Det var i passende omgivelser hos Galleri Fineart på Tjuvholmen at Samsung i dag lanserte sin nye design-toppmodell på det norske markedet.

9-serien Ultra-HD er Samsungs første 4K TV med fire ganger høyere oppløsning (3840 x 2160 piksler) enn vanlig Full HD (1920 x 1080)

Svindyr
TV-en er 85 tommer stor og gir griselekre bilder – men så koster den også flesk: 260.000 kroner er prisen for herligheten, som heldigvis inkluderer installasjon. Det å transportere og sette opp en slik TV er nemlig ingen enmannsjobb!

TV-en er relativt unik der den henger i sin påkostede «staffeli» aktige ramme, som også skjuler høyttalersystemet til TV-en. Skjermopphenget er justerbart i høyde og vinkel, og selve rammen kan om ønskelig også henges på veggen.Tilkoblingene gjøres til en separat boks slik at du slipper mange HDMI-kabler hengende på baksiden av apparatet.

TV-en kan styres med nettbrett og mobil såvel som tradisjonell fjernkontroll. Dette er en fullblods smart-TV med alle finessene vi kjenner fra Samsungs portefølje, inkludert 8-seriens quad core prosessor som sørger for at alle operasjoner går raskt og glatt for seg. Smartportalen inkluderer apper som Netflix, HBO og Spotify. Videokamera for Skype videosamtaler er også integrert i bilderammen. Samsung har omdøpt sin fildelingstjeneste Allshare Play til Samsung Link. Denne appen gjør det enkelt å dele foto, video og annet innhold du har lagret på kamera, mobil og nettbrett med TV-en.

Rå bildekvalitet
Bildekvaliteten er utvilsomt lekker. Samsung hadde for anledningen med en USB-disk som innehold en del snasent 4K demomateriale. Det interessante var at innholdet var fordelt på fire videofiler som TV-en samlet til en. Et triks de koreanske ingeniørene har gjort for å spare plass og båndbredde. Et tidlig forsøk på å gi oss ekte 4K film hjemme i stua? I mellomtiden kan Samsung-TV-en vise ekstra skarpe bilder tatt med digitalkamera.

Skjermen er av kant-led typen med Samsungs Micro Dimming teknikk for bedre kontrast, og gjorde en overraskende god jobb i det store, lyse galleriet. Selv på høylys dag var det god kontrast og lite plagsomme refleksjoner fra skjermoverflaten. Vi fikk ikke sjekket bildekvaliteten i mørke omgivelser, men vi regner ikke med at svartnivået er helt i plasma eller OLED-klasse.

85 tommer både høres ut og er i praksis en enorm skjermstørrelse, men det går overraskende fort å venne seg til. I hjørnet av FineArts-galleriet med sofaen knappe 2,5 meter unna, gikk det fint å se på alt slags TV-innhold. Samsung-TV-en gjorde en god jobb med å oppskalere vanlig HD-materiale såvel som Youtube-videoer slik at det passer skjermoppløsningen.

Lyden fra rammen var sprek den også, men vi ville nok kostet på oss en separat lydløsning, i det minste en separat subwoofer for litt ekstra bass i det store lokalet.

Det blir ikke store salgsvolum med en TV i denne prisklassen, men markedssjef for forbrukerelektronikk hos Samsung, Tommy Jensen, kunne melde at det allerede har meldt seg flere interesserte, kjøpekraftige kunder.

Vi andre med mer normal lommebok får glede oss til høstens IFA-elektronikkmesse i Berlin, hvor vi forventer at Samsung i likhet med andre produsenter vil vise 4K-baserte TV-er til litt mer edruelige priser. Disse blir nok imidlertid av mindre størrelse og enklere design enn storkaren i 9-serien.

Blir ikke 85 tommer stort nok, har Samsung også en 110 tommer på vei…

Samsung S9 UHD er nå offisielt i salg og finnes utstilt hos blant andre Elkjøp Megastore Slependen, samt Elkjøp Megastore Forus i Stavanger.

Våren er tid for å bli frisk og fin, og vi har nettopp gitt sidene våre en aldri så liten oppussing.

