Test av Canon HF10 Videokamera

Bevar minnene i HD

Av Tobias Lidman

HD-videokameraer blir bedre og bedre. Revolusjonen er i full gang, og vi er meget begeistret for de nye mulighetene som siste generasjons kameraer gir oss. Til alle filmentusiaster der ute – det er på tide å kaste seg ut i leken!

Vi er mange i redaksjonen som gjerne begir oss ut i byen med et speilreflekskamera beredt, klare til å lete etter vinkler, for- og bakgrunner, personer og plasser som er verdt å foreviges på film. Denne interessen har gjort at vi har fulgt videokameraenes utvikling særdeles nøye den siste tiden. De er ikke lenger bare til for å dokumentere høytider og familiesammenkomster. Akkurat som speilreflekskameraene har gjort hobbyfotografering tilgjengelig for en stadig voksende tilhengerskare, så ligger HD-videokameraene i startgropen for å forandre vårt syn på filming som kunstart. Kvaliteten forbedres for hver dag som går, prisene er på vei ned, og dermed øker også tilgjengeligheten.

Derfor er det selvsagt at vi tar en test av segmentet, og et halvt år etter vår forrige breddetest av høyoppløselige videokameraer, har de fleste produsentene rukket å slippe nye modeller. Det vi hittil har klaget på har vært komprimeringsformatene som har blitt brukt – våre dyrkjøpte piksler har blitt moset sammen til grøt ved raske bevegelser, og det har krevd en ordentlig monster-pc for å kunne polere til og klippe sammen materialet til ferdig film.

Teknikken modnes
Dette holder nå på å endres. Det vanligste komprimeringsformatet, AVCHD, er det samme, men datakraften er i dag billigere, og det er flere datamaskiner som klarer de harde kravene som stilles. Store framskritt har også blitt gjort med bildebehandlingen i kameraene, og problemer som merkelige artefakter og etterslepninger har blitt færre. I tillegg har den mengden data som kan lagres per sekund film blitt større i mange kameraer, noe som gir enklere komprimering og dermed bedre kvalitet. Bakdelen er at filmfilene tar mer harddiskplass.

Hvorfor babler vi da om slike tekniske detaljer? Jo, det er disse fremskrittene som har ført til at man i dag faktisk kan kjøpe seg et HD-videokamera til samme pris som et speilreflekskamera, og ikke bare få stillbilder, men også film med enestående bildekvalitet. Det er en utvikling vi ønsker velkommen, og i dette nummeret har vi derfor en artikkel med litt inspirasjon for deg som vil sette i gang å filme.

Ulike behov, ulike valg
De fire kameraene vi tester her, varierer i utførelse og funksjon. Det handler derfor ikke om et riktig valg for alle. Det er viktig å bestemme seg for hva man selv synes er viktig, og planlegge et eventuelt kjøp ut fra det. Er det bra automatikk eller godt oppsett for manuell kontroll som er drømmen? Er det nødvendig med inngang for ekstern mikrofon, eller er det andre ting som veier tyngre? Her kommer testen!

Canon HF10
Best ble bedre

Canon har gått fra klarhet til klarhet med sine HD-videokameraer. HF10 har en nærmest perfekt balanse mellom formfaktor og bildekvalitet – og så har de knabbet en ordentlig fiffig funksjon fra Sony.

Som filmelskere har vi fulgt Canons videokameraer med stor interesse. Ikke nok med at bildekvaliteten generelt har vært høy, til og med bildeestetikken har vært filmatisk og imponerende. Vi elsket Canon HV20, som spilte inn på DV-bånd, for det utrolige bildet og hvor enkelt man kunne klippe materialet i ettertid. Vi likte også HG10, som selv om den ikke kunne stille opp med samme blendende bilde, var harddiskbasert, og derfor ikke like avskrekkende for nybegynnere. Forventningene til HF10 var dermed utrolig høye.

