Test av Canon Powershot G10 Kompaktkamera

Proffe kompakter
Tekst av: Lasse Svendsen
Hva gjør man hvis man ønsker bildekvaliteten til et speilreflekskamera, men helst vil ha et kompakt kamera? Kjøper en proffkompakt, selvsagt.

Skal man ha høyest mulig bildekvalitet, er det vanskelig å komme utenom et speilreflekskamera. Store bildebrikker, avansert lysmåling og bedre optikk er bare noe av det som gjør speilrefleksen overlegen. Men når man ikke vil drasse på, eller ikke har plass til et speilreflekskamera i lommen, blir alternativet et kompaktkamera. Ulempen er en bildekvalitet som ikke helt kan konkurrere med resultatet fra en speilrefleks. Den optiske kvaliteten står ofte ikke i forhold til det høye antallet megapiksler moderne kompakter har fått.

Men det finnes løsninger i kompaktkameraer som kan måle seg med bildekvaliteten fra en speilrefleks. Kjært barn har mange navn, og proffkompakter er et dekkende begrep på disse kameraene. De kombinerer bildekvaliteten og fleksibiliteten til et speilreflekskamera, med kompakte mål og mange av de samme avanserte funksjonene.
Blant de avanserte proffkompaktene finner vi modeller fra Ricoh og Panasonic, som vi testet i forrige nummer. I denne testen skal vi se nærmere på Nikon Coolpix P6000, Leica D-Lux 4 og Canon Powershot G10. Alle er kompakte med et funksjonsnivå proffotografene kjenner seg igjen i, og leverer meget høy bildekvalitet fra sylskarp optikk og større bildebrikker enn vanlig for et kompaktkamera.

Avanserte funksjoner
De har alle langt mer påkostet optikk enn et vanlig kompaktkamera. De har også et funksjonsnivå som er nesten like høyt som på et speilreflekskamera, som full manuell eksponeringskontroll, fleksible justeringer av bildeparametere, blitssko for større rekkevidde når man trenger mer lys, og sist, men ikke minst: muligheten til å ta bilder i råformat. Noe som straks gjør dem mer interessante, for da kan man etterbehandle råfilene og få et resultat man ellers bare ser fra speilreflekser.

Lyssterk vidvinkeloptikk
Alle de fem nevnte kompaktene har et avansert funksjonsnivå og lyssterk optikk til felles. Leica D-Lux 4, som er basert på Lumix LX3 fra Panasonic, har en 2,5 x zoom med 24–60 mm brennvidde. Nikon Coolpix P6000 har en 4 x zoom med 28–112 mm, mens Canon har den lengste zoomen, med 28–140 mm. 5 x zoom, altså.

Objektivene er også relativt lyssterke. Største blenderåpning på objektivene er f2,0 på 24 mm og f2,8 på 60 mm på Leicaen, Nikon-kameraet har lysstyrke f2,7 på 28 mm og f4,9 på 112 mm, mens Canon-kameraet har lysstyrke f2,8 ved 28 mm, og f4,5 ved 140 mm. Noe som absolutt er sammenlignbart med optikk til speilreflekskameraer. Alle kameraene i testen har optisk bildestabilisator.

Men på tross av at likhetene er flere enn forskjellene, er det ikke samme bildekvalitet på de tre kameraene. Hvilken passer ditt behov best? Det finner du ut på de neste sidene.

Canon Powershot G10
– Robust proff
Testens største og tyngste kamera leverer varene så det holder. Men det tar mye plass i lommen.

Canons G10 ligger godt i hånden, men så er det også testens største og tyngste kamera. Det er også kameraet med størst rekkevidde med sin 5 x zoom, og med størst oppløsning. G10 har en ny 14,7-megapiksler bildebrikke bak objektivet, og Canon også har fått plass til et større batteri som gir 400 bilder per opplading.

Betjeningen foregår for det meste med innstillingshjulene på toppen, hvor man velger eksponeringsprogrammer, stiller lysfølsomhet og eksponeringskompensasjon. Med Func-Set-knappen på baksiden får man kjapp tilgang til primærinnstillinger. I tillegg til at utskriftsknappen til venstre for søkeren kan programmeres til å aktivere en av ni selvbestemte funksjoner, har G10 også programmerbare hurtigvalg av to globale innstillingsoppsett i C1 og C2, som man har tilgang til på funksjonshjulet. I menyoppsettet kan man lagre seks selvvalgte menyvalg som man har umiddelbar tilgang til, hver gang man trykker inn menyknappen. Kameraets største betjeningsmessige blunder er den trange optiske søkeren som aldri viser et korrekt bildeutsnitt.

Bildekvalitet
G10 har fått Canons nye DIGIC IV bildeprosessor, som skal gi renere bildefiler fra den 14,7 megapiksler store bildebrikken. Men den hjelper ikke på serieopptak, hvor kameraet tikker av gårde med 0,7 bilder i sekundet. Bildekvaliteten er derimot godt ivaretatt av den nye prosessoren.

