Test av Canon EOS 450D Speilrefleks

Speilrefleks for alle
Av Lasse Svendsen

Når bildekvaliteten teller mest, da velger man speilrefleks. Hvilken modell som passer deg best, finner du ut i denne testen av de fire nyeste kameraene i den rimelige enden av prisskalaen.

Speilreflekskameraenes popularitet øker kraftig. Fallende priser og bedre bildekvalitet er en kombinasjon forbrukerne liker. I Norge økte salget av speilrefleks med 63 prosent i 2007. Ikke rart. For hver nye generasjon, blir kameraene rimeligere og bedre. Mange flere knapper og funksjoner ser ikke ut til å skremme noen, for speilreflekskameraene er nesten like enkle å bruke som kompaktkameraer, på tross av at de er langt mer avanserte.

NÃ¥ finner man speilreflekskameraer til 70 000 kroner, men de fleste av dem koster mellom 4000 og 15 000 kroner. I denne testen er det de rimeligste nykommerne vi tester. Men det betyr ikke at bildekvaliteten er av det simple slaget.

Synlig bedre bilder
Den største fordelen med et speilreflekskamera er bildekvaliteten, som ingen kompakter kan måle seg med. Bildebrikker med større overflate i kombinasjon med høyere optisk kvalitet, er speilrefleksens fremste fortrinn. Velger man speilrefleks får man også utskiftbar optikk. Da kan man velge objektiver etter behov. Ønsker man å fotografere fugler og dyr, kan man kjøpe et teleobjektiv med brennvidder opp til 400 mm for å trekke motivet nærmere. Reiser man mye, kan et zoomobjektiv med stor rekkevidde være midt i blinken. For eksempel en zoom fra 18 til 200 mm, som vil dekke de fleste behov man kan ha på reise.

Søker og skjerm
Alle speilreflekser i denne klassen har innebygd blits, og en blitssko for separat blits som gjør det mulig å få enda mer lys når behovet melder seg. De har også mye større søker hvor man lettere kan komponere bildet, enn kompakter har. Mange kompakter har ikke engang optisk søker, slik at man må bruke skjermen som søker hele tiden. Noe som ikke alltid er en fordel i sterkt sollys, hvor det blir vanskelig å se motivet godt nok. I det siste har flere speilreflekser også fått søkerbilde på skjermen, slik at man kan velge mellom søker eller skjerm når man skal komponere bildet.

Flere muligheter
Speilrefleksene har en innstilling for fullautomatikk, gjerne markert med et grønt innstillingsvalg på funksjonshjulet. Da kan man konsentrere seg om å komponere bildet, kameraet gjør nemlig alle innstillinger for deg. Når man blir mer dreven og har satt seg inn i de mange justeringsmulighetene en speilrefleks har, kan man eksperimentere med innstillingsvalg for å få enda bedre bildekvalitet fra kameraet.

Programvare
For de fleste er det enklest å laste bildene rett over på en pc eller Mac, og bruke programvaren som allerede ligger der til å arkivere, se igjennom og redigere bilder. For pc-brukere heter det Photo Gallery, mens Mac-ere har iPhoto installert. Alle speilreflekser leveres uansett med programvare som gir den avanserte brukeren flere muligheter til å etterbehandle bildene sine. For eksempel i RAW-format, som er ubehandlede bildefiler hvor man kan endre eksponering, hvitbalanse og for eksempel fargegjengivelsen – etter at bildet er tatt. Rett og slett digital fremkalling.

Størrelsen er en fordel
Mange foretrekker en kompakt, fordi den er lettere å bære meg seg. En speilrefleks er både større og tyngre, og man trenger ofte en bæreveske eller bag for å få plass til en speilrefleks med påmontert optikk. Men fordelen med et større kamera er blant annet at knapper og ratt blir lettere å betjene. Ergonomien på et større kamera er langt bedre tilpasset voksne hender, og et håndgrep på siden gjør håndteringen langt mer smidig, spesielt med større objektiver påmontert.

Raskere reaksjon
Farten er også overlegen. Serieopptak på tre eller flere bilder per sekund er vanlig, og flere fokuspunkter med bedre følsomhet gjør speilrefleksen egnet til actionfotografering. Eller simpelthen fotografering av barn i vilter lek, barneidrett og bilder av venner og ukjente i ulike sammenhenger, hvor kameraet er nødt til å fokusere raskt og presist for at bildene skal bli skarpe.

