Test av Canon IXUS 70 Kompaktkamera

Mens Casio-kameraet kun har de mest grunnleggende funksjonene, er det litt større Kodak-kameraet velutstyrt og samtidig enkelt å bruke. Her får man også 8 megapiksler sensor og 5 x zoom, noe som gir større rekkevidde, og kameraet har full tilgang til halvautomatisk og manuell eksponeringskontroll. Kodak-kameraet har også 21 motivprogrammer, og rask tilgang til eksponeringskontroll med joysticken på baksiden.

Kameraet har både autofokus og manuell fokus, også de betjent med joysticken på baksiden. Innstillinger man bruker ofte kan lagres i et minne, og så har man tilgang til innstillingen ved å vri funksjonshjulet på toppen til C. Man navigerer både kameramenyen og funksjoner med joysticken. Lysfølsomhet opptil 800 ISO og eksponeringskompensasjon er blant valgene som er tilgjengelige på kameraets Programmodus. Kodak-kameraet er det eneste i testen uten ladbare batterier og lader. Det bruker to alkaliske AA-batterier på 1,5 V, men kan også bruke ladbare batterier, og da får man om lag 250 eksponeringer per lading.

Betjening og bildekvalitet
Med det skulpturerte grepet ved siden av objektivet, er det tykkfalne Kodak-kameraet godt å holde både for store og små hender. Med joysticken navigerer man raskt gjennom menyene, som ikke finnes på norsk, men som har en infoside man kan få opp for hver funksjon. Så kan man få en forklaring på hva den aktuelle innstillingen gjør i praksis. Skjermen er lavoppløst, det betyr at bildene ser grovkornet ut, men bildevisningen er faktisk bedre enn når man bruker skjermen som søker. Kameraet er ikke spesielt raskt, selv om responsen knapt kan kalles treg.

Som på Casio-kameraet, er Kodaken helt avhengig av at man velger høyere lysfølsomhet for at kameraet skal kunne foreta en god nok blitseksponering innendørs. Dessverre er det ikke lett å få gode bilder innendørs uten blits og på lav lysfølsomhet, ISO. Kameraets lukkertider strekker seg ikke langt nok ned i tid. Hudtoner slipper sjenerende fargestikk, men fargebalansen har et svakt blålig fargestikk på utendørsbilder. Den automatiske hvitbalansen klarer seg bra innendørs, men gir moderat grønnlig fargestikk i blandingslys.

Optikken på Kodak-kameraet er meget bra for en så kompakt 5 x zoom. Selvsagt er det tønneformet fortegning over store deler av brennviddene, men det er skarptegnende og med god kontrast. Sammen med dempet kromatisk aberrasjon får man god bildekvalitet i de fleste situasjoner. På 64 og opptil 200 ISO lysfølsomhet er det beskjedent med bildestøy. Høyere opp er støyen mer synlig, men kameraets støyreduksjon demper mesteparten på 800 ISO. Noe som gir et dusere, mer sløret bilde med tap av skarphet og tegning av detaljer.

Testens desidert minste kamera er ikke særlig komplisert å bruke. Det har stort sett de mest grunnleggende innstillinger, men et par nyttige funksjoner. Med 3 x zoom og 7,1 megapiksler sensor, skiller ikke IXUS 70 seg særlig ut i dette selskapet. Man får fint lite å sette seg inn i. Kameraet har de grunnleggende funksjonene, med eksponeringskompensasjon og Canons Mine Farger i tillegg, hvor man kan velge fargeintensitet og sågar bytte for eksempel brunt mot rødt på en vegg i et motiv man har eksponert.
Som de fleste av Canons IXUS-modeller, har det lille kameraet 9-punkts autofokus med en smart funksjon som kjenner igjen ansiktskonturer. Da fokuserer kameraet på opptil ni ansikter i søkeren, og tilpasser lysmålingen slik at ansiktene på bildet får skarpt fokus og blir riktig eksponert. Her kan man også stille lysfølsomhet opptil 1600 ISO. IXUS 70 er forresten det eneste kameraet med optisk søker i tillegg til skjermen. En nyttig ting å ha i enkelte situasjoner. Kameraet finnes også i en versjon med 3-tommers skjerm – IXUS 75 – og litt endret design, til 300 mer enn IXUS 70.

