I elektronikkverdenen er ordet «nytt» oftest synonymt med «godt». Har en forsterker mer enn et par år på baken, vil produsenten – som minimum – sende ut en revidert utgave. For å følge med i utviklingen. Og når det gjelder datamaskiner, mobiltelefoner eller TV-er, er bare et halvt år å regne som en menneskealder.
Og så er det de få konstruksjonene som oppnår status som klassikere, og produseres i årtier.
Men ikke noe i verden slår Klipschorn. Den amerikanske høyttalerprodusenten Klipsch kan i denne måneden feire sitt 70-års jubileum. Det i seg selv er imponerende. Men det virkelig imponerende er at debutmodellen fra 1946, Klipschorn, produseres og selges den dag i dag. I en form som utad er så godt som uendret!
Startet i et blikkskur
Som i andre amerikanske iverksettereventyr starter historien om Klipsch om ikke i en garasje, så i hvert fall i et leid blikkskur i byen Hope i Arkansas, USA. Her bygde Paul Wilbur Klipsch i 1942 den første prototypen på det som senere skulle få navnet Klipschorn. Før dette var det gått ti år med overveielser og designskisser for den unge radioamatør og lydinteresserte. I dag ville vi kalt ham hi-fi-entusiast, men begrepet hi-fi ble først oppfunnet på 1950-tallet. Fire år senere ble firmaet Klipsch og Associates stiftet, og de første tolv høyttalerne satt i produksjon. Fortsatt med stifteren som eneste medarbeider.
Paul Klipsch var en beskjeden mann. Han brukte mange år på å utvikle sin høyttaler, men hadde opprinnelig ikke til hensikt å sette den i produksjon. Men besøkende på kontoret var så imponerte over lyden på prototypen at de oppfordret ham til å starte en høyttalerfabrikk. Navnet Klipschorn skyltes en radioforhandler i New York. Da Klipsch besøkte ham for å forhandle om videresalg, viste det seg at ryktet var kommet ham i forkjøpet. Forhandleren kjente bare til høyttaleren. Han hadde også allerede besluttet seg for å markedsføre den som «Klipschorn».
Den til tider ganske eksentriske Klipsch gikk ikke av veien for en diskusjon. Han var kjent for å ta notater under gudstjenesten om søndagene, så han hadde noe å konfrontere presten med. Og når han i en diskusjon om lyd hørte usannsynlige påstander, vrengte han skjorteflippen – hvor han på baksiden hadde skrevet ordet «bullshit!».
Ekstremt effektiv
Da Paul Klipsch designet høyttaleren sin, var ambisjonen at den skulle kunne reprodusere en livekonsert med fullt orkester i stuen. Ikke noe ubeskjedent mål, og det var faktisk enda vanskeligere enn det høres ut. På midten av 1940-tallet var den typiske forsterkeren nemlig bare på 5–15 watt. Så for å levere realistiske lydtrykk måtte høyttaleren være ekstremt effektiv. Klipschorn har en følsomhet på 105 dB ved 1 W (2,83 V), som er 15–20 dB mer enn tradisjonelle høyttalere.
Nøkkelen til dette er hornlading (se egen boks), hvor en trakt foran enhetene forsterker lyden. Og ved å plassere hornet og utnytte vegger og gulv som en del av hornet, økes effekten ytterligere. Et par Klipschorn spiller derfor like høyt med en watt, som mange andre høyttalere gjør med 100 watt. Det gjør det mulig å oppnå et lydtrykk i stuen på 121 dB. Rikelig til å reprodusere lyden av et helt orkester – eller en jetmotor – ved realistisk nivå!
Treveis horn
Klipschorn er et treveis hornsystem. En effektiv 15” bassenhet spiller inn i et genialt uttenkt – og patentert – kabinett, hvor horngangen er foldet så snedig at ikke en kubikkcentimeter er tapt. Hornet utnytter stuens hjørner og gulv som en forlengelse. Det har gjort det mulig å gjøre kabinettet kompakt og innredningsvennlig: «kun» 129 cm i høyden og 80 cm i bredden! Fra 450 Hz til 4,5 kHz tar et gigantisk mellomtonehorn over. Med en bredde på opp til 80 cm (avhengig av modellen) og en halv meters lengde, er det på størrelse med hva man normalt kun ser i PA-anlegg. Diskanten over 4,5 kHz ivaretas av en 1” hornladet driver.
Nye ingredienser – samme oppskrift
Stiller man et av de første Klipschorn fra 1946 ved siden av den nyeste utgaven fra 2016, er den ytre forskjellen så liten at de to kunne være designvarianter fra samme serie. Man må imidlertid la være med å bruke dem som stereosett, for selv om de bygger på samme lydfilosofi, er alt forandret. Ingen av de opprinnelige høyttalerenhetene er i produksjon lenger, og også delefilteret er endret i takt med den enorme tekniske utviklingen som har skjedd på 70 år. For eksempel var det første i 1958 at man la merke til at polariteten på enhetene utgjorde en forskjell.
Diskantenheten er for øvrig en senere tilføyelse som kom i 1952, og utvidet frekvensområdet oppover til 17 kHz (toveisutgaven rullet av ved 12 kHz). Det illustrerer samtidig en av svakhetene ved hornsystemer, nemlig at forsterkningen kun virker over et snevert frekvensområde på høyst tre oktaver.
