve sitt eget liv, fordi forsterkeren gradvis mister kontrollen når den presses.

Lydbildet er ikke like dypt som på McIntosh MA700 eller Devialet D-Premier for den del, men det er veldig stort, både i bredde og høyde. Og skaper meget troverdig holografi av det meste man putter i CD-spilleren. Den lyder kanskje litt tørt etter enkeltes smak. Andre vil elske den for nettopp det. Utklingingen til store konsertklaverer og strengeinstrumenter for eksempel, kommer litt brått på enkelte ganger. For eksempel Viktora Mullovas tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert (E-moll Op.64, Philips 1991) lød fantastisk gjennomsiktig, fullspekket med små detaljer som forsterket opplevelsen, men strykernes utklinging opplevde jeg som kort. Kanskje skyldes det den ekstremt lave forvrengingen, eller det dypsorte støygulvet, kanskje er det mer korrekt.

Mullovas fiolin lød aldeles praktfullt tross det. I solopartiet på Allegro Molto, ryker det formelig av spillet, og gåsehuden brer seg over hele kroppen. Tross alt er det dette det handler om, ekte musikkformidling, og her svikter forsterkeren aldri. Fra den dypeste bass til den øverste diskant, har den total kontroll over lydbildet, og M6 500i er en av få jeg har hørt som makter å holde en jernhånd over komplekse passasjer i klassisk musikk – spilt av symfoniorkestre – på et volum som ville fått vanlige konsertgjengere til å holde seg for ørene.

Det eneste jeg synes den mangler, er den siste graden av raffinement, som i diskanten i hvert fall, ville gjort den ellers strålende forsterkeren komplett. For det den kan gjøre med dynamikken i musikken, særlig i bassen, skal du betale mye mer for å få i andre forsterkere.

Konklusjon
Hvis man er ute etter den varme, romantiske gløden som enkelte forsterkere og mange høyttalere har, er neppe dette forsterkeren. Er man derimot ute etter noe som kan fylle en tungdreven høyttaler med rå kraft, og ikke vil kompromisse på lydkvalitet, kan jeg ikke komme på et bedre kjøp enn Musikal Fidelity M6 500i. Her får man endeløst med kraft, supertransparent lydbilde, og total kontroll kombinert med en klangnøytralitet som er sjelden i denne prisklassen. En meget sterk femmer på lydkvalitet, og varmt anbefalt.

