Foto & Video Hi-fi Hjemmekino Hodetelefoner Høyttalere TV

Ståbassens forkjemper

Albumaktuelle Ellen Andrea Wang elsker sin kontrabass, og bygger hele lydbildet rundt den. Les vårt intervju.

Skrevet av / 18.09.17 - 16:31
Ståbassens forkjemper

Hun har spilt med Sting og turnert verden rundt med den verdenskjente trommeslageren Manu Katché. Og selveste The Guardian utnevnte henne i fjor til en av de beste unge kvinnelige jazzmusikerne. Ellen Andrea Wang er av mange musikere ettertraktet for sin kontrabass, og når hun nå gir ut sitt nyeste soloalbum er musikken sentrert rundt det store, deilige instrumentet.

Se videoen til Air fra Ellen Andrea Wang sin debutplate Diving.

 

Pop for voksne

Albumet Blank Out er popmusikk for voksne, med mer enn et snev av jazz. Man må vel dessuten også kunne hevde at funk er godt representert – spesielt i låter som Bad Blood, A Change of Heart og Electric.

Hør Ellen Andrea Wang – Blank Out i Tidal.

 

Ellen Andrea Wang har spilt musikk i hele sitt liv, og spilte fiolin som liten jente.

– Jeg spilte klassisk fiolin i 10 år. Det gikk ikke så bra til slutt. Det er jo klassisk musikk man lærer seg et slikt instrument med, men jeg hadde etter hvert lyst til å improvisere og spille jazz. Men av en eller annen grunn klarte jeg ikke å frigjøre meg fra den måten jeg hadde lært å spille fiolin på. Det ble en klassisk tilnærming, og jeg klarte ikke å gå ut av den rollen. Jeg ville spille den musikken jeg hørte på, som var pop og jazz. Jeg vokste opp med McCoy Tyner, Keith Jarrett og Michael Jackson, og ville utforske de musikkstilene mer. Da jeg var 16 gikk jeg over til kontrabass, det med den jeg lærte meg kunsten å improvisere.

Intervju: Mari Boine – «Vi må ikke bli slitne av å høre på musikk!»

Du er albumaktuell nå, med Blank Out. Å spille inn et poporientert album som spinner rundt en kontrabass er vel ganske utfordrende?

– Ja. Det å jobbe med lyd er noe jeg har brukt vanvittig mye tid på! Spesielt i studiosettinger, hvor jeg har jobbet mye med Mike Hartung i Propeller studio. Vi har forsket mye på frekvenser, og da spesielt for å få kontrabass-klangen godt igjennom på en måte som også låter greit på streamingtjenester. Også på en liten Tivoli-radio. Varmen i kontrabasslyden må komme med. En utfordring er at dette er et instrument som forandrer seg hele tiden. Spesielt nå på høsten, treverket forandrer seg med temperaturene. Klangen blir annerledes, så lydinnstillinger som funket i sommer vil ikke nødvendigvis gjelde nå om høsten.

Plata di låter veldig bra. Både luftig og organisk.

– Det organiske i musikken er det viktigste i musikken. At det er levende, og ikke nødvendigvis perfekt. Det er en låt som heter Heaven, og det første taket er det som kom med på albumet. Pianosoloen og alt som er der er gjort på første aller første take. Det var noe magi som skjedde der. Det er noen ting som kunne blitt fiksa på, men det å ikke fikse det opp eller rette det opp, det er de detaljene jeg har blitt mest glad i. Det handler om det også, man tar rivet, feilsteget, inn i musikken. Det er noe jeg ønsker at en lytter også skal kunne oppleve. At det ikke er veldig kalkulert og programmert.

Ellen Andrea Wang
Ellen Andrea Wang. Foto: Solveig Wang

 

Driter i lydnivåkrigen

Må du forholde deg til lydnivåkrigen, hvor popalbum blir stadig mer komprimert for å låte høyere på radio?

– Nei, det driter jeg i. Jeg blir ikke spilt på radio likevel. Det er jo frustrerende å bruke masse tid på å jobbe med lyd i et instrument. På en måte er det frustrerende når man hører på musikken gjennom et par Mac-høyttalere, og ikke hører kontrabassen. Et instrument man har brukt så mye tid og krefter på. Men jeg tror at mennesker er opptatt av god lyd. Når man ser folk rundt om kring, ser man at mange sitter med hodetelefoner. Det er sjeldnere og sjeldnere at man ser folk med de hvite iphone-proppene. Det er en god industri for det å være kvalitetsbevisst når det gjelder lyd.

