annonse
annonse
annonse
TEST:

Dynaudio Consequence Ultimate Edition

annonse

Aærefryktens budbringer

Ett blikk på Dynaudio Consequence Ultimate Edition, og underkjeven dropper til gulvet. Dette er et perverst mesterverk, som også låter fantastisk. Haken? Bortsett fra den åpenbart stive prisen er den ekstremt vrien å drive.
Pluss lbadvantages
Majestetisk lyd Eksepsjonell byggekvalitet
Minus lbdisadvantages
Bør ha MASSE forsterkerkraft!

Det skjer bare en sjelden gang at vi får inn et par høyttalere som gir hele redaksjonen muskelsmerter etter å ha pakket dem opp og plassert dem på testrommet, for så å bli stående og måpe av ærefrykt mot skapningene. Dynaudio Consequence Ultimate Edition er et slikt høyttalerpar, som i musikkopplevelser skal vise seg å være verdt hvert muskelstrekk. Men jeg går for fort fram. Denne spesielle modellen fortjener nemlig en introduksjon.

Litt om konstruksjonen
Den tvers igjennom håndlagde Dynaudio Consequence er ingen ny høyttaler, men ble introdusert for 25 år siden. Den har gjennomgått flere ulike forandringer gjennom årene, uten at den har fått noe tillegg i navnet. Ingen mk VII eller spesialmodeller har blitt lansert. Før nå. Dynaudio lanserer med dette Ultimate Edition, som utseendemessig er nærmest identisk med originalmodellen. Og for å si det mildt er utseendet meget spesielt. Ser vi bort fra sokkelen i bunnen, ser høyttaleren nemlig ut som om den står opp-ned. Dette har å gjøre med hvordan ulike frekvenser resonnerer langs frontplata, og en slik konstruksjon skal derfor ettersigende gjøre høyttaleren mer faseriktig og med lavere forvrengning. Hvis man gjør det riktig, vel å merke. Ikke prøv å snu dine egne høyttalere opp-ned…
Den 133 cm høye og 114 kilo tunge Consequence Ultimate Edition (ja, den trenger et stort rom!) er omtrent den eneste Dynaudio-høyttaleren som fremdeles bruker Dynaudios Compound-teknikk, med to 12-tommers basselementer i hvert sitt kabinett og med aluminiumssvingspoler på 100 mm, for å kunne reprodusere frekvenser lineært ned til 17 Hz (-3dB). Var det noen som sa heftig? Selv får jeg lyst til å sette på Tsjajkovskijs 1812- ouverture med sine heftige kanonskudd for fulle mugger med én gang. Nederst på høyttalerens front sitter Dynaudios 28 mm Esotar2-diskant sammen med en 21 mm superdiskant som rekker helt opp til 30.000 Hz (-3dB), slik at det totale frekvensområdet rekker utover hva vi mennesker er i stand til å høre.

Den store femveis-høyttaleren har i tillegg to mellomtoneelementer, det ene er et 6,5-tommes MSP-element (Magnesium Silicate Polymer) med 75 mm aluminiumssvingspole, mens det andre er Dynaudios velkjente, men ikke så mye brukte 3-tommes softdome-mellomtone. Også den med en aluminiumssvingspole.

Baksiden av medaljen
Hva er så haken ved denne tvers igjennom heftige konstruksjonen? Jo, det skal jeg si deg. Følsomheten er nemlig oppgitt til kun 85 dB med 2,83 volt inn. Med sin impedans på 4 ohm betyr det 2 Watt fra forsterkeren. Mange andre høyttalere spiller over 90 dB med én Watt, et lydtrykk Consequence trenger nesten 8 Watt for å oppnå. Eller med andre ord, der en normal high-end-høyttaler klarer seg fint med en forsterker på 100 Watt, trenger Consequence 800 Watt for å gjøre samme jobben. I hvert fall teoretisk.

Lydkvaliteten
Så er matretten servert, på tide å smake på delikatessen. Til å begynne med består elektronikken av undertegnedes BASE-modifiserte Hegel CDP4A mkII og den integrerte Chapter Précis 250, kablet med balanserte XLR-kabler. Trip-hop-gruppa Massive Attacks ”Mezzanine” er blant 90-tallets desidert beste pop-album. Og lydmessig overgår det nesten alt av pop og rock som kommer ut i dag. Spesielt trommene er det skikkelig trøkk i, bassgitaren låter stort og går dypt, samtidig som cymbaler og synthtepper låter luftig og gjennomsiktig, i et meget stort lydbilde.

Dynaudio-høyttalerne serverer dette lydbildet på en særdeles utsøkt måte, med et ytterst storslagent og transparent lydlandskap. På den velkjente og vakre ”Teardrop” kommer Elizabeth Frasers nydelige stemme ut med så mange nyanser jeg nesten ikke kan huske å ha hørt. Etter denne låta følger ”Inertia Creeps”, med sine utagerende trommerytmer, hvor tammene har hovedfokus. Consequence-høyttalerne markerer dette med tyngde og autoritet, i et ekstremt ryddig lydbilde. Bare hør kroppen i tammene, mens anslaget på trommeskinnet smekker klart og tydelig. Samtidig kommer alle klangfargene fra bassgitaren frem. Dette er et lydbilde som uttrykker High-end med stor H.

Hvor blir det av lydnivået?
Men det er ett problem. Et ganske stort problem. Det er umulig å spille skikkelig høyt. Chapter-forsterkeren, som egentlig er meget strømsterk, spilles opp til 0 dB (dette er grensepunktet hvor forforsterkertrinnet verken forsterker eller svekker signalet, altså blir det som å koble CD-spilleren rett i effekttrinnet). Det er jo litt høyt, men ikke på langt nær sånn at man kjenner det skikkelig i kroppen. Dessuten høres det tydelig at det ikke er noe kraftoverskudd her. Lydbildet er flatt og kjedelig. Nei, her trengs det mer kraft.