Mange frykter støynivået fra kompaktkameraer, som ofte er høyere enn på speilreflekser. Canon-kameraet har definitivt bildestøy, men den er først synlig ved 800 ISO og på grensen til akseptabel ved 1600 ISO. Fargegjengivelsen og fargedynamikken er svært god, med fint avstemte fargetoner så lenge man holder seg under 800 ISO. Støynivået er neglisjerbart fra 80 til 400 ISO, og holder man seg innenfor, blir bildekvaliteten av virkelig høy klasse.

Den optiske ytelsens styrker ligger først og fremst i svært god skarphet og bildekontrast over hele brennviddeområdet. Objektivet har relativt lav fortegning på brennvidder over 50 mm brennvidde, men fra 28 til 50 mm er det synlig tønneformet fortegning med fallende skarphet i hjørnene. Objektivet er litt følsomt for fargebrytning, og man kan se at bildefilene av og til brenner ut i høylys. Kameraets i-Kontrast-funksjon kompenserer ikke for sistnevnte. I stedet letter den opp skygger, enten før eller etter bildet er tatt. Den automatiske hvitbalansen viste seg å være relativt nøyaktig, med små avvik på innendørsbilder.

Leica D-Lux 4
 – Sylskarpe farger
Skarpere optikk enn dette har vi til gode å se på en kompakt. Leica-kameraet. Fargegjengivelsen er også i toppklasse.

Leica-kameraet er basert på Panasonic Lumix LX3, hvilket betyr gnistrende optisk kvalitet fra det samme Leica-merkede zoomobjektivet som sitter på LX3. Betjeningen av D-Lux 4 er helt identisk med LX3, og foran på objektivet sitter de samme bryterne for valg av makro, auto- eller manuell fokus og bryteren for valg av bildeformater fra 4:3, 3:2 til 16:9 breddeformat. Og som funksjonshjulet på D-Lux 4 og LX3, er det lett å uforvarende komme borti knappene og få dem ut av stilling.

Håndgrepet er borte på D-Lux 4, men de som ønsker mer å gripe i, kan velge Leicas avtagbare håndgrep som ekstrautstyr til D-Lux 4. Baksiden på testens minste og letteste kamera, er dominert av en sylskarp 3-tommers skjerm. Kameraet har to programmerbare innstillingsoppsett akkurat som G10, som lagres i C1 og C2 på funksjonshjulet. Den praktiske joysticken på baksiden gjør raske innstillingsvalg enklere. Hold joysticken inne et halv sekund, og en hurtigvalgsmeny dukker opp på skjermen, hvor man har tilgang til de 9 mest brukte primærinnstillingene. FN-knappen kan programmeres til for eksempel umiddelbar tilgang til justering av lysfølsomhet.

Bildekvalitet
Testens desidert skarpeste zoomobjektiv er også meget lyssterkt, med største blenderåpning på f2,0 ved 24 mm brennvidde. Leica har valgt sin egen programmering av bildeprosessoren på D-Lux 4, men beholdt samme 10 megapiksel bildebrikke som Lumix LX3 Leicaen er basert på. Resultatet er en silkeaktig myk og nøytral fargegjengivelse.

Bildefilene fra D-Lux 4 har en ekstra kvalitet man ikke ser på bildene fra de andre i testen, nemlig en nesten tredimensjonal gjengivelse av motivet. Noe som skyldes kombinasjonen av sylskarp optikk og strålende virkelighetstro fargetoner. Råfilene fra D-Lux 4 kan ikke åpnes med Silkypix programvaren som følger med Lumix-kameraet, men med Capture One 4 som følger med D-Lux 4.

Den optiske kvaliteten er den beste vi har sett på noen kompakt. For selv på 24 mm brennvidde og største lysåpning f2,0, er det bare marginalt tap av skarphet i kantene. Tønnefortegningen på 24 mm er marginal, og det er knapt lystap å spore i hjørnene. Objektivets gnistrende skarphet følges opp av fremragende optisk kontrast.

Bildestøyen er som på søstermodellen, ikke påtrengende før ved 1600 ISO. Et meget finkornet støybilde gjør 800 ISO lysfølsomhet fullt brukbart, og alt under det holder høy kvalitet. Kameraet bedriver ikke særlig tung støydemping under prosesseringen, og dermed slipper man at bilder ser ut som de er malt med akvarellpensel. Hvitbalansen er ikke alltid like presis i blandingslys, men utendørs fungerte den perfekt.

Nikon Coolpix P6000
– Vet hvor du var
Glem GPS – Nikon-kameraet har langt viktigere kvaliteter, som bildekvaliteten for eksempel. Men den mangler noe vesentlig.

Med Nikon P6000 kan man bruke geotagging for å merke bilder som man har tatt med stedsangivelse. Kameraet har nemlig innebygget GPS-mottaker som logger hvor bildene tas, og med nettverkskontakten på undersiden kan man laste opp bilder til my Picturetown, som er nettlagring for Nikon-brukere, hvor du får 2 GB gratis lagringsplass. Praktisk for noen, en gimmick for andre, men praktisk er ikke et dekkende begrep på Nikons valg av råformat.