Betjening og bildekvalitet
Til å være det minste kameraet i testen, er IXUS 70 lettbetjent for en kompakt. Knappene er riktignok små, men utløserknapppen er stor og zoomknappen er plassert rundt den igjen. Sammen med en av testens beste skjermer, norske menyer og sågar en optisk søker, er IXUS 70 et fortreffelig lite kamera å ta bilder med. Det er lynkjapt, med rask autofokus og kort utløserforsinkelse.

Som på Casio-kameraet er fargene flotte, mettede og med mye smell i, uten at det går ut over hudtoner eller lager noe spesielt rødstikk i bildene. Kameraets automatiske hvitbalanse fungerer godt utendørs, og gir bare moderat gulstikk på innendørsbilder i blandingslys. Blitsrekkevidden er bra så lenge man holder seg til høyere ISO-verdier innendørs. På 80 ISO blir bildene for mørke, men utendørs fungerer eksponeringsautomatikken svært bra, både med og uten blits.

Canon-kameraets optikk er, ikke uventet, meget skarptegnende og med svært god kontrast. Men i hjørnene faller skarpheten, heldigvis uten påfølgende lystap. Objektivet har moderat tønneformet fortegning på vidvinkel, som avtar, og deretter blir objektivet relativt rettegnende på lengre brennvidder. Gledelig nok har objektivet beskjeden kromatisk aberrasjon, så blålilla glorie slipper man å se på bildene fra IXUS 70. Bildestøy vil neppe plage noen så lenge man holder seg under 400 ISO. Da er det synlig korn i bildet, og på 800 ISO er det på grensen til sjenerende, selv på små forstørrelser. 1600 ISO er kun til bruk i nødstilfeller.

Mens kompakter flest krever gjentatte tastetrykk for å endre den mest basale funksjon, kan man med Samsung L73 klare seg med to tastetrykk, for nesten alle funksjoner. I likhet med Kodak-kameraet, har Samsung-kameraet funksjonshjulet på toppen. Der velger man blant 11 motivprogrammer, videoopptak, fullautomatikk og programautomatikk.
Sistnevnte gir tilgang til så å si hele menyoppsettet med knapperadene på undersiden og til høyre for skjermen, på 2,5 tommer. Lysfølsomheten på L73 rekker til 1600 ISO, og kameraet bruker lysfølsomhet for å kompensere i lite lys, som en slags bildestabilisator. En artig detalj, som faktisk virker også, er den bevegelsesstyrte selvutløseren. Når motivet står stille, eksponeres bildet.

Betjening og bildekvalitet
Samsung-kameraet er en drøm å betjene. Så snart man er blitt vant til knapperadene og deres berøringsfølsomhet, gjør man alle innstillinger med lynets hastighet. Dessverre reagerer ikke kameraet like kjapt under eksponering. Autofokusen er bare middels kjapp, og selv om utløserforsinkelsen er kort, bruker kameraet ofte et drøyt sekund på å lagre bildet på minnekortet.

Fargebalansen fra Samsung-kameraet er varmere enn for eksempel fra Sony-kameraet. Rødt får et oransje fargestikk, mens hvite flater blir litt blågrønne i kantene. Kontrastomfanget er bra, men vi savnet litt dybde i svart og fikk mange bilder med utbrent høylys. For så vidt ikke uvanlig blant kompakter, men litt mer synlig her. Med et halvt trinn eksponeringskompensasjon er problemet merkbart redusert.

