Foto & Video Hi-fi Hjemmekino Hodetelefoner Høyttalere TV

Orange is the new blue: Hollywoods skrikende bilder

I Hollywood er det spesielt ett triks som benyttes irriterende mye, for å få bildene til å smelle. Etter du leser dette, vil du se det overalt.

Skrevet av / 20.09.14 - 05:46
Orange is the new blue: Hollywoods skrikende bilder

Jeg snakker om kontrastfargene oransje og blå. De er overalt, og intet annet sted mer enn i Hollywood. Spesielt filmplakatene har overdreven bruk av oransje og blå, men i mange tilfeller også selve filmene. Jo mer spektakulær filmen forsøker å være, desto mer bruk av de to fargene.

Det later til at oransje og blått går igjen på omtrent alle filmplakater. Som denne.
Det later til at oransje og blått går igjen på omtrent alle filmplakater. Som denne.
Og denne.
Og denne.
Og denne!
Og denne!


Kontrastfarger

Det kommer av en veldig enkel grunn: hver farge har en komplementær kontrastfarge, et motstykke. Legges disse to fargene mot hverandre, vil de smelle ut i større grad, enn i kombinasjon med andre farger. Og fordi filmer som regel har mennesker, så dukker hudfarger opp titt og ofte. Hudfarger rangerer fra blek rosa til mørk brun, som alle har til felles å inneha ulike grader av oransje. Det er derfor bare naturlig at fargen går igjen i de aller fleste filmer.

Ser man på et fargepaletthjul, vil man se at motfargen til oransje er blå. Derfor portretterer filmplakater ofte mennesker mot blå bakgrunn, for å gi mer inntrykk av kontrast og smell i bildet.

Fargepalett
Komplementærfargen til oransje er blå.

 

Opponenter
De to kontrastfargene vekker følelser hos seeren, i større grad enn andre motstående farger. I motsetning til andre par med komplementære farger, assosieres nemlig kald blåfarge og brennende oransje med motsatte konsepter. Brann og is, land og sjø, dag og natt, jordklode og sol. Varm nestekjærlighet mot kynisk likegyldighet.

Warner Bros. er ikke snauere enn å drukne logoen sin i oransje og blått.
Warner Bros. er ikke snauere enn å drukne logoen sin i oransje og blått.

 

Goethe
Virkemiddelet med kontrastfarger, derav også oransje mot blått, har eksistert helt siden Goethes fargeteori fra 1810. Den tyske forfatteren satte kontrastfarger på kartet én gang for alle, da han demonstrerte at når man retter et farget lys mot et objekt, vil skyggen som kastes tolkes av hjernen som lysets kontrastfarge – selv om skyggen i virkeligheten er grå.

Forfatteren Johann Wolfgang von Goethe oppdaget at når det oransje lyset fra soloppgangen treffer et objekt, skaper hjernen en illusjon av at skyggene som kastes på bakken er blåaktige, mens de i virkeligheten er grå.
Forfatteren Johann Wolfgang von Goethe oppdaget at når det oransje lyset fra soloppgangen treffer et objekt, skaper hjernen en illusjon av at skyggene som kastes på bakken er blåaktige, mens de i virkeligheten er grå.

 

Vi ser med andre ord kontrastfarger i hverdagen hele tiden, selv når de ikke egentlig eksisterer. Så hva er problemet?

Overdrevent
Problemet er at filmskaperne ikke har hørt om måtehold. De to stimulerende kontrastfargene har i senere tid økt i intensitet fra Hollywoods side, nesten i latterlig overdreven grad. Ved å overdrive bruken av oransje og blått på film, skvises andre farger ut, og man sitter igjen med et hav av oransje og blått. Dette gjelder spesielt for eventyr- og actionfilmer, hvor fargene er ekstremt oversaturert, og det later dessuten til å bli mer og mer vanlig å dra hudfarger mot oransje i etterproduksjon, for at ansikter skal smelle enda mer mot en knallblå bakgrunn som himmel eller hav.

Et godt eksempel er filmen ”Battleship” fra 2012, hvor det tydeligvis ikke er nok med alle flammene og eksplosjonene som smeller ut mot en blå bakgrunn. Skuespillerne Rihanna, Taylor Kitsch og Tadanobu Asano har henholdsvis etnisitetene barbadisk, hvit og japansk, men i denne filmen ser alle ut til å ha fått gulsott.

I filmen ”Battleship” ser hele mannskapet ut til å fått i seg et overdrevent inntak av betakaroten.
I filmen ”Battleship” ser hele mannskapet ut til å fått i seg et overdrevent inntak av betakaroten.


Eventyrfilmen ”Oz the Great and Powerful” er et annet eksempel på ekstrem fargemetning, hvor lyset alltid er som fra en solopp- eller -nedgang, og hvor oransje står mot blått i nesten hver eneste scene.

”Unnskyld, kan du lære meg hvordan jeg stiller hvitbalanse?”
”Unnskyld, kan du lære meg hvordan jeg stiller hvitbalanse?”

 

Slitsomt
Visst ser det spektakulært ut, det er jo derfor det gjøres. Og noen ganger kommer man ikke utenom. Det hadde for eksempel neppe vært mulig å lage filmer som den norske storsatsingen Kon-Tiki i andre farger. Lykke til med å portrettere solbrune menn i bar overkropp på en flåte av lysebrunt balsatre, midt utpå Stillehavet – uten å bruke de to fargene.

Skaperne av Kon-Tiki kan glede seg over at denne filmen umulig kan lages med andre farger.
Skaperne av Kon-Tiki kan glede seg over at denne filmen umulig kan lages med andre farger.

 

Problemet er at det skjer gang på gang, film etter film. De to kontrastfargene dominerer for mye og gjør at bildene mangler nyanser. Hvor er resten av fargepaletten? Det dominerende tospannet gjør at nesten alle Hollywood-filmer ser like ut. Det er nå omtrent bare smale indiefilmer igjen som ikke maler lerretet blått og oransje.

Filmenes ”lydnivåkrig”
Det blir litt som lydnivåkrigen for musikk, hvor alle lyder er like høye. Når man gjør det samme med farger, så får man en samme type effekt: nemlig som når man prøver å lese en hel roman, HVOR ALLE SETNINGER ER SKREVET MED STORE BOKSTAVER. Det blir i overkant.

Men i motsetning til lydnivåkrigen, hvor det gjøres tiltak for å få tilbake den dynamiske rekkevidden, later det ikke til at Hollywood har noen planer om å tone ned fargene. Gjør deg derfor klar for en verden i blått og oransje. Orange is the new blue!

Det er ikke bare på film at kontrastfargene oransje og blått går igjen. Til venstre førsteutgaven av X-Men nr. 109 fra 1978, til høyre nyutgivelsen. Langt mer smell og dybde, men selve fargepaletten er mer utvasket.
Det er ikke bare på film at kontrastfargene oransje og blått går igjen. Til venstre førsteutgaven av X-Men nr. 109 fra 1978, til høyre nyutgivelsen. Langt mer smell og dybde, men selve fargepaletten er mer utvasket.

Geir Gråbein Nordby
(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Premiere i dag!

And the Oscar Goes to...

Nå er traileren her!

Se traileren til den nye serien fra skaperne av Game of Thrones

The Netflix Slam: Nadal vs. Alcaraz

Ny svensk/norsk Netflix-serie

Taylor Swift kommer hjem til deg!

Klar for Netflix!

Outer Range sesong 2 nærmer seg

Her er TRON: Ares

Kevin Costner presenterer "Horizon: An American Saga"

Vannmannen kommer hjem til deg

0
Scroll to Top