Du har produsert albumet selv. Hvor mye er Ellen Andrea Wang, og hvor mye er musikernes bidrag?

«Jeg liker å være veldig effektiv i studio, så på forhånd har jeg sjekka ut mange lyder og grooves.»

– Som produsent har jeg en overordnet tankegang og visjon rundt hvordan musikken skal være. Jeg liker å være veldig effektiv i studio, så på forhånd har jeg sjekka ut mange lyder og grooves, og jeg har mange referanser på hva slags lyder jeg vil ha, så må Andreas (Ulvo, tangenter) skru seg inn på det. Men selvsagt skal musikerne også kunne komme med sitt personlige preg.

Ellers ville det jo ikke vært jazz.

– Nei, det ville jo ikke det. Det er frihetstankegangen, det liker jeg godt i jazzmiljøet, at når man spør noen om å være med så vil de ha med den personen fordi han eller hun tilfører akkurat det til musikken. Det er også litt annerledes enn amerikansk jazzmusikk. Amerikanske musikere er utrolig dyktige, ekstremt disiplinerte og kan sin historie så godt, samtidig som de nesten kan bli litt for låst. De vil ha meg til å skrive og spille på en veldig spesifikk måte fordi det gjorde den forrige bassisten.

Den nye plata er mer synthorientert enn debutalbumet Diving?

– Ja. Men vi har bevart det akustiske håndverket i bunnen. Det var to ville dager, med Andreas og Erland (Dahlen, trommer). Alt ble spilt inn live, bortsett fra vokal. Så la vi på forskjellige ting etter hvert på opptakene.

Tekstene har du fått hjelp med?

Ja, når det kom til å legge på vokal i etterkant, hadde jeg lyst til å få noen andre til å skrive tekstene. Så jeg sendte all musikk til Martin Hagfors. Jeg kom med ønsker om handling, og han begynte å skrive. Det var en utrolig gøy prosess, jeg hadde aldri jobbet sånn før. Jeg ville også at han skulle ha en frihet til å skrive det han synes passet.

Hun fortsetter.

– Overskriften Blank Out handler jo litt om det å slette ting og pynte på sannheter, og det å skulle tørre å stå i den virkeligheten som er. Det er noen tekster som er litt krass om flyktningpolitikk og forbrukersamfunnet og sånt. For min del syntes jeg det var deilig å kunne synge om sånne ting også. Det er jo ting som engasjerer meg men som jeg synes det er vanskelig å sette ord på selv, i en musikalsk kontekst. For meg kommer musikken først i skriveprosessen, så blir teksten neste del. Jeg har vanvittig respekt for tekstforfatterfaget, og innser mine egne begrensninger. Så har det vært sånn at jeg har spilt i trio mer i utlandet enn i Norge. Da ville jeg at det skulle være på engelsk, og det er også viktig at tekstene kvalitetsmessig er på nivå med musikken. Som norskspråklig kan ikke jeg levere de samme tekstlige kvalitetene selv.

Har du hengt mye over skulderen på lydteknikeren?

– Mike? Ja, det har jeg jo. Men det er jo veldig fint. Til og med har jeg fått sitte i stolen bak spakene, mens jeg har sendt Mike ut i studio for å synge og kore litt. Det er Mike som korer i låta Change of Heart, som er en litt westcoast-aktig blanding mellom Doobie Brothers, Thundercats og andre. Det er mye 70-tallsreferanser som appellerer veldig til meg fordi det er musikk som jeg hørte på. Og jeg er alltid sånn ”litt mer bass”. Jeg synes miksing er veldig interessant. Jeg er bassist som også synger. Men det er bassen folk vil høre, tenker jeg. Jeg skjønner at vi er trent til å høre vokalen langt foran i lydbildet, det er det første man oppfatter. Men det har vært spennende å utforske litt mer med å mikse bassen høyere i lydbildet, trekke vokalen litt ned, og samtidig få det til å blande seg godt og gjøre det detaljrikt.

«Min kampsak har vært å få ståbassen frem der hvor elbassen gjerne har hatt monopol.»

Siden kontrabassen er en sånn utfordring å få til å blande seg i lydbildet, har du noen gang falt for fristelsen og valgt elektrisk bass?

– Nei. Det er jo musikk man lett kunne tydd til elbass på. De fleste produsenter tror jeg ville gjort det. Men min kampsak har vært å få ståbassen frem der hvor elbassen gjerne har hatt monopol. Det er så mye attakk og så mye perkusjon i en kontrabass.

