Fredag 24. juni. En verden våknet opp til sjokknyheten om at Storbritannias folk hadde stemt for kaste EU over bord og klare seg selv. David Cameron meldte sin avgang. Samme kveld sto de skotske superstjernene i bandet Travis på scenen under festivalen Over Oslo, men ikke før jeg fikk et møte med dem samme ettermiddag. De er nemlig albumaktuelle igjen. Skjønt, tenker du album som i ”long play” tar du feil. ”Everything At Once” er nemlig bare 33 minutter lang, fordelt på ti låter. Det betyr at bandet har produsert gjennomsnittlig 11 minutter i året siden forrige plate ”Where You Stand” fra 2013.
Brexit
Jeg møtte vokalist Fran Healy og bassist Dougie Payne i TV2s hovedkvarter i Karl Johans gate. Og siden jeg og resten av verden fremdeles var ganske så sjokkert over Storbritannias avgjørelse om EU-løsrivelse, ploppa det bare ut av meg:
So. Brexit, huh. Er dere fornøyd med avstemningen?
– Nei, ekstremt misfornøyd, brøt Payne ut med en bred og bedrøvet skotsk aksent. – Jeg er ekstremt deprimert over det. Det er virkelig bekymringsverdig, jeg tror ikke de har skjønt effekten av denne. Det vil få store ettervirkninger.
Tror dere folk har stemt med følelser i stedet for med hodet?
– Det var i hvert fall ikke med hodet. Det var rett og slett på grunn av stor mistrivsel og følelsen av å ha mistet stemmen sin og ikke ha blitt lyttet til. Det var en protest. Men det er feil sak å protestere mot. Dette er virkelig en trist dag.
– Og det er ikke en avgjørelse som skal gjøres av folket, bryter Fran Healy inn. – Dette er en politisk avgjørelse. Det er ren politikk.
– Cameron var så sikker på at Storbritannia ville stemme på å forbli i EU, at han villig la frem Europa som et offer. Han tenkte: ”Det er ingen sjans for at dette skal skje, men jeg legger dette frem som en greie.” Det var for å prøve å forene partiet sitt, som var så delt, og prøve å sementere fundamentet for seg selv som en leder. Og det slo dramatisk tilbake på ham. Det var politisk manøvrering, og han dreit seg ut. Ettervirkningene av dette kommer til å føles i flere tiår, og ingenting av det kommer til å være bra. Det er trangsynte, konservative små englendere som har stemt for dette, og det er ikke bra.
Det kan i det minste være til inspirasjon for fremtidige Travis-album, prøvde jeg meg.
– Eller det kan være opptakten til Den tredje verdenskrig! kontret Payne.
Nytt album på eget selskap
Ok, det får være politikken. Nå musikk. Albumet ”Everything At Once” er gitt ut på deres eget plateselskap. Er det deres første som dere har administrert selv?
– Nei, det tredje, korrigerte Healy. – Den første utgivelsen vi ga ut på Red Telephone Box var tilbake i 1996, 10-tommeren ”All I Want To Do Is Rock”. Men så, da vi holdt på med vårt sjette album, ”Ode to J. Smith” (2008), hadde vi akkurat fullført en 5-albums avtale med Independiente. Vi tenkte det nå ville vært fint å ha litt selvstyre og se hvordan det gikk, så vi gjenopplivet Red Telephone Box som vårt lille avtrykk.
– Det var Trexit, skyter Dougie Payne inn, til en god humring fra alle tre.
– Ja, haha. Det var hyggelig, men mye arbeid for managementet vårt å håndtere all logistikken med distribusjon og så videre. Men så når det kommer til ”Where You Stand, som vi faktisk spilte inn i Norge, i Giske, gjorde vi det igjen på Red Telephone Box. Men denne gangen gikk vi gjennom et serviceselskap kalt Kobalt. Og med den nyeste plata har vi gjort det samme, men med et serviceselskap kalt Caroline. Så vi har alle fordelene med å ha et slags plateselskap som styrer med ting, men hvor vi bevarer selvstyret.
