Foto & Video Hi-fi Hjemmekino Hodetelefoner Høyttalere TV

Skråblikk mot 3D-video

3D-filmer skuffer ofte, da Hollywood ikke har skjønt at de må filmes på en helt annen måte.

Skrevet av / 29.01.15 - 00:01
Skråblikk mot 3D-video

Du har vært ute i god tid og bestilt sete midt i kinosalen. Med popkornesken i den ene hånda, brusen i den andre, og med 3D-brillene godt plantet på nesen, er det duket for den perfekte kinoopplevelsen. Snurr film!

Men etter hvert merker du, til din store irritasjon, at det slettes ikke er noe fett. 3D-bildet gir ikke filmopplevelsen noe løft, og etter hvert blir du sittende å irritere deg mer enn du gleder deg. Ikke kan du ta av deg brillene heller, da bildet blir en eneste grøt av farger.

Når du har valgt å gå på 3D-kino, er du låst til å ha på deg 3D-brillene. Men det er ikke problemet. En 3D-film gjort riktig er nemlig så fet at man glemmer at man ser på film, og blir dratt inn i en helt ny tilværelse. Den blander fiksjon med virkeligheten på en forbilledlig måte. Problemet er bare at svært få 3D-filmer er gjort riktig.

Faktisk kan jeg bare komme på to filmer som har bergtatt meg i 3D: Avatar og Prometheus. Begge er filmet i 3D fra begynnelsen av, ved at man har brukt kameraer med dobbel optikk for å fange opptaket stereoskopisk, akkurat som øynene gjør. Men det i seg selv garanterer ikke en realistisk 3D-opplevelse; man må også bruke utstyret riktig. Og her feiles det over en lav sko. Nå kan det være mange grunner til at noen 3D-filmer fungerer bedre enn andre, men ett viktig stikkord er dybdeskarphet.

 

Avatar_stor_dybdeskarphet
3D-film må ha stor dybdeskarphet, slik at seeren selv kan velge hvor fokus skal være.
Avatar_smal_dybdeskarphet
Med 2D-film gir det derimot bedre dybdeinntrykk med liten dybdeskarphet.

 

 

Dybde i to dimensjoner
Man kan nemlig ikke filme 3D som man filmer vanlig 2D. Ved vanlig todimensjonal videofilming benytter man seg nemlig av smal dybdeskarphet for å gi illusjonen av dybde i bildet. Det betyr at objektene man vil at seeren skal fokusere på – som regel i forgrunnen av bildet – er i knivskarpt fokus, mens objektene i bakgrunnen er ute av fokus. Det samme skjer i hverdagen: Når man fokuserer på én ting, kommer andre gjenstander ut av fokus.

 

Funker ikke i 3D
Men når man filmer i 3D, mener jeg det blir feil å tenke slik. Grunnen til at 3D-effekten gjør filmen mer oppslukende, er nettopp realismen. Og for at noe skal være realistisk, bør seeren selv få velge hva på skjermen han eller hun skal se på. Når blikket glir fra Bilbo Baggins og over på trærne i bakgrunnen, der han har forvillet seg inn i Myrskog, så forventer man å selv kunne fokusere hvor man vil med blikket. For eksempel trærne. Når disse derimot er filmet ute av fokus, kan man myse så mye man vil der man sitter; trærne vil aldri bli skarpe. Det gjør at man aldri føler at man er tilskuer av noe virkelig.

 

Hobbiten
Her bruker man liten dybdeskarphet for å skape illusjonen av dybde: Ansiktet til Legolas er knivskarpt, mens pilspissen og buen er ute av fokus. Teknikken er imidlertid uheldig på 3D-film.

