I en audioverden dominert av digitalt trylleri og høyeffektive klasse D-forsterkere med tre- eller firesifrede effektopplysninger, er high-end-produsenten Audio Note litt av en sjeldenhet. Her holder man fast på teknologier som hadde sin storhetstid i midten av forrige århundre. Gammeldags? Nei, rett og slett fordi man mener de lydmessig er overlegne nyere konstruksjonsprinsipper.
Det handler først og fremst om rør. Alle Audio Notes forsterkere, CD-spillere og DAC-er bruker radiorør til forsterkning. Og helst triode-rør, som anses å ha den varmeste og mest harmoniske klangen. Andre merkesaker er transformatorkobling samt bruken av sølv.
På fabrikken i Sussex i Syd-England bygges apparatene – både de dyreste og de mindre kostbare – med håndkraft. De modellene som vi ser på omvisningen, er alle sammen forhåndsbestilt. De bygger ikke til lager. Til gjengjeld har Audio Note et stort lager av komponenter, hvor de fleste enten er spesiallaget eller antikke.
En mystisk kabel fra Japan
Audio Note UK er et britisk selskap, men det startet i København på 1980-tallet hvor Peter Qvortrup var eier av hi-fi-butikken Audio Consult. Her fikk man en dag tilsendt en meter kabel fra en japansk ingeniør med navnet Hiroyasu Kondo.
«Den gangen var kabler bare noe man koblet apparatene sammen med. De som fulgte med i esken ble brukt. Det var ikke noen som produserte eller solgte spesielle kabler.»
Kondo-kabelen ble satt inn mellom for- og effektforsterker, og så lyttet man. «Alt steg et nivå», erindrer Peter Qvortrup, som samme kveld solgte kabelen til en kunde som hadde deltatt i lytteseansen i butikken – og som bare måtte ha den japanske signalkabelen. Kunden betalte bra, handelen ble fullført, og Peter Qvortrup sendte et brev til Japan og ba om å få tilsendt mer.
Det ble inngått en distribusjonsavtale – via tolk, og Qvortrup begynte å selge Kondos produkter under merket Audio Note. I begynnelsen på det danske markedet, men senere til et større og større område. Inntil Qvortrups selskap, som i mellomtiden var flyttet til England, og nå også tok del i utviklingen av Audio Note-produkter, fikk distribusjonen til hele resten av verden, bortsett fra Japan, hvor Kondo selv solgte sine produkter.
Sølv med sølv på
En av Audio Notes merkesaker er sølv. Jo mer ambisiøse komponenter, desto flere steder i signalveien er det brukt rent sølv (se også boksen om Audio Notes nivåsystem). Det gir ifølge Peter Qvortrup en så mye renere lyd at det er verdt det.
At det brukes sølv i kablene, sier seg nesten selv. Men også komponentben, folien i kondensatorer, delefilterspoler, høyttalersvingspoler, og selv tråden i transformatorene er i sølv når vi kommer opp i de mest kostbare luksusmodellene.
«Det gir faktisk en hørbar forskjell at overføringstransformatorene er viklet med sølvtråd, selv om de måler likt», sier Peter Qvortrup.
«Det eneste vi har kunnet måle mellom sølv og kobber i transformatorene, er at de magnetiske feltlinjene ligger litt tettere rundt kjernen. Men det låter altså annerledes.»
Den slags komponenter er ikke hyllevare i den nærmeste elektronikkbutikken, men må enten lages på bestilling eller fremstilles i huset. På omvisningen ser vi blant annet hvordan transformatorer vikles og kondensatorer fremstilles for hånd.
En annen spesialitet er motstand. Motstand i det meste av elektronisk utstyr er laget av metallfilm eller er trådviklede, i begge tilfeller med en nikkel-kromlegering. Men hos Audio Note har man i stedet valgt motstand med en film av tantal. Igjen fordi det låter bedre.