Ryddig, ren lyd
Hi-fi-nerden i meg hører et rent og ryddig lydbilde når jeg hører på skivene deres. Er dere selv mye involvert i miksingen?
– Nei, det har vi aldri vært, sier Healy. – Vi har hele tiden vært heldige nok til å jobbe med noen av de beste menneskene i verden. Steve Lillywhite gjorde vårt første album. Nigel Godrich gjorde de påfølgende tre, så har vi jobbet med en svenske ved navn Michael Ilbert. Michael er like god som Nigel når det kommer til det tekniske. Han er veldig pertentlig og detaljbevisst. Helt opp til det tredje albumet gjorde vi alt på analogt bånd. Men så, når Pro Tools ble mye bedre, brukte vi det. På det sjette albumet gikk vi tilbake til bånd, og deretter det sjuende og åttende digitalt. Men vi bruker mye gammelt utstyr. Og vi spiller live. Jeg vil høre bandet i rommet. Det er det viktigste, nemlig å høre lyden av fire karer som nesten driter på seg selv.
– Ja, å fange den energien, bryter Payne inn. Det som skjer mellom oss fire når vi spiller sammen. Og at man står og tenker: ”Dette går bra så langt, men jeg kommer sikkert til å drite meg ut snart”.
– Hvis du har gode teknikere som Michael og Nigel, som klarer å fange det øyeblikket, så vil vi alle låte bra, beroliger Healy.
– Og Michael har den svenske popteften, og får ting til å låte veldig hi-fi, som virker å være en greie i denne delen av verden. Det er interessant, konkluderer Payne.
Kort album
Deres siste album er ikke et veldig langt et. Har det noe med strømming å gjøre? At folks oppmeksomhetsvindu er kortere enn tidligere?
– Nei. Det er har med to ting å gjøre, protesterer Healy. Det ene er at for at det forrige albumet skulle komme på radio, måtte vi redigere sangene for å få dem korte nok. For du hadde en låt på fire minutter og måtte korte den ned for at radiostasjonen skulle spille den, og det var vanskelig å gjøre. Så denne gangen hadde vi som eneste restriksjon å holde dem under tre minutter. De beste sangene vi noensinne har skrevet er to og et halvt minutt lange, så la oss bare holde det ”sweet and short”. I tillegg er det for min del en opprørsgreie, hvor du har band som gjør sanger som er fire-fem minutter lange, og du bare føler: ”Ahh! Ok, jeg skjønner, vers, refreng, og så videre”. Jeg er ferdig etter to og et halvt minutt uansett, så jeg synes det er ganske fint å kunne si at: ”dette er faktisk en fin måte å gjøre det på.” Holde det kort og ikke bli lenger enn folk ønsker. Vi har vært her for lenge uansett.
Nei, ikke si det.
– Det har gått over tjue år. Det er lenge.
Jeg skjønner hvor dere kommer fra. Jeg spiller i band selv, og når jeg er ferdig med en tekst, sier noen gjerne at: ”vi trenger et vers til.” Men jeg er ferdig. Den er ferdig. Jeg har ikke noe mer å si.
– Der har du det, sier Dougie Payne. – Det er en god disiplin å faktisk klare å kutte. Så mange sanger er fem-seks minutter lange, og for det meste repeterer du bare deg selv. Med mindre du skriver en jazz-odyssé som vandrer inn i ulike seksjoner, selvsagt. Men stort sett er det verset på nytt, her er refrenget på nytt, kanskje noe i midten. Det, det…
– Et minutt inn i en låt skjønner du at den enten er fantastisk eller noe dritt, bryter Healy inn. – Så jeg vil gjerne at du har lyst til å høre den igjen. Men du kan ikke bli lenger enn det folk vil høre.
Som en veldig rolig punk-skive, skyter jeg inn.