Elementene i høyttalerne slår som stemplene i en V8-motor. Det høye turtallet styres med jernhånd av en kraftpakke vi ikke har sett eller hørt maken til. I denne prisklassen. Bassen er stødig som fjell, mellomtonen klar som kildevann. Lydtrykket er så høyt at synet truer med å gi opp. Og den spiller innmari tøft. Samtidig lyder den åpent og polert. Ikke det minste grovkornet, som fryktet. Men romantikerne vil kanskje ikke like den kompromissløse jerndisiplinen, og den knallharde dynamiske kontrasten. For her overlates intet til tilfeldighetene. Man bare ser det ikke. Ved første øyekast er det lite som avslører hvilket kraftsenter forsterkeren er. Den veier 28 kg og er ikke stort større enn mange 100 eller 200 W forsterkere, så hvordan er det mulig å klemme 500 W i to kanaler ut av en forsterker som ikke er like stor som en kommode. Alt starter med strømforsyningen som er så massivt bygget at den trekker opp til 2.000 W fra strømnettet! Dét er det ikke ofte man ser. De fleste av oss trenger nemlig ikke 500 W. 100 er mer enn nok, og kjennere vil gjerne si at det er slett ikke antall watt som er viktig, men dreiemomentet. Det som faktisk driver høyttalerne stabilt under alle belastninger, også spesielt tungdrevne høyttalere. Den vanligste grunnen til at det finnes kjøpere til monsterforsterkerne. I en egen klasse Nøkkelordene er kraft og kontroll. Med endeløse krefter har man bedre dynamisk kontroll, spesielt i bassen. En ren og uanstrengt dynamisk akselerasjon av transienter i musikken – forte – og ikke minst lav forvrenging når man spiller høyt. Hvem vil vel ikke ha det. Ulempen er at det fort blir kostbart og komplekst. Og slett ikke så elegant og enkelt som her, og ikke minst: Langt fra så rimelig som M6 500i faktisk er. Så vidt vi vet, finnes det ingen direkte konkurrenter, hvis man legger sammen summen av den uanstrengte kraften med det sømløse og raffinerte lydbildet. Med 2 x 500 W under topplokket, er Musical Fidelitys integrerte forsterker den råeste du kan kjøpe i disse tider. Det finnes bare en håndfull integrerte forsterkere med så mye krefter som denne. De er alle sammen dyrere, det samme er den alternative løsningen med en for- og effektforsterker. Strømsterk Når man løfter av topplaten mellom to sjenerøse kjøleribber, forventer man å se en kjempestor strømtrafo, et artilleriregiment med ladekondensatorer, og en hær med utgangstransistorer. For det er hva de store gutta som Krell og Mark Levinson driver med, men den gang ei. Forsterkeren er bygget som to separate monoforsterkere med en separat forforsterker som knytter dem sammen. Derfor bruker den to ringkjernetrafoer, en for hver kanal, fire kondensatorbatterier per kanal, og 12 bipolare utgangstransistorer. Per kanal. Denne kombinasjonen leverer altså 500 W og opp til 200 ampere i spisstrøm, ekstremt i alle sammenhenger, og forklarer hvorfor forsterkeren trekker så mye strøm fra strømnettet. Musikal Fidelity har bestrebet seg på fullstendig nøytral og lineær gjengivelse, og M6 500i skal være i stand til å holde spenningen i volt uansett belastning, i følge folkene bak forsterkeren. For de som er interessert i sånt, kan det være nyttig å vite at den målte forvrengingen er så lav som 0,008 prosent på 1 kHz frekvens. Enda bedre, den stiger ikke til mer enn 0,015 i bassen ved 30 Hz, og 0,02 fra 30 kHz til 50 kHz. Kort er godt Kretsløpet er så kort det er mulig, og lydsignalet går i svært liten grad i kabler, helst rett på kretskortene. De fire linjeinngangene og den balanserte inngangen (XLR), er loddet rett på kretskortet for kortest mulig signalvei og holder den elektriske motstanden nede. Det er også en forforsterkerutgang på baksiden, til separate effektforsterkere, og den ene inngangen – AUX – kan benyttes som en inngang for separat hjemmekinoprosessor med volumkontroll, skulle man ønske å bruke forsterkeren i et hjemmekinosystem. Guddommelig grisebanking Den muskuløse forsterkeren klarer å riste liv i selv de mest tungdrevne høyttalere: For å få klemt mest mulig ut av forsterkeren benyttet jeg i hovedsak de vidunderlige elektrostathøyttalerne QUAD ESL-2905 (se test i dette nummeret), og PMCs nye PB1 Signature, som vi tester i neste nummer. De to vidt forskjellige høyttalerne ga et meget avslørende bilde av hva slags kvaliteter som bor i monsteret fra Musical Fidelity. Mens PMC-høyttalerne glimrer med en rekkevidde i bassen som får langt større og dyrere høyttalere til å rødme av misunnelse, er QUAD-høyttalerne i stand til å avkle keiseren både gamle og nye klær, på en måte som gjør at man sitter igjen med den nakne sannhet om forsterkeren. På QUAD-ene følte