Da produsenten, Shinkoh, hadde oppgitt produksjonen og skrotet sine maskiner, måtte Peter Qvortrup finne et annet firma i Japan som produserte motstand, HDK. Det tok over 15 år å få dem til å produsere umagnetisk motstand med sølv og tantal. Det å utvikle en sølvlegering som var passe seig til å kunne brukes til motstandsben og de små metallhettene som avslutter motstandslegemet, var en annen og kostbar sak som tok tre år. En enkelt sølv/tantal-motstand koster i løssalg 32 engelske pund (ca. 300 kroner). Men da skulle den også ha en ekstraordinær mer homogen og detaljert lyd uten hardhet!
Transformatorer
Da alle Audio Notes forsterkere er rørforsterkere, brukes det nødvendigvis transformatorer i utgangstrinnet for å tilpasse høyspenningssignalet til å drive en høyttaler. Men transformatorer brukes overalt i selskapets apparater fremfor andre komponenter, for eksempel til impedanstilpasning på inn- og utgang. Det sitter også en transformator i RIAA-kretsløpet på platespillerinngangen.
«Transformatoren er en virtuell komponent. Hvis den er dimensjonert korrekt, har den ingen innvirkning på signalet utover å transformere mellom spenning og strøm», sier Peter Qvortrup.
I Peter Qvortrups eget anlegg inngår det ikke mindre enn 11 transformatorer i signalveien når man lytter på CD. Til gjengjeld inneholder den ekstreme Gaku-on- effektforsterkeren kun fire andre komponenter i signalveien. Tre transformatorer, to trioderør og to ganger motstand! Ingen kondensatorer. Den single-endede triodeforsterkeren uten motkobling yter 45 W i ren klasse A.
New Old Stock
Audio Notes rørforsterkere er bygget på rør som var klassikere allerede på midten av forrige århundre: 211, 300B og 2A3. Rørene fremstilles fortsatt, men produksjonen er liten, prisene astronomiske og kvaliteten varierende. Det er her Peter Qvortrup går ut på rørlageret …
En stor del av fabrikkens areal (samt et par fjernlagre) brukes til selskapets skattekammer av «New Old Stock»-komponenter. Altså komponenter framstilt for årtier siden, men aldri brukt. Her står pall på pall med ettertraktede rør klare til å bli brukt i forsterkere.
«Noen av dem er vanvittig dyre i dag. Heldigvis ga jeg ikke så mye for dem den gang», sier Peter Qvortrup med et tilfreds smil.
Nivåoppdelt high-end
Audio Note opererer med et system av nivåer – Performance levels – som de deler sitt utstyr inn etter. Skalaen går fra 0 til 6. Jo høyere nivå, jo mer ekstreme (og kostbare) komponentvalg. Det handler ifølge Peter Qvortrup om å sette innsatsen i system slik at man får lydmessig valuta for sin investering.
«Som en tommelfingerregel må man bygge systemet sitt etter forsterkerens teknologinivå. De øvrige delene bør høyst være et nivå over eller to under forsterkerens nivå.»
Nivåsystemet er både en innkjøpsguide og en oppgraderingsplan. En del av selskapets modeller kan fås i flere nivåvarianter, og noen, inkludert høyttalerne, kan senere oppgraderes med mer avanserte deler, hvor kabler, komponenter og svingspoler er utført i sølv.
Comparison by contrast
Når man lyttetester et hi-fi produkt, er det et iboende problem å finne et nøytralt ståsted – en målestokk – for å vurdere kvaliteten. Det handler både om å ha et kjent sammenligningsgrunnlag i form av et referanseanlegg, og en vurdering på om det låter bedre, riktigere – eller bare annerledes.
Peter Qvortrup hyller et prinsipp kalt «comparison by contrast» (sammenligning ved kontrast).
«Hvis definisjonen på hi-fi er å gjengi opptaket så troverdig som mulig, må det beste anlegget være det hvor man tydeligst kan høre forskjellen på de enkelte albumene», sier han. «Hvis alle plater låter likt, er det lyden av anlegget vi lytter til – ikke opptaket. Jo mer forskjellig de låter, jo mindre har anlegget satt sitt fingeravtrykk på lyden.»