Forsterkerbytte
Et par tunge løft senere har vi fått inn forforsterkersettet Saga og Ymer fra Bladelius. Ymer er den svenske produsentens kraftigste stereoeffektforsterker, med 2 x 600 Watt i 4 Ohm (2 x 300 W i 8 Ohm). 2,2 kVA trafo til hver kanal bør også være nok til å blåse liv i heimen.

Straks blir det andre boller. Nå kan trommene dundre løs, og vi sitter og gliser i sofaen mens bassrytmene rister tak i oss. Dette hadde ikke vært imponerende, om det ikke var for at det samtidig låter særdeles åpent og detaljert, uten noen gang å helle mot det skarpe. Trommene på ”Inertia Creeps” låter stort, kontant og nyansert. Og den hviskende stemmen til Robert Del Naja gjengis utsøkt. Den kommer klart og tydelig ut i rommet, uten å være pågående.

Så kommer det jeg hadde gledet meg til så lenge, nemlig 1812-ouvertyren. Mens strykerne og blåserne spiller energisk og rytmisk, hamrer trommene løs. Kanonskuddene plantes inn i brystkassa som om det er et stort par med PA-høyttalere vi hører på – bortsett fra at det er langt mer nyansert, oppløst og uforvrengt. Høyttalerne har forvandlet vårt testrom til et magisk univers av musikk.

Jeg har i det siste hørt mye på Bat For Lashes, alias Natasha Khan. En engelsk, alternativ musiker som synger og spiller piano, gitar, cembalo og autoharpe. Deilig musikk i et stort lydlandskap, ofte med programmerte trommer. Tenk Tori Amos møter Kate Bush av nyere kaliber. Stemmen til Natasha er lys men kraftig, og Dynaudio-høyttalerne får henne til å gløde.

Runde toner
Det er vrient å beskrive lyden i form av klangfarge, da høyttalerne låter meget nøytralt. Men det er tydelig at høyttalerne er litt rundere i tonene og anslagene enn eksempelvis Pioneer TAD R-1 til 500 000 kroner (testet i L&B nr 5/09). De er mer måteholdne hvor Pioneer-høyttalerne er mer frempå. Dynaudio-høyttalerne er også mindre spenstige i bassen, om de ikke får nok kraft. Og de trenger mye! Men hva oppløsning i diskanten angår, føler vi ikke at Dynaudioene står tilbake for Pioneer. De gjengir dessuten et gigantisk lydbilde med alt plassert ytterst nøyaktig. Alt av instrumenter og sangstemmer låter nydelig og kolossalt stort.

Ulemper
Egentlig er det bare én innsigelse på Dynaudio-høyttalerne (bortsett fra at de er tunge og altfor store til at de fleste ønsker dem i stua). For selv om de spiller utrolig bra med Bladelius-settet, og man kan spille høyt, så avtar forsterkerkontrollen litt tidligere enn undertegnede ønsker. Det er tydelig at høyttalerne kan dras enda lenger enn Bladelius Ymer er i stand til. Men til hvilken pris? Ymer har 1200 VA med strøm til hver kanal, noe som burde være mer enn nok. I virkeligheten holder det bare akkurat. For å være helt sikker på ikke å brenne noen forsterkerkomponenter eller høyttalerelementer når du spiller høyt over lengre tid, bør du vurdere å doble dette. Høyttalerne har bare ett sett terminaler, dermed blir det ikke aktuelt med bi-amping.

Dermed kan det fort bli aktuelt med monoforsterkerne McIntosh MC-1,2kW til 105 000 kroner. Da har du 1200 Watt pr. høyttaler med ren high-end-lyd å rutte med. Eller hva med Bladelius Beowulf? ”Bare” 900 Watt i 4 Ohm, men med en strømbank på 10 kVA vil den nok vekke skikkelig liv i Consequence-høyttalerne. Prisen er riktignok 250 000 kroner for et par, men pytt, pytt.

Konklusjon
Dynaudio Consequence Ultimate Edition er den ultimate høyttaler på mange måter. Den låter eksepsjonelt bra, den er majestetisk av utseende – og den krever enormt mye av elektronikken.

Høyttalerne til 400 000 kroner for et par krever fort effektforsterkerkraft til 150-200 000 kroner for å vekkes til en musikalsk og ultraraffinert kruttpakke. En som leverer 600 Watt med stabil forsterkerkraft i 4 Ohm er omtrent minimum av hva vi anbefaler. Høyttalerne burde egentlig ha 1000 Watt, og da blir det dyrt – om man skal holde seg unna PA-markedet. Bladelius Beowulf eller McIntosh MC-1,2kW vil være en ypperlig match. Så skal du ha en CD-spiller som gjør jobben. Har du først brukt 400 000 på høyttalere og 200 000 på forsterkerkraft, kan du like gjerne kline til med en Wadia 581 SE eller Nagra CDC som til henholdsvis 80 000 og 100 000 kroner inkluderer et førsteklasses forforsterkertrinn. Så mangler du bare gode nok kabler, og først da vil Dynaudio-høyttalerne vise hva de virkelig er gode for. Med andre ord, dette er høyttalere for den som gjerne betaler opp imot en million kroner for et komplett anlegg. Chapter Audio Couplet 500M, Bladelius Beowulf eller McIntosh MC-1,2kW vil være en ypperlig match.

    Har du noe å tilføye?
    Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.

    Les også

    annonse
    Lukk meny