– Ja, på en måte var det det, bekrefter Healy. – Hver eneste single vi har sluppet i Storbritannia, for første gang på ti år i Travis, har blitt A-listet på alle radiostasjoner i Storbritannia. Det har ikke skjedd på oss på mange år. Så hvis du gjør det kort, og åpenbart for radio, for det er der vi som et band – jeg vet ikke, for noen ganger tenker jeg: ”Er vi et band folk bør høre på plate, eller er vi et band som…” Dypt nede, hvis jeg skal være ærlig, liker jeg det faktum at vi er på radio mer enn noe annet. Vi er et radioband. Radio er gratis, det er ingenting ulovlig med det. Det er ikke strømming, det er ikke piratkopiering…
– Du snylter ikke på artisten økonomisk, skyter Payne inn.
– Og radio er fortsatt konge, konkluderer Healy.
– Radio var det mediet som ga oss en sjanse i utgangspunktet, mimrer Dougie Payne. – Radio 1 i Storbritannia i 1999 ga oss en sjanse. En fyr sa: ”Veit du hva? Dette skal vi spille.” Og han startet å spille låtene våre, og det la det i lytternes hender. Og vi fikk sjansen. Og jeg tror radio fortsatt har en rolle, for med alle disse algoritmene du har med Spotify og andre strømmetjenester, er radio det musikalske stedet som ikke har blitt skreddersydd til din smak.
– Ja, du kan faktisk oppdage noe, skyter Fran Healy inn så syrlig han klarer.
Videoer
Jeg oppdaget dere gjennom MTV, i gode gamle dager.
– Ja, videoer er viktige for oss, svarer Healy med en smått lat tone.
Er videoer fremdeles viktige?
– Ja, det er en kunstform som har blitt glemt. Og her lagde vi en film som hørte til hele albumet. Vi tenkte: ”La oss sette alle kluter til her,” og resultatet ble et av de mest komplette albumene når det kommer til video og musikk, som vi noensinne har laget. Videoene er veldig morsomme og vellaget. Det er fantastisk.
Jeg kan ikke vente med å se videoene. Hvor lang er denne filmen?
– 30 minutter. Det er som en film som dekker hele albumet, bortsett fra to sanger som vi kuttet, for det ble for dyrt. (haha) Vi hadde bare et gitt budsjett. Men alle sangene glir glatt inn i hverandre, og det er et veldig løst fortellerperspektiv som går gjennom det hele. Det starter i en nattklubb i Berlin, hvorpå noen putter noe i drinken min. Og jeg forsvinner på denne trip-en, og hele greia er bare sprø. Alt på en gang…
Det høres ut som en film jeg må se…
Norske Aurora
Uansett, på sangen ”Three Miles High” har dere med dere den norske artisten Aurora i refrenget. Hvordan møtte dere henne?
– Jeg var i studio en dag og Odd Martin (Skålnes), gitaristen i Auroras band, ringte og sa: ”Heisann, vi spiller i Berlin i kveld.” Så jeg dro for å treffe ham, og han spilte med henne. Og jeg hørte henne, og tenkte: ”Herregud, for en stemme!” Hun er en virkeliggod sangerinne. Så jeg sa til Odd etterpå: ”Kan du skaffe meg nummeret hennes? Er hun i Berlin i et par dager?” Jeg ringte henne og spurte: ”Er du ledig en times tid i morgen? Kan du komme innom studioet mitt?” Og hun sa: ”Ja,” så hun kom, opprinnelig for å jobbe med sangen ”Strangers On a Train”, for jeg tenkte at det kanskje kunne være en duett. Men det fungerte ikke. Men så hadde jeg en seksjon i ”Three Miles High” hvor jeg ikke klarte å treffe de høye tonene. Så hun sang med på den. Den første gangen hun sang på den… sangen er delt i to deler. Det er en lav del og en høy del, og verset er den høye delen hele veien gjennom. Hun gjorde en harmoni på den, hvor jeg tenkte: ”Wow, det er nydelig, den harmonien er fantastisk.” Så jeg tok den lave harmonien og delte den, så jeg synger lavt og høyt, mens hun synger bakgrunnsvokalen på toppen. Og hun synger som en fugl! Så naturlig, og hun er en nydelig jente.
Hørte du hennes siste album, ”All My Demons Greeting Me As a Friend”?