Bruk
Kameraet er Canons minste HD-kamera hittil, og som regel betyr et lite kamera kompliserte manuelle kontroller – plassmangel fører ganske enkelt ofte til at ekstra knapper må prioriteres bort. Her er det meste løst bra, selv om man tvinges til å bruke en styrespak i stedet for eksempelvis en ring til å stille inn fokus. De viktigste funksjonene nås ved at styrespaken føres til ulike sider, og hele tiden vises det tydelig hvilke som er slått av og hvilke som er slått på.

Blant de parameterne som går på manuell justering, har det både blenderåpningen og lukkertid, med de kan imidlertid ikke brukes samtidig. Det er selvsagt nok for å få et inntrykk av hvordan filmen ser ut, men det hadde vært hakket morsommere om vi kunne kontrollere begge. Hvithetsbalansen kan justeres på en rekke forinnstilte trinn, alternativt settes til manuelt eller helautomatisk. Når man snakker om automatikk – Canon har nå mer eller mindre kopiert Sonys EASY-knapp direkte. Trykker man på den, blir kameraet selvinnstillende. Alt man trenger å gjøre er å sikte på det man vil filme, og starte innspillingen. Fokusautomatikken på Canons kameraer har imponert de siste årene, og HF10 er ikke noe unntak. Produsenten bruker to separate sensorer for å ytterst raskt kunne treffe riktig, en funksjon de kaller Instant AF. Bakdelen er at overgangen ikke blir så filmatisk og myk, men hva gjør vel det, når den kan deaktiveres til fordel for tradisjonell autofokus?Hvithetsbalansen blir sakte, men sikkert mer nøytral på alle Canons digitale kameraer, fra tidligere å ha dratt mer i retning av gult. HF10 klarer seg bra på denne fronten.

Bildekvalitet
Styrken hos Canons HD-videokameraer har hele tiden vært bildekvaliteten. Vi er ubeskrivelig glade over å kunne konstatere at HF10 ikke er noe unntak. Faktum er at dette er det beste bildet vi har sett fra et konsumentkamera som spiller inn i AVCHD-format. Kvaliteten som gjelder er 1920 x 1080 bildepunkter med 17 megabit informasjon per sekund, og bildet er praktisk talt like rent for støyende spor som hos HV20, det tidligere referansekameraet vårt i prisklassen. HV20 spilles inn til HDV – en komprimeringsmetode som hittil har vært AVCHD overlegen når det gjelder bildekvalitet. Riktig imponerende prestasjon fra HF10, altså. Fargene frir til publikum liksom hos de øvrige deltakerne i testen, men det hele holdes likevel i sjakk, og resultatet stikker aldri i øynene på oss. Canon er ikke lenger alene om å tilby en form for løsning på progressiv video, men de er fremdeles de som gjør det best. Når progressiv innspilling brukes på HF10, når bildekvaliteten nok en gang høyder som et AVCHD-kamera aldri tidligere har oppnådd. Til og med Canons harddiskbaserte HG10 klarte å spille inn en progressiv film, men resultatet ble aldri helt bra, og antagelig skyldtes det en kombinasjon av de færre bilder per sekund som progressivt bilde innebar, og et da uutviklet AVCHD-format. Ujevnt og tamt. Det problemet er nå borte. En fordel med å spille inn progressivt er at man kan bruke lengre lukkertid, og det er årsaken til at HF10 er det kameraet i testen som klarer seg best i dårlig lys.

JVC GZ-HD5EZ
Svanesang fra JVC

JVC skiller seg fra mengden ved at de benytter seg av et eget komprimeringsformat. De siste ryktene sier imidlertid at GZ-HD5EZ blir den siste modellen fra JVC som ikke klarer å spille inn i det langt mer populære AVCHD-formatet.

Det første HD-videokameraet vi fikk kjennskap til fra JVC, var GZ-HD7EY. Vi ble raskt fylt med forventning da vi så det. Kraftig, nesten for stort for hjemmebrukere, tettpakket med knapper og til og med begunstiget med en fokusring. Det så ut som et proffkamera. Dessverre så ikke bildene like bra ut som kameraets utside antydet. GZ-HD3EY ble den avskallede etterfølgeren. Billigere enn storebror, men også uten mange av de funksjonene som gjorde HD7 interessant. Velkommen, GZ-HD5EZ – lykkes den med å treffe rett? Kameraet er så avgjort størst i testen, et resultat av at den spiller inn på harddisk og ikke på minnekort, og jammen ser den ut til å mene alvor.

