Peter Pan er historien om guttungen fra London som ikke ville bli voksen. I den virkelige verden befinner en av tidenes mest suksessrike regissører, Steven Spielberg, seg i samme kategori. I tillegg har Spielberg en svært nostalgisk, nærmest fanatisk, fascinasjon for 1980-tallet. Som han uttalte til «Empire», er Ready Player One filmen han alltid har ønsket å lage.
I det Herrens år 2045 er Jorden nærmest forvandlet til en stinkende søppelhaug, så alle vil helst leve livet sitt i en fantastisk virtuell verden med uendelige muligheter. Litt som i Nolans fascinerende Inception, bortsett fra at her driver alle med det. Den eneste tiden man ikke tilbringer virtuelt er spise, sove og dotid; «mennesker» møter man i den virtuelle verdenen, med VR-brillene godt plantet over hodet.
Mesterhjernen bak fantasiverdenen, «Oasis», er programmeringsgeniet Halliday (Mark Rylance). I forbindelse med sin død laget han et spill, der deltagerne må jakte på tre nøkler og gå på «påskeeggjakt». Vinneren vil arve hele hans IT-imperium, som vil være å kontrollere Facebook, Amazon, Netflix og Google. Idealisten Parzival (Tye Sheridan, med en utrolig likhet med en ung Spielberg) leder spillet, men selvsagt vil ikke den slemme storkapitalen, personifisert av CEO Sorrento (Ben Mendelsohn), la sjansen til verdensdominans gå i fra seg.
Ready Player One er en gullgruve av sjarmerende ’80-talls referanser for oss som vokste opp på 1970 og ‘80-tallet; fra musikken, Atari-spill, frisyrer og Chucky til John Hughes-filmer. Mange av referansene vil nok skyte over hodet på dagens hjemmekinopublikum, men for spill-nerder bør det være nok av heftige underholdnings-/actionscener.
Spielberg bruker litt for mye tid i den virtuelle spillverdenen, imponerende nok, men etterhvert relativt kjedelig å sitte å se på et «dataspill». Overgangene mellom den virkelige og virtuelle verden fungerer godt, og de unge skuespillerne leverer gode prestasjoner. Når det kommer til følelser maler Spielberg (nok en gang) med bred pensel, og aner ikke hvordan han skal være subtil. Men, med så mye sjarmerende retrounderholdning er den gamle mester tilgitt. 4 sterke stjerner.
Dette er en film som virkelig fortjener å sees i 3D, den byr på et vell av scener som «suger deg inn» i filmen og forsterker den virtuelle effekten. Det komplekse lydsporet (Dolby Atmos) leverer flott adskilt surrundlyd, men skuffer med overraskende lite trøkk i bassen. En herlig bakomfilm (på én time), samt fem minidokumentarer utgjør det omfattende bonusmaterialet.