– Ja, jeg syntes den var fantastisk.
Favorittlåt
Så, hva er favorittsangen deres på det nye albumet deres?
– For øyeblikket liker jeg veldig godt ”Animals”, sier Haley. Som for øvrig også er låta undertegnede synes er best.
– Det er en god låt å synge, for den er helt på grensen av min rekkevidde. Og det er vanskelig å få sanger til å passe, og få følelsen av at de ligger rett i lomma di. Men den gjør det, og jeg får synge den hver kveld, og det er en stor frigjøring.
Dougie Payne henger seg på:
– Jeg også liker den godt for øyeblikket, for jeg hørte den på radio.
– Hvordan låt den på radio? spør Healey.
– Den låt fucking fantastisk. Og den låt som ingenting annet. Jeg sto på kjøkkenet, jeg hørte på Radio 2 og de spilte ”Ukens singel”, og de spilte sanger fra Adele og alt mulig annet. Så kom vår på, og den låt annerledes fra alt det andre. Det var merkelig, og det låt fantastisk.
Om innspilling i Norge
Hva var grunnen til at dere spilte inn det forrige albumet i Norge?
– Jeg dro til Sommerfesten på Giske i 2011, hvor jeg var invitert. Uka før hadde denne forferdelige greia skjedd på Utøya med han barnemorderen. Og det var et virkelig emosjonelt øyeblikk for meg og alle andre å være der. De hadde overlevende på scenen, og det var minnestund der, det var på en øy, og det viste meg virkelig hvordan dere i Norge håndterer tragedier. Hadde det samme skjedd i Amerika eller Storbritannia, ville folk blitt hysteriske og ropt: ”La oss drepe ham! La oss henge ham!” Så har du en heksejakt. Men dere så i stedet på dere selv og spurte: ”Hvordan lot vi dette skje? Hvordan gikk dette seg til?” Det var veldig rørende for meg. Men så, mens jeg var der var det et studio rett i nærheten, hvor jeg oppholdt meg. Det er på en strand, det var veldig fredelig og inspirerende. Så, året etter ble vi invitert som et band på Sommerfesten. Så vi dro, og jeg viste gutta studioet og vi bestemte oss for å spille inn der.
Han fortsetter.
– Og vi har vært i Norge år etter år. Jeg elsker Norge. Og vi skotter og dere nordmenn har en sterk forbindelse.
– Norge var også et av de første stedene som plukket opp ”The Man Who”. Dere tok den før noen andre.
Den med ”Why Does It Always Rain On Me?”
– Ja.
Jeg husker Glastonbury-festivalen sparket i gang det albumet for dere, da det begynte å regne straks den låta begynte. Det må ha vært så merkelig!
Healey:
– Det spesielle er at når du prøver å få greia di ut, så glemmer folk at det for det meste er ren flaks. Du må bare ikke bekymre deg over det, og bare gjøre greia di, jobbe ræva av deg, men virkelig nyte det og la musikken gå gjennom deg. Og en gang, hvis du får den lille flaksen, vil to millioner eller fire millioner mennesker snu seg i tretti sekunder mot din lille greie. Og hvis det er bra, og de liker det, blir de der. Og det var det som skjedde. Det øyeblikket var bare et lysglimt, og folk så mot oss. Deretter så alle andre, og det tippet vektskålen. Og nå er vi her, over tjue år senere. Det er fantastisk.
Gamle travere, fortsatt inspirerte
Er det like lett nå å finne inspirasjon til å skrive sanger som det har vært før?
– La meg fortelle deg. Det er like vanskelig å skrive en sang nå som da du først begynte. For det er ingen regler for sangskriving, og det burde det heller ikke være. Det er ikke noe veikart. Det er så tilfeldig. Du må gå ned i mørke og lete etter sangen: ”Hvor er den?” Så finner du den. Men for øyeblikket mener jeg vi aldri har vært i så god form og i så bra mentaltilstand som vi er i akkurat nå. Jeg vet ikke hvorfor eller hvor det kom fra. Vi er fire karer, forelsket i bandet, vi har hengt sammen i 26 år og det er fortsatt fantastisk.