Optisk er det ikke mye å utsette på kameraet. Objektivet har moderat fortegning og er meget skarptegnende, også ut i hjørnene hvor tapet av skarphet er lett å neglisjere. Det har heller ikke plagsomt mye fargebrytning, selv om man kan se en svak blålilla glorie i konturer på kontraster i bildet. Med hele 1600 ISO er det grunn til å frykte bildestøy ved høy lysfølsomhet, og Samsung-kameraet har mengder av det, også ved 800 ISO. Først ved 400 ISO kan støynivået betegnes som moderat, og ved lavere følsomheter er det marginalt.

En ting er at kameraet tåler en skvett. Regn eller sand er ikke noe problem for Mju 760. Man bare tørker av kameraet, eller skyller det i springen, så er det klart til dyst. Men det snertne kameraet som ikke er særlig avansert, med 7,1 megapiksler og 3 x zoom som er helt vanlig i denne klassen, har mekanisk bildestabilisator som er mindre vanlig. Her er det selve bildesensoren som flyttes for å kompensere for en ustø hånd, og sørger for at bildene blir skarpe. Gjerne i kombinasjon med høy lysfølsomhet.
Foruten eksponeringskompensasjon er det fint lite man kan gjøre selv med kameraets grunnleggende innstillinger. Lysfølsomheten kan stilles opptil 1600 ISO, og man kan velge punkt- eller flerfelts-lysmåling på Mju 760. Kameraet har 22 motivprogrammer, og det finnes et undervannshus som gjør det sprutsikre kameraet til et dykkerkamera, ned til 40 meters dybde.

Betjening og bildekvalitet
Fart er ikke Olympus-kameraets fremste fortrinn. Etter en relativt rask oppstart, tar det ofte mellom ett og to sekunder fra kameraet har fokusert, eksponert og er klart til nytt bilde. For de fleste er det ikke noe problem, men tar man mye bilder av motiver i bevegelse, eller barn som knapt sitter stille, kan man risikere at motivet er borte eller blir uskarpt fordi kameraet ikke fokuserer og reagerer kjapt nok. Kameraets kileform, som er tykkest på høyre side, gjør at det solide kameraet ligger trygt i hånden. Skjermen er lyssterk og kontrastrik, og menyene på norsk er ikke bare enkle å finne fram i, her er det også en hjelpemeny som forklarer funksjonene for brukeren.
Bildestøy finnes det en del av på 400 ISO og høyere. Ser man på bilder tatt under 200 ISO, er de fullt brukbare til A4-utskrifter, men alt over gir for mye bildestøy. 800 er brukbart når intet annet duger, men 1600 ISO er forferdelig grumsete.

Kameraets optikk gir meget god bildeskarphet, dog ikke uten fallende skarphet i hjørner, og det er synlig tønneformet fortegning på vidvinkel. Fargebrytning er heller ikke plagsomt til stede, men som ventet brenner høylys ut i hvitt, og man mister tegning i de aller lyseste delene av f.eks. et landskapsmotiv. Det kan kompenseres for, og det anbefales at man eksperimenterer med ethvert kompaktkamera, for å unngå slike problemer.

Fargegjengivelsen på utendørsmotiver er flott å se på, litt blålig fargestikk kan oppstå. Den automatiske hvitbalansen bommer grovt innendørs og gir et betydelig gulstikk på bilder uten blits, og blåskjær på bilder med blits. Som for øvrig krever høyere lysfølsomhet enn 100 ISO for at innendørs blitsbilder skal bli lyse nok.

Testens aller enkleste kamera minner mistenkelig om Casio Z75. Så mye er likt at det er grunn til å lure på om det er samme kamera. Kikker man litt nærmere på S200, ser man i midlertid at det finnes forskjeller. Der hvor Casios kompakt stopper ved 400, rekker Nikon S200 til 1000 ISO lysfølsomhet. For øvrig ser de ut til å dele innvendig arkitektur, fysisk grensesnitt og sensor på 7,1 megapiksler.