Bruk
JVC har altså tidligere satset på de som liker å fikle med innstillingene sine selv, i stedet for å la kameraet gjøre hele jobben. HD5 fortsetter på samme linje. Lukkerprioritet, blenderprioritet, hvithetsbalanse, fokus, ja, det meste går an å rette på. Dessverre krever det at man gir seg inn i menyene for å komme til en del av disse innstillingene, men det gjelder praktisk talt alle kameraer i denne klassen.

JVC er overlegne på én ting, og det er den manuelle fokusen. Som med sine tidligere modeller benytter de en fokushjelp som gjør bildene på LCD-skjermen svart-hvite, før den deretter markerer de kantene som er i fokus ved å fylle dem med en valgfri farge. En superb løsning som får oss til å savne fokusringen på HD7 enda mer. Her må man nøye seg med å styre fokus, liksom de andre parametrene, via en liten styrespak.

De fleste feriefilmere kommer imidlertid til å bruke kameraet med den automatiske innstillingen. Her ligger kjempen fra JVC i middelklassen. Alt fungerer bra og ganske raskt, men ingenting skiller seg ut på samme måte som for eksempel Canons Instant AF gjør. Unntaket er hvithetsbalansen som, om man overlater den til automatikken, ofte gir en for gulaktig, varm tone til bildene. Dette er et problem som har preget til og med de tidligere kameraene vi har testet fra produsenten. Det kan passe i visse sammenhenger, men vi foretrekker, som vi så ofte sier, et mer naturlig bilde.

Knappene på kameraet er greie, selv om vi ganske enkelt misliker zoom-spaken som er forferdelig knotete og litt for liten. Bildestabiliseringen har blitt forbedret og er nå i samme klasse som Panasonics system, som vi har lovpriset gang på gang de siste årene. Meget imponerende, altså.

Bildekvalitet
Som tidligere nevnt benytter HD5 seg av et format som JVC er alene om, og som kalles MPEG2 TS. Det imponerte i sammenligninger da konkurrenten AVCHD fremdeles var ung. Men i takt med at AVCHD-formatet fikk flere tilhengere, ble barnesykdommene bortslipt, og nå føles det som om MPEG2 TS er blitt forbigått. Det er ikke dermed sagt at det ikke ser bra ut. Best blir det på solfylte dager da kameraets tendens til å trekke mot gult passer bra, og gir et gullaktig skimmer. Bildene er vel kontrastrike, og derfor mister de dessverre lett detaljer i bilder som inkluderer både veldig lyse og veldig mørke overflater. Hvitt blir overeksponert, og det svarte blir ugjennomtrengelig. Holder man ut med det, ser bildene faktisk ganske mektige ut, et inntrykk som forsterkes av at fargene er meget mettede, et vanlig fenomen på konsumentkameraer. Kameraet håndterer – som sine forgjengere – bevegelse veldig bra. Dette har vært et overtak JVC har hatt på sine konkurrenter gjennom deres valg av komprimeringsformat, men i dag er startfeltet jevnere. Sin dårligste side viser HD5 når vi filmer i dårlig lys. Mange detaljer forsvinner i det svarte, og selv om eksponeringen holder stand i halvmørk belysning, så blir det lett støyete.

Panasonic HDC-SD9
Står og stamper

Vi har fulgt Panasonics SD-serie fra begynnelsen, og når den tredje generasjonen nå dukker opp i form av SD9, blir vi litt skuffet over at like mye har blitt dårligere som bedre, noe som også har vært gjennomgående for hver oppgradering av serien.