 

 

Hobbiten – et skrekkeksempel
Når jeg bruker filmen Hobbiten – Smaugs ødemark som eksempel, er det nettopp fordi dette er en film som har et glimrende utgangspunkt til å lage imponerende 3D, men som feiler. Til Hobbiten-filmene har man nemlig brukt førsteklasses 3D-filmutstyr fra begynnelsen av, og de burde derfor gi en utsøkt 3D-opplevelse. Og selv om det tidvis glimter til med realistiske effekter, hender det altfor ofte at dybdeskarpheten er for smal. Når regissøren hele tiden tar valget for seeren hvor fokus skal ligge, blir opplevelsen skadelidende. Jeg tar forbehold om å ha sett filmen på 3D Blu-ray med 24 bilderammer i sekundet, og ikke på kino med 48 bilderammer. Men økte bilderammer vil ikke øke dybdeskarpheten.

 

Skivebom for Harry Potter
Den verste filmen jeg kan komme på så langt i dette henseendet er Harry Potter og dødstalismanene – del 2, som har så lav dybdeskarphet der kameraet glir over kulissene, at alt annet enn det som er meningen at man skal se på, er så uskarpt at det grenser til det latterlige. Skivebom. Når det er sagt, så skal produksjonsteamet være unnskyldt for at filmen i utgangspunktet er filmet i to dimensjoner, og konvertert til 3D i etterkant.

 

3D-briller
Med 3D-video er man låst til briller. Da bør man sørge for at filmen gjør seg i 3D.

 

 

3D-film funker ikke i 2D
Men det er nettopp det: En film som er filmet i to dimensjoner kan aldri bli bra i 3D, og omvendt. Derfor bør man heller aldri konvertere 2D til 3D, bare for å melke en gimmick. Det blir aldri helt bra.

Motsatt vil det også ofte se rart ut om man ser en skikkelig god 3D-film i 2D. Hvis dybdeskarpheten er for vid, vil bildet gjerne se falskt ut, da bakgrunnen krangler for mye med forgrunnen om hvor fokus skal ligge. 2D handler i stor grad om å lure hjernen til å tro at bildet har dybde, og en 3D-film som er gjort skikkelig, benytter ikke slike triks – da dybden er der automatisk – og dermed vil en 3D-film se veldig flat ut i 2D.

 

Filmer bør merkes
Hollywood kommer til å bli stadig flinkere til å produsere realistiske filmer i 3D. Men det er vanskelig for seerne å vite om en kinofilm er filmet i 3D eller ikke. Dersom man ikke slutter med å konvertere 2D til 3D for å melke gimmicken, bør i hvert fall seerne få vite om filmen er filmet til 3D eller bare konvertert. Dermed kan man selv få valget når man skal gå på kino, hvilken versjon man skal se. Tommelfingerregelen er at filmer som er konvertert fra 2D til 3D bør oppleves i to dimensjoner, mens de som er filmet i 3D også bør sees i 3D. Vel å merke dersom filmskaperne har brukt videoutstyret sitt riktig.

 

Kommentar fra Stereofoto Norge
Undertegnedes påstand står for egen regning, og ikke alle er enige. Jan Robert Williamsen, leder for Stereofoto Norge, har et mer moderat syn på det:

JanRobertWilliamsen– At man kan finne eksempler på komposisjoner i 3D som ikke blir like optimale i 2D er klart, og flate komposisjoner blir fortsatt flate i både 2D og 3D. Smal dybdeskarphet kan fungere bra til å fokusere på motiver i 3D også (defokus er en fin måte å jevne ut en rotete bakgrunn), men med stereoskopisk dybde trenger man som regel ikke å forsterke dybden, ved hjelp av smal dybdeskarphet. Her vil en del kunstneriske valg spille inn, men det blir for bastant å sette likhetstegn mellom 3D konvertert til 2D = dårlig. Jeg vil heller si at de fleste normale 3D komposisjoner fungerer bra i 2D også.

Geir Gråbein Nordby
(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Hel-MAX?

Se trailer!

Premiere i dag!

Følelsene er tilbake!

Netflix slår tilbake!

Premiere i dag!

And the Oscar Goes to...

Nå er traileren her!

Se traileren til den nye serien fra skaperne av Game of Thrones

The Netflix Slam: Nadal vs. Alcaraz

Ny svensk/norsk Netflix-serie

Taylor Swift kommer hjem til deg!

0
Scroll to Top