Sony Alpha 200
Mye for pengene

Prisen til tross, Sony Alpha 200 mangler ikke noe. Men det imponerer heller ikke.

Dette er erstatteren til Sonys første speilrefleks, Alpha 100. Alt unntatt bajonettfatningen for objektiver er derimot nytt på Alpha 200. Fra bildebrikken på 10 megapiksler, til skjermen på baksiden. Hvor økningen i bredden har gitt den 2,7 mot 2,5 tommer, for å tilpasse skjermformatet til bildeformatet 3:2. Kameraet har integrert bildestabilisator som virker på alle objektiver med Minolta/Sonys AF-fatning.

For uinnvidde kan vi opplyse om at Sony nå eier Konica Minoltas kameradivisjon, men alle dagens speilreflekser er Sonys egne. Selv om mye av teknologien og optikken fulgte med i handelen. Objektivet som følger med er også det med størst rekkevidde i testen, fra 27 til 105 mm, og det følger med en liten solblender til det. Alpha 200 har omtrent samme form som forgjengeren, men med ett funksjonshjul mindre og forbedret ergonomi. Sony og Nikon D60 er de eneste kameraene i testen som har lysfølsomhet opp til 3200 ISO, og Alpha 200 har meget god batterikapasitet på 750 eksponeringer per opplading i tillegg. Et batterigrep finnes som ekstrautstyr, og dobler batterikapasiteten. Søkerbilde på skjerm finnes ikke på Alpha 200, men som de andre kameraene i testen, har det automatisk støvfjerning fra bildebrikkens overflate.

Brukervennlighet
Som de andre kameraene, har Alpha 200 funksjonshjulet på toppen. Det brukes for å velge hel- eller halvautomatikk og motivprogrammer. En grønn innstilling sørger for fullautomatikk på alle funksjoner, bare sikt og skyt. Søkeren er meget lys og informativ, med bra forstørrelse av motivet (0,83 x), og den har, som Canon-kameraet, øyestart av kameraets autofokus når man løfter søkeren til øyet.Autofokusen er gruppert rundt 9 fokuspunkter, og lysmåling kan foretas med punktmåling, senterveid og 9-segments lysmåling hvor man kan velge fokuspunkt selv. Hastigheten på serieopptak er 3 bilder per sekund, begrenset til 6 eksponeringer i RAW-format, bare 3 i samtidig RAW- og JPEG-lagring, men så å si ubegrenset når man kun lagrer JPEG-filer.

Håndgrepet er sammen med Pentax K200D, testens beste, men Alpha 200 gir ikke helt det samme solide kvalitetsinntrykket som Pentax-kameraet. Mens man kan endre lysfølsomhet (ISO) med knappen på toppen, må andre vitale funksjoner aktiviseres via en egen meny lagt til Fn-knappen på baksiden. Da får man tilgang til valg av hvitbalanse, fokusmetode og ikke minst Sonys Dynamic Range Optimizer (DRO), blant annet. DRO tilpasser motivkontrasten slik at skygger ikke blir så mørke at detaljer drukner, og lyse deler brenner ut i hvitt. Den lyser også opp skygger i ansikter, og demper kontrasten i mellomtoner.

Bildekvalitet
Når kameraets bildeparametere var satt til standardinnstilling, ble fargebalansen jevnt over meget nøytral. Sammenlignet med Pentax K200D hadde Alpha 200 en litt kjøligere fargebalanse, men dette kan man justere. Hvitbalansen spesielt innendørs viste store avvik i blandingslys, men også denne kan man kontrollere selv. Sony-kameraets medfølgende optikk hadde befriende lite fortegning og lystap i kantene, men manglet den samme skarpheten som Pentax-objektivet. Sony-objektivet viste også mer kromatiske avvik på kortere brennvidder. Bildestøy både fra RAW- og JPEG-filer var meget godt kontrollert opp til 800 ISO, hvor kornstøyen skyter merkbart i været, og ved 1600 ISO er den meget synlig spesielt i mørke deler av motivet. 3200 ISO er en dårlig spøk, hvor man kan velge mellom kraftig fargestøy eller fravær av detaljer dersom man velger å bruke kameraets støyreduksjon. Eksponeringsavvikene var langt færre. Alpha 200 har åpenbart en kapabel lysmåler. Og selv om hvite skyer kan brenne ut, er det neppe noe problem for de fleste. Kameraets DRO-funksjon kan til en viss grad kompensere for dette. Autofokusen er presis og kjapp, og klarte fint å holde følge med bevegelige motiver. Sammen med kameraets velfungerende bildestabilisator kan man regne med skarpe bilder i de fleste situasjoner.