– Vi er sultne etter å lage ting. Og det er en kreativ sult etter å gjøre det sammen, sier Payne. – Det er et fint sted å være, for det var det vi hadde helt i begynnelsen. Det var sånn det var i 1996, da vi først flyttet til London. Det var denne lidenskapen etter å gjøre denne greia sammen som et lag. Og det føles sånn nå også.
Så hvordan dukker en sang frem?
– Du sitter med gitaren og leker deg. Og du prøver å ikke tenke. For sanger dukker opp fra følelsene. Det er en merkelig greie, men du må klare å skru hjernen helt av. Så går du gjennom denne prosessen hvor du sliter ut egoet ditt: ”Faen, jeg klarer det ikke.” Så prøver du igjen: ”Faen jeg fikk det ikke til nå heller.” Og så til slutt, når du nesten ikke klarer å fortsette, men du har fått et lite sandkorn av en greie. Hvis du dytter på litt til, er det som regel rett rundt hjørnet. Så popper en liten greie opp, som du forvandler til en sang. Men det handler veldig mye om tålmodighet.
Så hva slags musikk hører dere på når dere ikke skriver eget?
– Jeg hører ikke så veldig mye på musikk, innrømmer Healey. – Men det må være melodisk. Det dreier seg heller ikke bare om musikk, men om filmer, kunst og ting som har den greia. Jeg vet ikke hva den greia er, men det er den greia. Den som berører deg, hva nå enn det er. Jeg liker alltid å tenke at jeg heller ville vært en svamp enn en stein. Å suge ting til seg. Du fortsetter å suge alt til deg, i stedet for at det renner av deg. For ofte er det sånn at folk sier: ”Jeg liker ikke det. Og ikke det.” Mens jeg er mer sånn: ”Kom igjen! Gi oss alt sammen! Jeg spiser alt.”
Aldri filmmusikk
Har dere skrevet filmmusikk?
– Nei, det ville jeg aldri gjort.
– Det er litt av en sak å ta på seg, sier Payne.
– Ja, og det er drita vanskelig. Jeg kjenner et par folk som har gjort det, og det er ikke veldig tilfredsstillende.
– Det er en massiv mengde kompromisser. For mange mennesker skal mene noe om hva du driver med. Produsenter og regissører. Å lage en film er et så massivt stykke arbeid i forhold til å lage et album. Så mange mennesker involvert. Ti mennesker kan si: ”Vi liker den delen, men ikke den delen. Kan du gjøre denne biten mer sånn og sånn, legge inn noen bjeller. Det er tøffe saker.
Skjøre sanger
Hvor lang tid tar det fra du har laget ramma til en sang, til den er forvandlet til en innspilling?
– Jeg vil si det er motsatt, svarer Payne. – Du lager først maleriet, mens innspillingsprosessen er ramma. Men det varierer. Greia er at sanger er skjøre. De kan falle ned når som helst. Du kan ha en greie som du synes er fantastisk, men så plutselig: ”Jeg mista den. Jeg kødda det til.” Det kan skje under skrivingen, med tekstene, mens man prøver å spikre en melodi, det kan skje under innspillingen eller miksingen. Du har denne lille greia som du prøver å lede frem til målstreken, for å få den ut til folket.
Healy:
– Som hvis du prøver å tenne en sigarett utendørs. Du har én fyrstikk, og du tenner den. Kompisen din med røyken er langt der borte, og du må prøve å få flammen bort til ham. ”Ikke la den dø ut.” Og hvis du klarer å få den til studio og den fremdeles ikke slukker, forblir den lille greia på opptaket. For alltid! Du har fanget den! Herregud, det er kult. Noen ganger går det, andre ganger ikke.
Når dere har spilt inn et album, føler dere at alle sangene har fått like mye oppmerksomhet?