Nettsiden har fått nye fonter og renere layout samt forenklede menyer.

Din mening er viktig for oss. Derfor vil vi gjerne ha (konstruktive) tilbakemeldinger for hvordan vi kan fortsette å utvikle og forbedre nettsidene våre, til fordel for deg som leser!

Finner du frem på siden? Er den lettlest og oversiktlig? Innhold du savner? Si din mening, og kom gjerne med forslag til forbedringer i kommentarfeltet under!

Blant de innsendte forslagene trekker vi ut en heldig vinner av Sennheiser Momentum Black hodetelefoner, en av redaksjonens favoritt-allroundere til en verdi av 2.300 kroner.

Hvem vet, kanskje det blir nettopp DU som vinner fet lyd til sommerferien?

Husk: Ingen forslag er for dumme, men vi setter pris på om de er konstruktive og seriøse.

Vi mottar forslag til og med 28 juni.

Den amerikanske familien Bennett, med mor (Naomi Watts), far (Ewan McGregor) og de tre sønnene feirer juleferien i eksotiske Thailand. Legemammaen er for tiden hjemmeværende mens far tjener store penger på jobben sin i et multinasjonalt selskap i Japan. Alt ligger til rette for «den perfekte ferien» – så kommer bølgen…

Alle vet vi hvordan det gikk, og hvilke forferdelige ødeleggelser og massedød tsunamien brakte med seg, men her går vi ned på individnivå, i det vi (primært) følger mor og eldstesønnen i kampen for å overleve. Filmen er direkte ubehagelig realistisk og skildrer de grusomme opplevelsene uten å legge fingrene imellom. Vi dras, bokstavelig talt, ned i de skitne vannmassene og føler de menneskelige lidelsene på kroppen. Godt hjulpet av en enestående skuespillerprestasjon fra Watts og Holland, blir vi revet med i deres lidelse, desperasjon og fortvilelse. Ewan McGregor derimot, sliter med å overbevise.

Dessverre så maler Bayona (regi) med en litt for bred og eksplisitt pensel, og overlater for lite til vår fantasi og overraskelse, her blir vi i litt for stor grad matet med teskje, og det spilles det for enkelt på vårt følelsesregister, godt hjulpet frem av et over-sentimentalt musikkspor. Vi savner en litt mer subtil tilnærming; men bevares dette er sterkt og godt nok til å fortjene fire stjerner – og en film du ikke vil glemme med det første.

Billedkvaliteten i utendørs dagsscener er simpelthen enestående skarpe og gnistrende flotte, dog litt sviktende i mørke innendørsscener. Lydsporet (dts-MA 5.1) er fantastisk! Dette er en film med MYE lyd, og der lyden spiller en stor rolle i å forsterke de ekstreme opplevelsene vi er vitne til – og her svikter den imponerende surroundsporet aldri! Skuffende nok, om en sann historie, at det ikke er noe som helst bonusmateriell.

En 2 x zoom høres ikke alt for imponerende ut, men med 18-35mm dekker Sigmas nye zoom, det brennviddeområdet mange bruker oftest. På et speilrelflekskamera med bildebrikke i APS-C-format, blir den en normaloom med svært bra lysstyrke, som dekker 28-50mm. Da tilsvarer lysstyrken blender 2.8, med andre ord det samme som en Canon EF 24-70mm f2.8 gjør på et fullformatkamera. Som EOS 6D.

Men Sigmas zoom koster ikke 18.000 kr. Den koster 5.995 kr, og er tigjengelig for Canon i løpet av juli. Nikon til høsten.

Den mangler altså den tradisjonelle portrettbrennvidden på 70-80mm, men både lysstyrken og prisen bær gjøre Sigma-objektivet til en interessant alternativ for Canon, og Nikon-eiere.

Objektivet har internfokusering og zoom, men ikke optisk bildestabilisator. Minste blender er f16, og innvendig har det 17 linseelementer fordelt på 12 grupper, hvorav fire er såkalt asfæriske for bedre spredningskontroll av lyset, og er bygget i et termostabilt komposittmateriale.