Pentax K200D
Velutstyrt og solid

Dette kameraet kan man ta med i krigen. Pentax K200D tåler mye juling og dårlig vær, uten at bildekvaliteten hemmes.

Her mangler det ikke mye. Pentax nye K200D er ikke bare velutstyrt, det er også gjennomført laget for fotografer som trenger et kamera som tåler en støyt. Huset med stålchassis er det eneste kameraet i testen som er forseglet med gummipakninger for å holde vanndråper og støv ute. K200D har, som Sony Alpha 200, innebygd bildestabilisator i form av mekanisk forskyvning av bildebrikken. Det betyr at bildestabilisering kan brukes med alle Pentax-objektiver. Man må altså ikke ha et tilpasset objektiv med bildestabilisator, som på Canon EOS 450D og Nikon D60. Pentaxen har støvfjerning med en oscillerende risting av sensoren.

Man kan velge nedblending av objektivet for å se dybdeskarpheten på strømbryteren som sitter rundt utløseren. Kameraet er det eneste i testen med tegnrute på toppen, hvor man kan se de mest vitale innstillingsvalgene. Tegnruten mangler fremdeles bakgrunnsbelysning. Objektivet virker veldig solid til prisen, og er det eneste i testen med skikkelig fokusring for manuell fokus, med markeringer for avstand.

Solblenderen som følger med har en åpning hvor man kan komme til med en finger, for eksempel for å dreie ytterringen på et polarisasjonsfilter. Omtenksomt.

Brukervennlighet
Kameraet har fått 11 autofokussensorer, og man kan velge mellom punktmåling, senterveid og 16-segments lysmåling. Det kan svelge unna serieopptak opp til 2,8 bilder i sekundet, begrenset til fire JPEG- eller RAW-bilder. K200D leveres ikke med oppladbare batterier og lader, men Pentax hevder en levetid tilsvarende 1100 bilder med fire AA-lithiumbatterier. Det finnes et batterigrep for K200D, som øker batterikapasiteten ytterligere.

Pentax-kameraet er en drøm å betjene. Håndgrepet er stort nok til at man får et sikkert grep med voksne hender, knapper og ratt sitter relativt lett tilgjengelig, og det reagerer raskt på fotografens ønsker. Dog er ikke alt perfekt. Fn-knappen på baksiden må alltid trykkes for å endre vitale innstillinger som lysfølsomhet og hvitbalanse, og søkeren er stor, men den mørkeste i testen.

Bytte av filformat fra JPEG til RAW og tilbake, kan enkelt gjøres med knapp på siden, og man kan gjøre enkle etterjusteringer av bilder i kameraet. K200D har også fått muligheten til å lagre JPEG- og RAW-filer samtidig. Dersom alt dette høres gresk ut, kan man velge Auto Picture-opptak. Da tar kameraet over all kontroll, og velger motivprogram automatisk.

Bildekvalitet
Bildekvaliteten fra Pentax K200D er et synlig framskritt fra forgjengeren K100D, og fører kameraet opp i toppsjiktet i denne klassen. Fargebalanse og tonalitet er behagelig og virkelighetstro, og oppløsningen er meget høy. Mye takket være det gode zoomobjektivet som følger med kameraet. Kameraet plukker opp fine detaljer med største selvfølgelighet, og bildene framstår som sylskarpe. Hvitbalansen viste små avvik innendørs, men lå innenfor det akseptable. Selv om testbildene viser synlig optisk fortegning på alle brennvidder og fallende hjørneskarphet på vidvinkel, er den optiske ytelsen meget høy for et objektiv i denne klassen. Pentax-objektivet er ikke bare det mest solide av disse fire, det er også det med minst avvik på ulike brennvidder og blendere. Og det har synlig, men moderat kromatisk aberrasjon.

Bildestøy er ikke noe problem før ved 1600 ISO. Da er bildefilene skjemmet av meget synlig fargestøy, noe som er godt dempet på 800 ISO, hvor kornstøyen er under kontroll. Kameraets eksponeringspresisjon var meget treffsikker, og fikset selv motlysbilder med høy kontrast på en overbevisende måte. Deler av skyer kan brenne ut dersom det er mye lys i motivet, men kan knapt kalles noe problem.