Råfilopptakene lagres nemlig i NRW-format, som kun kan leses av Windows-pc-er med View NX installert. At man kan konvertere råfilene til JPEG-filer i kameraet er et plaster på såret, men heldigvis er det mulig å omgå Nikons bommert med siste versjon av råkonvertereren i bedre bilderedigeringsprogrammer, som Adobe Photoshop Elements, Photoshop CS3/4 og Lightroom.

Betjeningen av kameraet er et langt mer tilfredsstillende kapittel. Det gummierte håndgrepet er ikke stort, men sikrer et godt grep om det kompakte kameraet. Søkeren er om mulig enda trangere enn på G10-en, og mangler diopterjustering, men P6000 mangler lite annet. Her er to programmerbare innstillingsoppsett, som lagres i U1 og U2 på funksjonshjulet, og man kan programmere Fn-knappen til for eksempel hurtigtilgang på ISO-innstilling. På knappen Min meny kan man lagre seks menyvalg som man har umiddelbar tilgang til, uten å måtte bla gjennom hovedmenyen.

Bildekvalitet
Som de andre to kameraene i testen, leverer P6000 mye finere bildekvalitet enn de fleste kompaktkameraer. Det skiller heller ikke veldig mye mellom de tre kameraene i opplevd bildekvalitet, men ser man nøyere etter, dukker forskjellene opp. På lav lysfølsomhet, typisk under 400 ISO, er Nikon-kameraets bildefiler av meget høy kvalitet, men P6000 gir fotografen større avvik mellom råfilene og JPEG-filene. Bildestøy blir ikke synlig på JPEG-filer før ved 1600 ISO – og 800 ISO på råfilene. Kameraets aggressive støydemping på JPEG-filer visker dessverre ut detaljer og bildene mister skarpheten, som objektivet faktisk har. For objektivet – som riktignok ikke er fullstendig rettegnende på 28 mm – er temmelig skarpt over hele zoomområdet.Derfor er det synd at så mye går tapt i JPEG-konverteringen. Noe særlig med bildestøy på filene under 800 ISO er det ikke, og 100/200 ISO gir veldig rene råfiler som er godt egnet til etterbehandling. Fargegjengivelsen endres med høyere ISO-følsomhet, og avvikene på høye ISO-verdier er større på P6000 enn fra G10 og D-Lux 4. Det har tidvis en tendens til kromatisk aberrasjon – fargebrytning – og bildebrikken på 13,5 megapiksler brenner ofte ut i høylyspartier. Men den automatiske hvitbalansen og kameraets eksponeringspresisjon Selv om kameraet har Nikons D-ligtning innebygget, som justerer kontrasten slik at detaljer kommer fram i skygger, uten at høylys blir utbrent., er definitivt i toppklasse.

Oppsummering:
Med alle egenskapene en proffotograf ønsker i et kompaktkamera, er disse tre perfekte følges­venner også for ambisiøse amatørfotografer.

For alle tre leverer høyere bildekvalitet enn noen annen kompakt. I tillegg har de flere fotografiske funksjoner, skarpere optikk og meget god ergonomi. Ingen av dem kan erstatte et speilreflekskameras bildekvalitet og anvendelighet fullt ut, men det høye funksjonsnivået og bildekvaliteten gjør dem til perfekte nummer-to-kameraer, som er hendigere enn et speilreflekskamera i mange situasjoner.

Den høye bildekvaliteten kombinert med fantastisk optikk, gir Leica D-Lux 4 førsteplassen i denne testen. Men størrelsen og ergonomien til Canon G10 vil kanskje tiltale fotografer med lang speilreflekserfaring i større grad. Bildekvaliteten står ikke noe tilbake for Leicaen, og her får man i tillegg dobbelt så lang zoom, for en tusenlapp mindre.
Nikon-kameraet ligger godt i hånden, og mangler ingenting vesentlig som de to konkurrentene ikke har. Bildekvaliteten fra råfilene er da også av høy klasse, mens JPEG-filene faller igjennom på aggressiv støydemping. Batteritiden er forbausende kort på P6000, som også lider under at råformatbildene kun kan lagres i NRW-format.

I alle andre disipliner er P6000 fullt på høyde med de andre to, men ingen av kameraene er i nærheten av Leica-kameraets skarphet. På tross av at D-Lux 4 har den laveste oppløsningen av alle tre i testen. Megapiksler er ikke alt …

	Canon G10	Leica D-Lux 4	Nikon P6000
	- Bra kjøp	- Best i test	- Bare nesten
Bildekvalitet	HHHHH	HHHHH	HHHH
Funksjonalitet	HHHHH	HHHH	HHHHH
Brukervennlighet	HHHHH	HHHHH	HHHH
Kvalitetsinntrykk	HHHHH	HHHHH	HHHHH
Samlet vurdering	HHHHH	HHHHH	HHHHH
Pris:	4999	6595	4495
Importør:	Canon Norge	Famas AS	Nikon Norge
www:	canon.no	famas.no	nikon.no