Lengden er 121 mm, diameteren 78, mens filterfatningen er 12 mm. Vekten uten deksler og solblender, tipper på 810 gram.

18-35mm F1.8 DC HSM skal også komme med fatninger til Pentax KAF, Sony Alpha og Sigmas egen SA-fatning.

Det er den mystiske teknologiavdelingen Google X som startet prosjektet for to år siden, nemlig å tenke ut hvordan man kan gi internettilgang til verdens fattigste og mest utilgjengelige områder. Tanken var å servere verden internett-hotspots i form av høytflyvende ballonger.

Science fiction
De aller fleste konsepter som blir tenkt ut av Google X blir avvist omtrent så tidlig som de blir påtenkt. Hele prosjektet dreier seg om å ta ville ideer, mange av dem påtenkt i science fiction-universet, og se om de teoretisk kan la seg gjøre, og i så fall, hvordan man kan løse det i praksis. For deretter å henlegge prosjektene fordi de nettopp er for spinnville.

Ikke stabile
Men innimellom er det ideer som slår igjennom. Internettbærende ballonger som skal gi hele verden mulighet for å lese nyheter og kommunisere online, og se idiotiske YouTube-videoer, er lett å tenke ikke burde vært blant disse. De er ikke akkurat stabile, der de er lett utsatt for skiftende vinder og trykkforandringer. Tross alt er det ikke rent sjeldent man hører om mennesker som går ned med varmluftballongen sin, og alle heliumballonger som går herreløse til vers på 17. mai, er dømt å sprekke og finne veien ned igjen heller før enn siden.

Variabel oppdrift
Det var en mann ved navn Rich DeVaul som etter hvert kom opp med en mulig løsning, i form av ”variabel oppdrift”. Det dreide seg om å styre ballongene ved å finjustere deres høyde over havet for å finne luftstrømmer som blåste i riktig retning. Google kunne bruke de store mengdene værdata tilgjengelig for å nøyaktig simulere luftstrømmer i stratosfæren.

Etter mange mer eller mindre mislykkede forsøk, ble konseptet finjustert litt her og der, og Google X kunne starte større forsøk i samarbeid med Raven Aerostar, som lager værballonger for NASA og som lagde ballongen som tok Felix Baumgartner til stratosfæren i oktober 2012 for å gjennomføre verdens høyeste frie fall.

Bebodde områder
Man kunne nå prøve å fly ballonger over bebodde områder og gi internett til ekte mennesker. Forsøksstedet ble New Zealand.

Via Android-nettbrett har ingeniørene kunnet overvåke ballongene, analysere værdata og styre ballongene til sine ideelle høyder, ved hjelp av satellittkommunikasjon.

Over turbulensen
Etter hvert som ballongene ble styrt via de ideelle luftstrømmene, nådde de en høyde på rundt 20.000 meter, dobbelt så høyt som passasjerfly, over vær og turbulens. Hvor ballongene så holdt seg i stabil kurs.

To husstander har hittil vært med i forsøket, og begge oppnådde å få internett. Den siste så sent som sist torsdag, 13. juni.

Project Loon er fortsatt et godt stykke fra å realiseres kommersielt, men mye kan tyde på at dette er ”the real deal”, som skal gi hele verden internett!

Kilde:
wired.com

Med de to nye receiverne SR6008 og SR5008 hevder Marantz å ha viet spesiell oppmerksomhet mot lydkvalitet, og det loves en rik og detaljert surroundlyd.

Nettverksfunksjonalitet
Receiverne kommer godt rustet med nettverksfunksjonalitet, som innebygd AirPlay, Spotify, internettradio og også støtte for Windows 8/RT. DLNA-kompatibilitet gjør at du kan strømme musikk fra din nettverkstilkoblete datamaskin eller harddisk (NAS), og her støttes også høyoppløst lyd via WAV, FLAC og til og med Apple Lossless). Sømløs avspilling gjør at det ikke kommer noe kunstig mellomrom mellom sangene (gjelder WAV og FLAC), viktig når man spiller konsertopptak og konseptalbum hvor det ikke er mellomrom mellom sangene. Pink Floyd er et godt eksempel på band hvor låtene gjerne glir over i hverandre, hvor det er irriterende om receiveren innfører et sekunds pause mellom.