Autofokusen er kjapp i godt lys, og forbausende nøyaktig på følgefokus, men skuddtakten holder ikke tempoet til kameraets fokusmotor. Dermed venter man på at bufferen skal svelge unna bildene, selv om motivet for lengst er i fokus.

Nikon D60
For den uerfarne

Nikon D60 er nesten det perfekte nybegynnerkamera, og manglene er få.

Et familiært utseende til tross, Nikon har oppdatert D60 fra forgjengeren D40x som vi testet i desember 2007 med godt resultat. Blant de mest vesentlige oppgraderingene er objektivet med integrert optisk bildestabilisator, en ny bildeprosessor og automatisk støvfjerning fra bildebrikken – med en innebygd støvsuger! Den nye bildeprosessoren har gitt D60-brukere muligheten til å selv redigere bilder på minnekortet, i kameraets meny. Som eneste kamera i testen kan man sette sammen en filmsnutt av stillbilder, som man kan lagre på minnekortet for overføring til pc senere. D60 støtter merkelig nok ikke kombinert lagring av RAW- (NEF) og JPEG-filer i annen kvalitet enn JPEG med maks komprimering. Noe vi hadde håpet Nikon hadde endret på etterfølgeren til D40x. Nikon har heller ikke lagt til søkerbilde på skjermen på nykommeren, som har den samme 2,5-tommers skjermen som forgjengeren. Kameraets autofokus fungerer bare med Nikons AF-S/I-objektiver med integrert fokusmotor. Har man Nikkor-objektiver som er avhengig av fokusmotor i kameraet, vil autofokusen ikke fungere. Da kan man bruke kameraets elektroniske fokusindikator i søkeren. Skalaen for eksponeringskompensasjon fungerer da som en fokusindikator hvor man ser hvilken vei man skal vri fokusringen for å få objektet i fokus, der man har valgt fokuspunkt.

Brukervennlighet
Nikon D60 har testens enkleste autofokussystem med tre fokuspunkter, og kan ta serieopptak med 3 bilder per sekund. Maksimalt 9 RAW-bilder, men ubegrenset til minnekortets kapasitet ved JPEG-opptak. Velger man RAW-opptak kan man senere gjøre bildejusteringer av bildene, og konvertere dem til JPEG i kameraets menyer etterpå. Kameraet har Nikons glimrende 3D Matrix lysmåling med 420 segmenter som måler RGB-data, med senterveid og punktmåling som alternative valg. Batteritiden er oppgitt til 500 eksponeringer per opplading. D60 har også Nikons Active D-Lighting som gjør det mulig å korrigere et bilde som ble litt for mørkt, i etterkant. Her er det også flere retusjeringsmuligheter, man kan for eksempel legge på diverse filtre i etterkant. Skjønner man ikke hva funksjoner egentlig gjør, kan man trykke på hjelpemenyen som forklarer funksjonen man har valgt. Dessverre ikke på norsk, svensk er det nærmeste man kommer.

Info-knappen på baksiden gir tilgang til vesentlige innstillinger som for eksempel lysfølsomhet, lysmåling og lignende. Til venstre for objektivet sitter en knapp merket Fn, som man kan programmere som hurtigknapp til en av fem innstillingsvalg. Søkeren er stor og lys, med markeringer for de tre fokussensorene i midten og eksponeringsinfo. Kameraet ligger godt i hånden, men for mange er håndgrepet for lite.

Bildekvalitet
Nikon D60 skuffer ikke. Fargekartet viser meget mettede farger, JPEG-filene har i overkant kraftige farger i standardinnstilling, og et litt oransje fargeavvik i rødt. Noe som kan gi hudtoner en meget tiltalende tonal balanse i manges øyne. Kameraets automatiske hvitbalanse bommer av og til i blandingslys, men avvikene er ikke store.

Objektivet med bildestabilisator er relativt skarptegnende med tønneformet fortegning på 18 mm brennvidde og god kontrast. Det gir skarpe bilder på alle brennvidder, særlig over 24 mm, men er følsomt for strølys. Bildestøy er svært marginal og nesten fraværende opp til 800 ISO lysfølsomhet. Da dukker moderat fargestøy opp, og selv på 1600 ISO er støybildet relativt lavt, men ved 3200 er det kraftig til stede.

Med Nikons 3D Matrix II-lysmåling med 420-punkters fargesensor, kan man regne med meget høy eksponeringspresisjon, selv under vanskelige lysforhold. Det lar seg sjelden lure. Eksponeringsdynamikken er svært bra, med knapt synlig utbrenning av høylys, og vidt kontrastomfang med detaljer selv i mørke deler av motivet. Kameraets autofokus er ikke av den lynraske sorten, og den er ikke velegnet til følgefokus av raske objekter. Presisjonen er det lite å utsette på, og med den innebygde fokuslampen er D60 overlegent kjappest til å fokusere i lite lys.