Som omreisende musiker må du vel misunne elbassister innimellom?

– Det er faktisk ganske interessant. Kontrabassen er jo et barokkinstrument som har eksistert fra klassiske dager. Men paradoksalt nok skal plutselig flyselskapene nå få lov å være med å bestemme soundet til musikere. Men noen smartinger har laget kontrabasser i reisestørrelse, som man kan ha med på fly.

Og den du reiser med er en slik?

– Jepp. Min reisebass går innunder 23 kilosgrensen!

Albumet er tilgjengelig på vinyl i tillegg til digitalt. Er det forskjellig mastertapes til ulikt format?

– Ja, det er forskjellig master. Men albumet er skrevet med vinylformatet i bakhodet. Lengden er derfor litt kortere enn man forventer på CD. På vinyl er det plass til rundt 22 minutter på hver side, og jeg er langt innafor det. Jeg er veldig glad for å ha vinyl som man kan selge på turné. Jeg selger mer vinyl enn CD på konserter, bortsett fra i Tyskland hvor folk fortsatt kjøper masse CD-er.

Du har platespiller selv?

– Om jeg har! Jeg har både platespiller og et bra stereoanlegg å spille på.

Du ble utnevnt av The Guardian som en av de mest interessante jazzmusikerne i 2016. Hvor kult var det?

– Det var veldig gøy! Det er ikke noe man forventer i det hele tatt, men kom helt ut av det blå. Det hjelper. Det er jo en bransje hvor man får en boost av sånne ting. Enten man vil det eller ikke er det noe man må forholde seg til. Det med anmeldelser og sånt.

Ja, til og med Sting ville plutselig spille med Ellen Andrea Wang.

– Ja! Han ringte ikke selv, men en av hans mange managere. Så han har jeg jo spilt litt med.

Og Manu Katché.

– Ja, han tok kontakt for to år siden. Han hadde hørt albumet mitt. Han skulle ha noen øvingsdager i Tyskland, og lurte på om meg ville spille litt. Så ble det nonstop verdensturné i to år, med Manu og mine egne band på si, som jeg prøvde å… det gikk greit, men jeg var vel hjemme i to-tre netter sammenhengende før jeg dro ut igjen. Det var veldig heftig og en ekstremt kontrastfull tilværelse på godt og vondt. Med Manu får man reist rundt til de vakreste, mest fantastiske konsertscenene. Man lever ut en vanvittig musikerdrøm. Backstage, kjøleskap, bassen er ferdig stemt når man kommer på scenen. Det er veldig annerledes enn hva man er vant med. Og med Sting-konserten i Paris så har du plutselig flere tusen folk i ekstase. Og så er det hjem to dager senere på en liten jazzklubb i Norge med 20 publikummere. Jeg synes på en måte det er noe veldig fint med det også. De små intime jazzklubbene.

NB! Ellen Andrea Wang har releasekonsert i Oslo den 23. september på Nasjonal Jazzscene (Victoria), og dessuten en minikonsert i musikkbutikken Big Dipper den 7. oktober. Klikk her for flere datoer.

 

Les også:

Intervju: Kari Rueslåtten – Norsk folkveteran med sans for god lyd

Sju trådløse anlegg – Ekte hi-fi uten en tråd

Seks trådløse hodetelefoner – Bra lyd til budsjettpris

Denne høyttaleren lar deg styre hjemmet med stemmen

Technics SP-10R er deres råeste platespiller

Geir Gråbein Nordby
(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Vil du lese hele artikkelen?

Med LB+ Total får du tilgang til ALT innhold på Lyd & Bilde og L&B Home.

Allerede abonnent? Logg inn her

  • Prøv LB+ i 30 dager
    Kun 49,-

    Fornyes etter 30 dager, ingen bindingstid.

  • LB+ Total års abonnement
    Kun 137.50 mnd

    Du sparer 288 ,-

Nå kan du linke til alle musikktjenester på én gang

Endelig en rimelig Roon-streamer!

En DAC i samuraienes fotspor?

Denne lille boksen kan gjøre dine gamle B&O-høyttalere "trådløse"

Den ultimate forsterkeren

High-end forforsterker med moderne strømming

McIntosh oppdaterer forforsterkeren

Kompakt hi-fi i stilren design

Lenco frir til vinylelskere

Platespiller for sjeiker og baroner

Astell&Kern: Musikkspiller i gull!

1500 gjester gledet seg over hi-fi i København

0
Scroll to Top