En grafisk oppsettsasistent gjør det enklere å kalibrere receiveren for første gang.

Fjernkontrollapp
Receiverne støtter Marantz Remote App for iOS og Android. Ingen Windows-støtte her, som nesten ingen andre tilbyr heller.

SR5008
SR5008 er oppgitt til 180 watt pr. kanal, som det er sju av totalt. Like mange som det er HDMI-innganger, sju stykker altså. Disse er kompatible med både 3D, lydretur og Ultra HD-oppløsning (4K).

Automatisk romkorreksjon med Audyssey MultEQ XT er på plass. Denne gjør at balansen i lydbildet kan kalibreres for inntil åtte sitteplasser i rommet.

SR6008
SR6008 har bare 5 watt mer pr. kanal. Det behøver ikke bety at den ikke vil oppleves kraftigere. Om den for eksempel har flere eller bedre kondensatorer, kan den ha mer maksimalkraft (peak power), altså at den har mer å gi på transientene (når tromma slår hardt!). Dette vet vi ikke før vi prøver.

InstaPrevue
Det SR6008 imidlertid har som lillebror mangler er InstaPrevue, som gjør at alle HDMI-inngangene forhåndsvises som bilde-i-bilde. Er mange HDMI-kilder koblet til, blir det dermed enklere å holde styr på dem når du skal bytte fra en til en annen.

Videre kan den andre HDMI-utgangen brukes til å gi lyd og bilde til et annet rom, mens du selv bruker systemet i 5.1-oppsettet i hovedrommet.

SR6008 har fått Audyssey DSX og DTS Neo:X 7.1-prosessering for å utvide lytteopplevelsen med ekstra høyttalere i høyden og bredden.

Vinylfans vil også sette pris på platespillerinngangen (MM), og samt MultEQ XT Pro, Audysseys mest avanserte romkorreksjon.

Pris og tilgjengelighet
Marantz SR5008 og SR6008 vil koste henholdsvis 7.499 og 9.999 kroner, kommer i svart eller champagnefarge og lanserers i slutten av juli.

akustikk.no

HT-SB60 er en lang lydplanke laget for å passe Sharps gigantiske Aquos LC-90LE757E, en LCD-TV på hele 90 tommer med full baklyst LED.

På hver side av planken sitter en domediskant og to mellomtoneelementer. Bassen gjengis av en separat, trådløs subwoofer med en oppgitt effekt på 150 watt RMS.

Sammen med den aktive subwooferen skal lydplanken ha en effekt på hele 310 watt RMS.

Av innganger finnes både optisk samt 3 HDMI-innganger. Lydretur på HDMI-utgangen gjør at lyden fra TV-en kommer tilbake gjennom HDMI-kabelen, slik at du slipper å koble en ekstra lydkabel fra TV-en til planken. Dermed kan du i stedet bruke den optiske inngangen til for eksempel en AirPort Express for å få AirPlay. En analog 3,5 millimeter minijack-inngang er også på plass.

Sharp bruker sin egen såkalte Arnis 3D-lydteknologi for å prøve å simulere surroundlyd uten bakhøyttalere.

Sharp HT-SB60 kommer i butikkene i løpet av juni.

sharp.no

Filmen fokuserer utelukkende på Lincolns fem siste måneder, i det han setter inn all sin prestisje og makt på å få vedtatt det 13. grunnlovstillegget, som for evig og alltid vil avskaffe slaveriet, samt bane vei for slutten på den blodige borgerkrigen. Her får Spielberg til det fulle frem hvilken kompleks person Lincoln var, til tross for sine klare prinsipper og ideologier, var han en pragmatisk realpolitiker som var opptatt av å få gjennomslag. Det 13. grunnlovstillegget ble til slutt vedtatt – om enn ikke på en helt renhårig måte…

Day-Lewis har en lang CV med fantastiske portretter av sterke menn, alt fra Min venstre fot via Gangs of New York til There Will Be Blood. En skuespiller som åpenbart ikke velger roller ut i fra honoraret, men basert på kvaliteten karakteren gir ham. Demed spiller han da også i relativt får filmer (kun 8 filmer på de siste 20 årene), men med desto større kvaliteter. Han fremstiller Lincoln på en skremmende god måte, med stemmen, mimikken og hele kroppsholdningen er han USAs 16. president.