Canon EOS 450D
Dyrest og best

Selv med testens høyeste pris, er Canon EOS 450D best i test.

Den høye prisen kan så vidt forsvares. For EOS 450D er testens mest avanserte kamera, og det eneste med en 12-megapikslers bildebrikke og 14-bits bildeprosessering. Dessuten har det søkerbilde på skjermen med 3-tommers diagonal bildeflate, kombinert med automatisk støvfjerning og optisk bildestabilisator på det medfølgende zoomobjektivet.

Søkerbildet på skjermen kan også brukes sammen med autofokus, akkurat som på et kompaktkamera. Til nesten samme pris kan man kjøpe Sony Alpha 350, som har 14,6 megapiksler og vippbar 3-tommers skjerm, da får man i tillegg bildestabilisator som virker på alle objektiver. Skal man velge EOS 450D, må den være uslåelig på bildekvalitet. Canon har dyttet inn en ny bildebrikke hentet fra det mer påkostede EOS 40D, lagt inn en ny bildeprosessor – DIGIC III – og forbedret kameraet på flere punkter.

Kameraet har visning av lysfølsomhet i søkeren, forbedrede menyer som på EOS 40D, og et kraftigere batteri som gir 500 bilder per opplading ved bruk av søkerbilde på skjerm. Borte er kortspalten for Compact Flash minnekort, i stedet er det nå SD/SDHC-spalte som gjelder på EOS 450D.

Brukervennlighet
Som forgjengeren er EOS 450D kompakt til speilrefleks å være, men håndgrepet er fremdeles for lite for mange hender, selv om det har fått endret form som gjør det lettere å få fingrene rundt grepet. Et separat batterigrep finnes som ekstrautstyr til 450D, og forlenger håndgrepet på siden betydelig. Autofokussystemet har 9 fokuspunkter, og kameraet har fått punktmåling i tillegg til multisegment- og senterveid måling. EOS 450D er raskest i klassen med 3,5 bilder per sekund, maksimalt opptil 9 RAW-eksponeringer, eller 53 JPEG-eksponeringer.

Søkeren er klassens beste, og viser valgte fokuspunkter og den mest vitale informasjonen. Resten leser man av på skjermen, som har norskspråklige menyer. Kameraet har fått flere funksjoner fra den mer påkostede EOS 40D, som Highlight Tone Priority og Auto Lighting Optimiser, som øker bildedynamikken i høylys, og korrigerer lys og kontrast i motivet automatisk.

Bildekvalitet
Canon har endret prosesseringen av fargene på det nye EOS 450D. Til det bedre. Kameraet har forbedret fargebalanse, med nær nøytrale JPEG-filer og meget god fargemetning. Den automatiske hvitbalansen er blitt mer presis, og viste små avvik i blandingslys.

Objektivet har også fått en overhaling. Foruten bildestabilisator og forbedret demping av fargeavvik (kromatisk aberrasjon), har det relativt jevn skarphet på alle brennvidder. Den geometriske fortegningen er, ikke uventet, mest synlig på 18 mm, men tap av lys og skarphet i hjørner er forbedret.

De som er allergiske mot bildestøy, vil være henrykt over å lese at Canon har stålkontroll på EOS 450Ds støymønster. Først ved 800 ISO kan man finne mer enn marginal bildestøy, men den er jevnt fordelt over toneområdet, og fargestøy er bare moderat til stede selv ved 1600 ISO. Imponerende. Samtidig har kameraet en kontrastgradering som minner mye om EOS 40D. I klartekst: Best i klassen!

Eksponeringspresisjonen er, ikke uventet, meget høy. Kameraet kan gi litt overeksponerte (lysere) bilder når det er mye kontrast i motivet, men ikke så mye høylys brenner ut i hvitt. Noe det for så vidt gjør, til syvende og sist. Når kameraets bildebrikke ikke takler bølgelengden til det hvite lyset på en lys, men skyet dag.

Autofokusen er nok et område hvor EOS 450D utmerker seg. Den er lynrask i godt lys, og meget presis på følgefokus. Med skuddhastigheter opp mot 3,5 bilder i sekundet, er EOS 450D et ypperlig actionkamera.