jeg at mellomtonen lød litt slankt sammenlignet med den organiske og fyldige McIntosh MA7000 og Mc452. Samme opplevelse fikk jeg med PMC-høyttalerne, men etter en stund slo det meg at det var klangnøytralitet jeg hørte. Kanskje ikke av det slaget alle foretrekker, for gudene skal vite at enkelte innspillinger trenger litt ekstra klangfylde i mellomtonen for at man skal oppfatte musikken som mer levende. For eksempel fikk jeg en opplevelse av at vokalen til Esperanza Spalding lød litt for lyst. Mange instrumenter gjorde ikke det. Og enkelte andre stemmer, som Sara K. Hvor jeg opplevde Don’t I Know You From Somewhere, som ren balsam. Den lett hese vokalens mange nyanser ga meg en sterk fornemmelse av tilstedeværelse. Instrumentene på opptaket skapte en velkommen dybde i lydbildet, og bassen har jeg ikke hørt så kontant kontrollert siden Adyton Cordis 1.8. Med så mye krefter til rådighet  er det ikke noe rart at den kan spille høyt. Faktisk er det i høyttalerne det butter. Jeg måtte benytte PMC-høyttalerne til store deler av testen, for QUAD-ene har sine begrensninger (50 V), men sammen med PB1 Signature ble det høyt. Veldig. Live-konserten med Alison Krauss og jazztrioen til Keith Jarrett antok raskt stadiondimensjoner hva lydtrykk angikk. Men hele tiden og uansett volum, hadde forsterkeren total kontroll. Ingen høyttalerelementer gjorde noe som helst uten forsterkerens kontroll. Ikke en gang i bassen, hvor elementer har en tendens til å leve sitt eget liv, fordi forsterkeren gradvis mister kontrollen når den presses. Lydbildet er ikke like dypt som på McIntosh MA700 eller Devialet D-Premier for den del, men det er veldig stort, både i bredde og høyde. Og skaper meget troverdig holografi av det meste man putter i CD-spilleren. Den lyder kanskje litt tørt etter enkeltes smak. Andre vil elske den for nettopp det. Utklingingen til store konsertklaverer og strengeinstrumenter for eksempel, kommer litt brått på enkelte ganger. For eksempel Viktora Mullovas tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert (E-moll Op.64, Philips 1991) lød fantastisk gjennomsiktig, fullspekket med små detaljer som forsterket opplevelsen, men strykernes utklinging opplevde jeg som kort. Kanskje skyldes det den ekstremt lave forvrengingen, eller det dypsorte støygulvet, kanskje er det mer korrekt. Mullovas fiolin lød aldeles praktfullt tross det. I solopartiet på Allegro Molto, ryker det formelig av spillet, og gåsehuden brer seg over hele kroppen. Tross alt er det dette det handler om, ekte musikkformidling, og her svikter forsterkeren aldri. Fra den dypeste bass til den øverste diskant, har den total kontroll over lydbildet, og M6 500i er en av få jeg har hørt som makter å holde en jernhånd over komplekse passasjer i klassisk musikk - spilt av symfoniorkestre – på et volum som ville fått vanlige konsertgjengere til å holde seg for ørene. Det eneste jeg synes den mangler, er den siste graden av raffinement, som i diskanten i hvert fall, ville gjort den ellers strålende forsterkeren komplett. For det den kan gjøre med dynamikken i musikken, særlig i bassen, skal du betale mye mer for å få i andre forsterkere. Konklusjon Hvis man er ute etter den varme, romantiske gløden som enkelte forsterkere og mange høyttalere har, er neppe dette forsterkeren. Er man derimot ute etter noe som kan fylle en tungdreven høyttaler med rå kraft, og ikke vil kompromisse på lydkvalitet, kan jeg ikke komme på et bedre kjøp enn Musikal Fidelity M6 500i. Her får man endeløst med kraft, supertransparent lydbilde, og total kontroll kombinert med en klangnøytralitet som er sjelden i denne prisklassen. En meget sterk femmer på lydkvalitet, og varmt anbefalt.
Vi tester over 450 produkter i året, les denne testen og få full tilgang til Lyd & Bilde
Allerede abonnent? Logg inn.
Prøveabonnement
0,-
Fri tilgang til lydogbilde.no
Bronseabonnement
425,-pr/halvår
1/2 år (6 utgaver) Digitalutgaven Fri tilgang til lydogbilde.no
Sølvabonnement
749,-pr/år
Mest populær
1 år (11 utgaver) Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Gullabonnement
1149,-pr/år
1 år (11 utgaver) Ny digital film hver måned Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris: Måned kr 39,-

Med et abonnement på Lyd & Bilde får du:

Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgave (iPad/Android) hver måned Betydelig rabatt Velg selv lengden på ditt abonnement, med eller uten SF Anytime Flott velkomstgave på årsabonnement
  • Musical Fidelity M6 500i
  • Integrert forsterker
  • 2 x 500 W 8 Ohm
  • Fullbalansert kretsløp
Pris: 42995,-

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-