Spielberg tar seg god tid, litt for god skal det vise seg, og gir oss et godt innblikk i presidentens liv, både politisk og på en turbulent hjemmebane. Og alle detaljene i gjenskapelsen av 1865 er enestående. Seks stjerner glipper fordi filmen føles litt for lang, tidvis vel svulstig (noe ikke minst musikken har et stort ansvar for) og på grunn av at Spielberg kjører en litt for rett dramaturgisk linje filmen igjennom. Men, alt i alt en helstøpt produksjon med kvalitet i alle ledd, og en Day-Lewis i sin glansrolle om denne historiske stor-heten. Fem stjerner!

Fra en slik storproduksjon forventer vi oss intet annet enn topp teknisk kvalitet, og det er akkurat hva denne BD-en byr på. Til tross for gjennomgående svært dårlig opplyste scener, i stearin- og parafinlys, kommer alle detaljer superbt frem. Til tross for fravær av kommentarspor er det et bra bonusmateriell med mange koret dokumentarer om alt fra locations, kostymene, hvordan gjenskape 1800-tallet og om valget på fokus i filmen. Mye av det med Spielberg i fokus.

Hvor kommer lyden fra? Kikker man etter høyttalerne er det ikke sikkert man ser dem med en gang. Og ingen har dyttet noen CD i et anlegg. I hvert fall ikke et anlegg som umiddelbart er synlig. Slik kan det gå når musikken strømmes trådløs til en liten høyttaler. Man hører musikken, men ser ikke nødvendigvis høyttaleren. De fleste trådløse Bluetooth-høyttalerne er nemlig små. Noen av dem er ganske flash, med skarpe lysdioder, og noen er så diskrete at man knapt legger merke til dem.

Danske Scansonics M7 hører til siste kategori. Den slanke stereohøyttaleren i sort eller hvit glanslakk, er så kompakt at den sniker seg ubemerket inn i en IKEA-hylle, under TV-en, eller på kjøkkenbenken.

Høyttaleren har verken radio eller CD-spiller. Tanken er at den skal brukes som strømmehøyttaler fra smartmobilen eller nettbrettet. Som både blir fjernkontroll og musikksenter, et trådløst et, med Scansonic-høyttaleren som mottaker for musikken.

Den kan også kobles til en ekstern lydkilde, for eksempel en TV, og kan løfte flatskjermlyden betraktelig. Den lader også en tilkoblet USB-enhet og kan fjernstyres med den medfølgende fjernkontrollen. To fulltoneelementer og to diskanter på fronten, drives av 2 x 7 W forsterkereffekt, mens en egen 24 W forsterker driver basselementet i bunnen. Noe som faktisk gir forbausende mye lyd fra den lille høyttaleren.

Når man pakker den ut og slår den på, er det bare å aktivere Bluetooth på mobilen eller nettbrettet, og velge M7 i listen over BT-enheter. Så enkelt er det. Da kan man spille musikk, se på YouTube eller film og bruke M7 som høyttaler. Rekkevidden er drøye 10 meter når sikten er fri, og høyttaleren fyller fint et normalt boligrom.

Lydkvaliteten kan påvirkes av equalizer-innstillingene til lydkilden, så vær litt forsiktig med å jekke opp bassen for mye. Da klarer ikke forsterkeren å henge med hvis du samtidig spiller høyt, og bassen blir påtrengende kraftig og forvrengt. Ellers er lydkvaliteten forbausende godt balansert. Her er både klarhet, fokus og detaljer i lydbildet, som er fyldig og behagelig. Uansett musikk. Den er ikke like raffinert eller mektig som en Geneva Model M, men så koster M7 betydelig mindre. Scansonic-høyttaleren er ikke noen erstatning for et anlegg altså, men til prisen er den en fremragende trådløs høyttaler. Som i tillegg ser bra ut og er enkel å bruke.