Fortsatt valuta for pengene
70 år etter det første Klipschorn er lydverdenen en ganske annen enn den som Paul Klipsch i sin tid sjokkerte med sin konstruksjon. Mono er avløst av stereo og mangekanalslyd (hvor finner man en stue med åtte ledige hjørner til et surroundanlegg med Klipschorn?). I 1946 måtte en høyttaler være effektiv for å utnytte forsterkernes få watt. I dag er forsterkereffekter på tusen watt ikke et særsyn. Det gjør det mulig å spille – nesten – like høyt på langt mindre høyttalere. Klipschorn vil imidlertid sikkert leve videre i mange år enda som håndbygget bestillingsvare – et designikon fra en svunnen tid. Og de nyere modellene til Klipsch er fortsatt tro mot grunnleggerens idé om at høyttalere må være effektive.
«Man ser annonser for høyttalere som behersker 300 W, 600 W eller til og med 1000 W. Men det handler om lydstyrke. Å skryte av høye effektverdier på høyttalere er som å skryte av hvor mye bensin bilen din kan brenne av.»
Paul W. Klipsch
Tidslinje for Klipschorn
1939–1941
Paul W. Klipsch lager tegninger og pappmodeller av basshornet.
Oktober 1941
Paul W. Klipsch offentliggjør sin horndesign i Journal of the Acoustical Society of America.
Mai 1942
Første vellykkede prototype (med serienummer 1) bygges i garasjen til Paul Klipsch.
April 1945
Hornet patenteres (US Patent 2,310,243)
September 1946
Det første Klipschorn leveres. Firmaet Klipsch and Associates stiftes.
1948
Paul W. Klipsch ansetter sin første medarbeider. Inntil da hadde han bygget høyttalerne selv.
Oktober 1948
Første test. Consumers’ Research Bulletin gir karakteren: «… en samlet reproduksjon som vi ikke mener er oppnådd av noen annen tilgjengelig høyttaler.»
1957
Klipsch Heresy introduseres som en senterhøyttaler til trekanalsystem med to Klipsch-horn. Navnet, som betyr «kjetteri», kommer av at en forretningsforbindelse mente at det var en kjettersk tanke at Klipsch skulle fremstille en høyttaler som brøt med hornprinsippet. Men ryktet var sant. Heresy bygges fortsatt.
November 1958
Klipsch begynner å registrere – og ta hensyn til – polariteten på høyttalerenhetene. Faselinearitet var tydeligvis ikke et stort emne den gang.
1963
Klipsch La Scala introduseres. Som Klipschorn er La Scala et treveis hornsystem, men den er mindre, og krever ikke hjørneplassering. La Scala bygges fortsatt.
Mai 2002
Paul Wilbur Klipsch dør i en alder av 98 år.
2005
Klipsch Audio Technologies kjøper den danske høyttalerprodusenten Jamo.
April 2006
Med 60-årsjubileumsmodellen får basshornet sider, noe som betyr at høyttaleren ikke lenger behøver å være hermetisk klint opp mot veggen for å få en presis frekvensgang i bassen.
Januar 2011
Audiovox (Voxx) kjøper Klipsch Audio Technologies.
April 2016
Spesielle “limited edition” jubileumsutgaver av Klipschorn og Klipsch Heresy blir fremstilt. Det bygges 70 sett av hver.
September 2016
Klipsch har jubileum. Etter 70 år bygges Klipschorn fortsatt, noe som gjør den til verdens lengste fremstilte høyttaler. Alle enhetene er gjennom tiden skiftet ut, men grunnkonstruksjonen er den samme: hornet.
Slik fungerer hornhøyttalere
Hornhøyttalere er først og fremst kjennetegnet ved å være effektive. Ved å montere en nøye beregnet trakt foran (eller bak) en høyttalerenhet kan effektiviteten økes med 10 dB eller mer. Hornet fungerer som en akustisk «transformator», som kobler den forholdsvis lille høyttalerenheten til luften i rommet.
De første hornhøyttalere var helt uten elektronikk, og ble brukt på grammofoner, hvor de forsterket de små bevegelsene fra nålen til hørbar lyd. I radioens barndom var horn også en nødvendighet for å utnytte de få watt som de tidlige rørforsterkerne leverte.
Et velkonstruert horn kan låte overveldende, men det er ulemper med størrelsen, da lengde og munningsareal er proporsjonalt med bølgelengden av den lyden som skal forsterkes. Mens et diskanthorn kun måler få cm i lengden og bredden, får et basshorn lett et munningsareal på flere kvadratmeter, og kan måle flere meter i lengden. For å få hornet ned i en mer praktisk størrelse, foldes det. En trumpet og en lur har et noenlunde like langt horn, men trompeten kan være i en veske.
Klipschorn var i sin tid banebrytende ved å være et meget kompakt hornsystem, selv om det kunne gjengi – nesten – hele det hørbare frekvensområdet.
Høyttalere etter hornprinsippet er noe vi normalt forbinder med diskantenheter, i hvert fall når det gjelder hi-fi. I PA-systemer til konsertbruk benyttes horn til gjengjeld i alle toneområdene. Også i bassen, selv om kraftigere forsterkere og høyeffektive bassenheter som tåler høy belastning, har betydd at stadig flere PA-systemer hopper over hornet i bassen.