Panasonic HDC-SDI var et veldig eiendommelig kamera da det først kom ut. Det var praktisk talt enerådende om å spille inn høyoppløselig materiale på flashminne. De andre produsentene satset på DV-bånd, harddisk og til og med DVD-plater. Selv om kameraet var langt fra perfekt, lykkes det nå i å nå ut til markedet ved å være minst. Tiden har gått og små, smidige konkurrenter lages av blant andre Sony og Canon. Men størrelsen er, som alle vet, ikke alt. Spesielt ikke for et lite kamera, siden det kan føre til vanskeligheter med kontrollen og stabiliseringen.

Bruk
SD-serien har alltid vært litt merkelig. Mulighetene for manuelle innstillinger er store. Derimot har det aldri vært spesielt smidig å trikse. Det føles som om Panasonic, selv om de ikke har gjort mye for å forenkle det, helt enkelt har gjort kameraet åpent for de som vil eksperimentere. For eksempel er SD9 det eneste kameraet i testen som tillater full manuell kontroll over både blenderåpning og lukkertid samtidig. Alt kontrolleres via en liten styrespak. Denne styrespaken satt langt bak på kameraet på de tidligere generasjonene, og kunne kontrolleres med høyre tommel. Denne styrespaken er nå blitt flyttet til venstre side av kameraet. En stor feil. For det første er det mye vanskeligere både å bruke styrespaken og stabilisere kameraet samtidig. Det er altså vanskeligere å få til pene fokussveip mens man filmer, enn det var med forgjengerne. For det andre blokkeres en del av LCD-skjermen når man bruker spaken, og det er vanskeligere å se hva man faktisk filmer. Huff og huff. Helautomatikken gjør en god jobb for de som bare vil sikte og filme. Fokus, eksponering og hvithetsbalanse endres raskt og korrekt i de fleste situasjoner. Vi synes fortsatt at SD-serien har en tendens til å overeksponere scener, men det er verken et uvanlig problem eller et katastrofalt et sådan.Knappene er store og gjør jobben sin bra. Zoomstyringen er veldig fin, den nest beste vi har sett på et konsumentkamera, men klarer ikke zoom-svingbredden på HG10 som vi testet for et halvt år siden. Bildestabiliseringen er virkelig Panasonic-ånden i toppklasse.

Bildekvalitet
SD1 spilt inn i 1440 x 1080 bildepunkter. Med SD5 fikk SD-serien sitt første ekte Full HD-kamera siden den spilte inn i 1920 x 1080. SD9 overgår på papiret den kvaliteten ved å spille inn i 1920 x 1080, men med lenger komprimeringsgrad, 17 megabit informasjon per sekund lagres i stedet for 13 megabit per sekund. Det gjør underverker for de etterslepninger som SD-serien har slitt med tidligere. Problemet er ikke helt borte, men merkbart forbedret. Nå kan man filme relativt raske bevegelser uten å få en etterhengende skygge bak de bevegelige objektene. Med tanke på dette er bildene kameraet tar mer like de SD5 tok enn de eldre slektningene SD1. De er myke, overmettede og tiltalende for publikum. Særdeles delikate i vakkert vær, men avgjort ikke helt realistisk. Konsumentkameraer blåser ofte opp farger unødig mye for å imponere, og det skjer også her. I dårlig lys henger Panasonic SD9 ganske bra med. Eller rettere sagt, kameraet krever mye lys for at bildene ikke skal bli svarte. Men så lenge den har tilstrekkelig, klarer vi oss uten de verste støyskadene. Enten blir materialet dugende, ellers så synes altså ingenting. Vi så fram til å få testet muligheten til å filme progressivt med SD9, en funksjon Canon hittil har vært alene om. Vi blir skuffet når vi innser at man bare kan gjøre det om man også filmer i xvYCC-fargerom. Det høres kanskje ikke ut som hele verden, men hvis vi legger det fram på denne måten: Filmen ser rar ut om man etterpå viser den på en tv som ikke støtter xvYCC. Sist, men ikke minst: Tv-en må være produsert av Panasonic. I søppelkassen med den funksjonen, altså.

Sony HDR-TG3E
Retrokjærlighet

Sony vender tilbake til en gammel formfaktor fra sine lavoppløselige videokameraer, og resultatet ser veldig bra ut. Litt støyete, litt ustø, men alt i alt et relativt ­hyggelig bekjentskap.