Sommertid er utetid. Det betyr ikke at du skal legge igjen musikkopplevelsene hjemme. Tvert imot! Hvor mye kulere blir ikke turen i parken eller på campingen, med et bærbart lydanlegg som virkelig kan slå fra seg? Og selv om du kanskje ikke blir den mest populære på stranda med et slikt, gjør det oppholdet desto fetere for den viktigste personen der – deg selv.

Det føles som en evighet siden jeg har hørt folk snakke om boomblastere, ghettoblastere eller hva man enn velger å kalle de heftige, bærbare anleggene som huser et kraftverk med batterier for å kunne guffe opp lydnivået. Døde de sammen med musikkassetten? Neida, de lever fortsatt i beste velgående. Noen av dem har fått en real ansiktsløftning, og felles for mange av dem er at de nå kan både dokke iPoden eller til og med tappe musikken fra den bærbare spilleren trådløst med Bluetooth.

Ingen erstatning til størrelse
Det har seg slik, at når det kommer til bærbar lyd som skal sparke realt fra seg, så finnes det ingen erstatning til størrelse. Gevinsten er derfor hardtslående stor for de som ofrer litt bagasjeplass i bilen eller bakpå sykkelen, når man skal varte opp med musikk for kameratgjengen, familien eller treningslaget.

Bass er viktig
Musikk utendørs setter mange av de samme kravene til lydkvalitet som innendørs. Et balansert og rent lydbilde er helt klart å foretrekke. Men kravene til bassgjengivelsen øker. Utendørs får man ingen ekstra bassforsterkning av vegger og tak. Og fyldig lyd krever som kjent bass, derfor er det ekstra viktig med en bassgjengivelse som bærer godt, gjennom luften. Generell kraft blir også viktig, da lyden i større grad forsvinner ut i lufta, enn når den slår tilbake via vegger, tak og gulv. Derfor vil vi i denne testen i større grad belønne anleggene som kan spille høyt med fyldig bass, men som likevel ikke skjærer i ørene når lydnivået går opp.

Sprikende priser
I denne testen tar vi for oss et utvalg kraftige, men bærbare lydanlegg beregnet for utendørsbruk. Du finner ingen veldig snertne, kompakte anlegg her. Prisene spriker endel, da ulike produsenter i dette segmentet fokuserer på litt ulike lommebøker. Dermed er det noe her for enhver smak og lommebok.

Billigst er Harman/Kardon Go + Pro Wireless, som strømmer musikken trådløst med Bluetooth, eller kan kobles til med kabel. Den er også blant de mest kompakte, ved siden av TDK Wireless Boombox, som nærmest ser ut som en forvokst musikkassett. TDK som da gjorde seg verdenskjent nettopp på grunn av sine høykvalitets opptakskassetter.

JVC, som virkelig satte boomblaster-navnet på kartet på begynnelsen av 90-tallet, stiller her med sin toppmodell i familien. Her finnes både trådløs Bluetooth, jackinngang, iPod-dokk, CD-spiller og radio, og anlegget har til og med inngang for gitar og sangmikrofon! Sharp Boombox er bygget på nesten samme lest, med nøyaktig samme funksjonalitet, minus Bluetooth.

Dyrest og tyngst i testen er OutCast fra Soundcast. Den ser mer ut som en hvit søppelbøtte enn noe annet, men spiller musikk med et nedoverrettet 8-tommers basselement, og har fire omnidireksjonelle høyttalerelementer rundt toppen. Med 100 watts forsterkning er dette også det kraftigste anlegget.

Slik testet vi
Til en test som dette, må anleggene selvsagt testes utendørs. De ble tatt med til nærmeste park, hvor nabolaget rundt fikk bryne seg på høylytt rock og pop. I tillegg har anleggene fått spille opp til dans i stua, for å høre hvordan de låter innendørs. Lyden har vært testet med musikk fra en iPhone 5, med både kabel og trådløst der dette har vært en mulighet.