Den metoden kan logisk sett også brukes på enkeltkomponenter i anlegget. Hvis det å skifte et apparat i kjeden fører til at forskjellen på de enkelte opptakene står tydeligere frem, må det bety en forbedring.
Fra Caruso til Nightwish
Den forskjellen og kontrasten er det store muligheter for å oppleve når Peter Qvortrup dykker ned i sin enorme platesamling. Under besøket blir det lyttet til klassisk orkestermusikk, hollandsk støy-electronica, finsk symfonisk tungmetall og amerikansk calypso fra 50-tallet. Bare for å nevne noen av ytterpunktene.
Peter Qvortrup forteller begeistret om de enkelte platenes finesser – og deres bakgrunn (han kjenner mange av de utøvende som kunder i butikken). Det blir også spilt overførsler av hundre år gamle grammofonplater (med Caruso). Og det er tydelig at Peter liker de mange og vidt forskjellige platene han trekker frem fra reolene som går fra gulv til tak i musikkstuen. Ikke alle opptakene er av naturlige grunner like feilfrie, men det viktige er at de er interessante.
«Jeg spilte et opptak fra 1940 på en messe, og kunne etterpå leste på nettet at vårt anlegg hadde vært the noisiest on the show. Det er da klart at det er støy på et opptak som er 70 år gammelt! Men vedkommende hadde bare stukket hodet inn et øyeblikk uten å vite hva han hørte.»
At anlegget er i toppklasse, er det ingen tvil om. Og kjennetegnene på de mange opptakene trer krystallklart frem. Jeg blir blant annet imponert over den måten man kan skjelne refleksjoner fra konsertsalens bakvegger – på et klassisk opptak laget med utstyr fra nettopp Audio Note. Men det meste av tiden handler det om å henge med i den heseblesende rutsjebaneturen gjennom sjangre og tidsperioder. Og la oss en gang for alle slå hull på myten om at single-endede triodeforsterkere bare kan spille stille og pent. Når Peter skrur opp Nightwish, Nosia og Tool, er lydtrykket overveldende.
Syv millioner!
Anlegget som det spilles på er selvfølgelig Audio Note fra ende til annen. Helt fra pickup-en til høyttalerne. Og like selvfølgelig er det at det er toppmodellene det spilles på. Et anlegg med en butikkpris på omkring syv millioner kroner! Det høres ut som urimelig mye penger – ikke minst når vi snakker om forsterkereffekt på 2 x 45 watt (Gaku-on) og toveishøyttalere med 8″ bass (E Sogon).
«Det er mye penger, men delene er også vilt kostbare. Det inngår for eksempel femten kilo rent sølv i delefilteret i hver høyttaler!»
Et navn – to selskaper
I dag finnes det ikke et, men to selskaper med navnet Audio Note. Det britiske, som Peter Qvortrup eier, og det japanske, drevet av etterkommerne av Hiroyasu Kondo. Men det er snakk om to helt adskilte størrelser, uansett om flere av de to selskapers produkter har samme navn.
Etter mange år med fortsatt vekst kom det i 1998 til et brudd mellom Kondo og Qvortrup.
«Vårt hovedmarked var fjerne Østen. I mai-juni 1997 startet en enorm valutakrise i Thailand, som spredte seg over hele det fjernøstlige området. Det førte til et enormt fall i salget av de japanske produktene. Herr Kondo ville ikke akseptere reduserte ordrer, men sa bare «I make, you buy!», noe som ikke er mulig hvis man ikke har kunder som er kjøpevillige. Derfor annullerte Kondo-san vår distribusjonsavtale i februar 1998″, sier Peter Qvortrup.
Til slutt kom det til et brudd mellom partene. Kondo, som opprinnelig hadde startet Audio Note, ville ha rettigheten til å bruke navnet over hele verden.
«Jeg sa til Kondo at han selvfølgelig gjerne kunne beholde navnet – hvis han bare ville betale meg det som det hadde kostet å registrere varemerket globalt. Det ville han imidlertid ikke, så det endte med at vi beholdt rettighetene til Audio Note.»