V i har tidligere satt pris på nettopp påliteligheten ved Sonys HD-videokameraer. De har levert bedre enn godkjent under vidt forskjellige forhold, og på en måte som har gjort dem til et trygt valg. Den velkjente EASY-knappen deres, som når man trykker på den forinnstiller kameraet i helautomatisk posisjon, er virkelig betryggende, og enda en grunn til å anbefale et Sony-kamera for nybegynneren. Akkurat etter de notene er TG3E komponert. Kameraet har en noe merkelig formgivning, som lett kunne mistenkes for useriøs, men kameraet føles faktisk tvert imot luksuriøst og velbygd. Veldig bra jobbet, Sony.

Bruk
Kameraet fra Sony er som vanlig det eneste i testen som benytter seg av pekeskjerm i stedet for noen form for styrespak. Den fungerer bra, ettersom treffoverflatene som brukes er ganske store. Bakdelen med det er at man ikke har lykkes med å klemme inn altfor mange menyalternativer på hver skjerm, og man må bla ganske mye for å komme rundt i menyen. Iblant blir det litt for omstendelig.

Pekeskjermen innebærer imidlertid at man kan benytte seg av Sonys gode manuelle fokusløsning Spot Focus. Prikk ganske enkelt med fingeren på det du vil ha skarpt, og kameraet fikser resten. Så absolutt ingen dum løsning, og den føles fortsatt like høyteknologisk som første gang vi testet den. Det er da ikke en fullverdig løsning for de som vi ha fullstendig kontroll over fokus. Samme system kan for øvrig benyttes for å stille inn riktig eksponering på et visst objekt.Automatikken er veldig lik Sonys øvrige produkter. Kameraet imponerer stort under de fleste forhold, bortsett fra i veldig dunkelt lys, da den velger å søke fram og tilbake etter rett fokus i stedet for å gi opp og nøye seg med noe som er bra nok, et alternativ som hadde vært bedre. For øvrig er det bare å takke og ta imot. Sony er mesteren på dette området, og brukervennligheten sammen med automatikken gjør at kameraet er veldig bra som sikt-og-film-kamera. Det vi derimot er litt skuffet over, er zoomsystemet. I stedet for spak eller hendel er det et hjul som skal snurre rundt. Problemet er at det er vanskelig å finne et grep der man kan zoome inn og ut på en bekvem måte. Vil man gjøre begge deler og kameraet filmer, må man bytte grep, og da rister kameraet. Dumt og unøyaktig. Bildestabiliseringen imponerer heller ikke, og det å bruke maksimal zoom uten bruk av stativ, resulterer i mye risting.

Bildekvalitet
TG3E benytter AVSHD og lagrer maksimalt 16 megabit informasjon per sekund. Selv uten å ha kameraets størrelse i bakhodet, ser filmsnutter fra gode lysforhold strålende ut. Allerede nå føler vi oss ivrige etter å anbefale kameraet til alle feriereisende, men vi må jo selvsagt teste kameraet under dårligere forhold også. Og der tar det dessverre slutt. Luksuriøs Exmor-teknikk kan ikke redde det faktum at sensoren helt enkelt er veldig liten. Liten sensor, mange piksler og vips så viser det gamle støytrollet sitt fæle åsyn. Et letthåndterlig kamera som gir vakre bilder på stranden, men på kvelden på puben strekker det ikke helt til. Det er synd, da det er laget for å kunne brukes i nettopp slike sammenhenger.

Bevegelser ser, som på de øvrige tredjegenerasjons AVCHD-kameraer, helt greie ut, men Sony er ikke best i klassen. Kameraet har enda en funksjon som er ganske heftig og verd å nevne – nemlig Slow Shutter. Det innebærer i korthet at man kan filme inn en kort sekvens med veldig mange bilder per sekund. Når den siden spilles av, blir resultatet en ytterst myk slow motion. Perfekt til å fange snutter av venner som stuper i bassenget.