– Det er et godt spørsmål, gratulerer Healy meg. – Noen sanger trenger mer omsorg enn andre. Du gir dem bare hva de trenger. Du må alltid la sangen fortelle deg hva den vil, og hvis du hører godt nok etter, gjør den det. Du kan kle opp en sang med hvilke klær du vil. Du kan ta en Neil Young-sang og forvandle den til en EDM (Electronic Dance Music) hvis du vil. Men ville det virkelig høres bra ut? Nei, for stemmen hans har en særegen klang, og det låter bra på den måten. Ja, du bare lar sangen fortelle deg.
– Mengden tid du bruker på en sang er egentlig ikke relevant, kontrer Payne. – ”Strangers On a Train” krevde for eksempel mye oppmerksomhet. Det var en stormfull dag med fyrstikken, hvor man tenker: ”Herregud, dette er en jævla tornado! Jeg trenger tre fyrstikker!” Det var vanskelig, men vi kom dit til slutt. Men det er som Fran sier, at sangene må få det de trenger.
– Og du kan ikke tenke, opplyser Healey. – Du må klare å ikke tenke. For tanker er fienden til all kunst. Tanken kommer i veien, for den er egoet. Og egoet er bare en mening. Men kunsten snakker. Alt har en stemme, hvis du virkelig lytter etter vil den fortelle deg hva den trenger. Du kan ikke lytte når hjernen er i høygir.
Baby One More Time
Var det det som skjedde med Britney Spears-coveren ”Baby One More Time?”
Healey:
– Den var et fullstendig uhell. Vi var i en bar natten før vi gjorde en radioopptreden for Radio 1. Vi hadde gitaren ute og spilte for alle menneskene i baren. Vi sang coverlåter og jeg startet å spille begynnelsen av den låta. Ingen kjente den igjen. Noen trodde det var ”Hotel California”. Så begynte jeg å synge, og hele stedet gikk i stå. Alle digga det. Så kom produsenten for radioprogrammet bort og sa: ”Den må dere spille i morgen på radio.” Men opp til det punktet var det ingen seriøse band som hadde gjort noe sånt. Å ta en sukkerpoplåt og spille den seriøst. Men selve sangen er brilliant. Det var grunnen til at jeg spilte den i baren den kvelden. Men nå gjør alle sånt. Det har blitt en greie.
– Nå har det blitt en industristandard, hvor en popgruppe gjør en indiesang, og et indieband gjør en poplåt, bekrefter bassist Payne. – Men vi var først.
Healey:
– Og vi ville aldri ha gjort det, det var produsenten som hørte greia i låta.
Payne:
– Og den låta ble en stor greie for oss, et annet stort øyeblikk i karrieren. Det var enda et lite dytt inn i folkets bevissthet rundt oss.
Dere ble virale!
– Ja, i dag sier man jo sånt. Som den islandske kommentatoren da de slo Østerrike i siste sekund. Den metallåta de lagde rundt fistelen hans på YouTube.
Fotball
Følger dere fotball-EM?
– Ja. Island er faen meg bra! bryter Healey ut. – Og Italia. Ååhh! Bare å se Martin O’Neill (trener for Irland, red. adm.) miste grepet. Og alle i Irland går bare bananas!
I Norge hadde vi et øyeblikk i 1981 da Norge slo England 2-1. En kommentator ved navn Bjørge Lillelien.
– Mrs Thatcher, den ranten der! Ja, den har jeg hørt, bekrefter Payne entusiastisk. – Ja, det er litt sånn. Hvor folk bare klikker!
Så tror dere England endelig kommer til finalen? spør jeg (husk at intervjuet var før de ble slått ut av Island).
– Hvem spiller de mot? Island? Som skotte støtter jeg Island i den kampen, sier Healey (som sikkert er glad nå!). – Jeg må jo det.
– Faren min er engelsk, så jeg satser på dem, kontrer Payne.
Å først miste EU og deretter tape for Island, snakk om røff behandling!
– Det ville vært veldig røft for dem! Men det er bare sånn dritten treffer vifta, sier Healey.
– Jeg har faktisk veddet penger på at England vinner hele greia, sier Payne optimistisk (igjen, uten å i dette øyeblikket være klar over hva slags skjebne de har i vente).
– Det jeg derfor jeg ikke vil de skal vinne!