Nikon-kameraet har også eksponeringskompensasjon som eneste overstyringsmulighet. Her er i tillegg til 15 motivprogrammer, Nikons D-Lighting-funksjon, som kan kompensere automatisk for bilder som er blitt for mørke. Og ansiktsgjenkjennende autofokus. I stedet for ekte bildestabilisator, har S200 elektronisk kompensering med automatisk økning av lysfølsomheten. Det har også innebygget retusjering av røde øyne, i avspillingsmenyen.

Betjening og bildekvalitet
Siden kameraet virker som en nær slektning av Casio Exilim Z75, er det naturlig å tro at ytelsen er temmelig lik også. Men det er flere forskjeller. Det er ingen åpenbar forskjell i respons, og ergonomisk sett er de nesten hundre prosent identiske. Menyene i Nikon-kameraet er selvsagt annerledes og enklere å forholde seg til fordi dette kameraet har begrenset med funksjoner.

Man kan ikke velge lysfølsomhet selv. Kameraets automatikk tar seg av alt, men det finnes en High-ISO-innstilling som gir 1000 ISO. Da er det ikke bare synlig grums i bildene, men fargene er også utvasket. Det hele ser mye bedre ut når kameraet holder seg under 400 ISO, da ligner støybildet det vi ser fra Casio-kameraet, men fargebalansen er varmere.
Fargegjengivelsen er i det hele tatt behagelig varm, men innendørsbilder får ikke noe mer gulstikk i blandingslys enn fra de andre kameraene. Kontrasten og fargemetningen har ikke det samme smellet som i bildene fra Sony-kameraet. Optisk er det så mange likheter mellom Casio- og Nikon-kameraet at objektivet må være det samme. De har nemlig den samme fortegningen og skarphetskarakteristikken. Ser man etter, har de den samme fargebrytningen, men Nikon-kameraets varme fargebalanse demper aberrasjonen noe mer.

Ser man gjennom bildefilene fra disse sju, er det ikke mange som kan kalles mislykkede. Såpass bra er nivået i denne klassen.
Selv om det er synlige forskjeller i bildekvalitet, er det ingen av dem som utmerker seg spesielt, verken i positiv eller negativ retning. De variasjonene som finnes på bildekvaliteten her, har mest å si for hva man hyppigst skal bruke kameraet til. Der et kamera har god blits og lite bildestøy i lite lys, er et annet mer nøyaktig på hvitbalanse og gir flottere farger på landskapsbilder.

Derfor bør man velge etter behov, ikke stjernedryss alene. I denne testen koster det rimeligste kameraet 2000 kroner, det dyreste over dobbelt så mye. Interessant nok viser det seg i dette tilfellet at man får mer enn bare noen ekstra funksjoner og en påkostet skjerm på testens dyreste kamera. Det har jevnt over den høyeste bildekvaliteten.
Men er man ikke villig til å betale så mye for et kamera som Sony T100 koster, er alternativet i denne testen Canon IXUS 70. Her er mulighetene få, men bildekvaliteten er meget god for et kompaktkamera i denne klassen. De andre kameraene har vi ingen skrupler med å anbefale, men blant de øvrige fem er Samsung-kameraets totale kvaliteter blant de mest anvendelige.

Det samme kan man si om Olympus-kameraet, som selv om det ikke er blant de kjappeste, og heller ikke har samme høye bildekvalitet som de to beste i testen, er et ypperlig allroundkamera. Ekte bildestabilisator og sprutsikkert ytre gjør dette til et trygt valg.

De tre neste, i tilfeldig rekkefølge, er Nikon, Casio og Kodak. Alle tre er gode lommekameraer, hvor Kodak-kameraets manuelle overstyringsmulighet er verdt å nevne. De to andre er like gode kameraer, dog med forskjeller. Casio-kameraet koster mindre og har litt flere kontrollmuligheter, mens mange vil foretrekke Nikon-kameraets varmere fargebalanse.
Ingen av dem er noen erstatning for et mer avansert og teknisk påkostet kamera, som en speilrefleks, men som et enkelt lommekamera for folk flest fyller alle sju de fleste kravene.