Den klassiske og vulgære bazooka-formen vi kjenner fra JVCs Boomblaster-serie fra 1990-tallet er bevart. Men naturlig nok er det ingen kassettspiller her. I stedet finnes en 30-pins iPod-dokk, som også er kompatibel med iPhone. Men den nye iPhone 5 får du ikke plass til, den må kobles til med 3,5mm minijack. Det samme må naturligvis iPad. Ellers har anlegget både FM-radio, DAB+, CD-spiller og trådløs avspilling via Bluetooth. I tillegg finnes inngang for sangmikrofon og gitar, hvor vrenglyd kan legges til. Med USB-kontakten kan du både spille av musikkfiler fra minnepinne, samt faktisk spille inn musikk fra mikrofon-/gitarinngangen. Syng eller spill oppå en karaokeversjon av en låt, og ta opp til minnepinne. Ikke en funksjon de fleste får bruk for, men enkelte må synes dette er gull!

Ti store D-batterier må du stappe i anlegget for å kunne bruke det uten strøm.

JVC og Sharp deler svært mye av samme funksjonalitet. Men JVC har en egen volumkontroll til de store basselementene som sitter på hver sin side av anlegget. Dermed kan man tilpasse bassgjengivelsen etter eget ønske. Kult.

Lydkvaliteten
Kort sagt er JVC-anlegget alt som Sharp prøver å være. Visst er det dyrere, men til gjengjeld er bassgjengivelsen kraftigere og fyldigere. I stedet for å låte hardt, har JVC en fylde som kanskje kan bikke over mot det overdrevne. Men spesielt utendørs er dette for undertegnedes del langt å foretrekke.

JVC har enda høyere gain enn Sharp, som gjør at en innspilling med lav lyd kan spilles høyere.

Om basselementene skrus på full guffe, vil sangstemmer og lysere instrumenter låte mer innestengt. Men i parken og på stranda synes i hvert fall jeg det er viktigere å kunne spille høyt med fete rytmer, enn at det skal låte pinlig lineært. JVC-anlegget er i det hele tatt supert til sitt bruk.

Trådløs lyd med Bluetooth er kult. Men man merker at overtonene er mer grovkornet. Det er også mer egenstøy, med hørbar susing under stille partier. Likevel, i parken storkoser jeg meg med Bluetooth!

Om du ikke vil ha de blinkende diskolysene som preger en del tradisjonelle boomblastere, og heller ikke har behov for hverken iPod-dokking, gitartilkobling eller CD-spiller, kan Harman/Kardon Go + Play Wireless være midt i blinken.

Anlegget er elegant buet, i halvsirkelform, bærehåndtaket er en integrert del av halvsirkelen. Funksjonene er enkelt og greit trådløs avspilling via Bluetooth, eller du kan koble til hvilken som helst musikkspiller med stereo minijack-kabel. Til bærbart bruk bruker anlegget åtte D-batterier.

Lydkvaliteten
Anlegget parer enkelt med mobiltelefonen via Bluetooth. Like enkelt er det å koble til med minijack-kabel.

Med kabel låter det best. Anlegget varter opp med en taktfast og fyldig bass. Lydbildet er stort og frodig, uten å bli frampå og hardt. Sangstemmer kommer godt frem, og selv om mellomtonen aldri er frampå, er den absolutt til stede. Spesielt kvinnevokaler skinner fint ut, det samme gjør mannsstemmer. Mellomtonegjengivelsen er likevel litt slank nedover, slik at kraftige mannsstemmer ikke helt får den fylden de fortjener. Men det er ellers intet negativt å si. Det er plenty med overtoner, som får frem luften i lydbildet.

Dette er det mest kompakte anlegget i testen, som er det enkleste å henge over sykkelstyre når man skal et sted. Det gjør at det da heller ikke er det kraftigste i dette selskapet, men står slettes ikke langt tilbake. Dessuten bevarer Harman/Kardon dynamikken og kontrollen overraskende bra helt til det sier stopp.

Bluetooth låter flatere og mer livløst enn kabel, spesielt i mellomtonen, men i parken tar jeg Bluetooth over kabel når som helst. Et helt klart anbefalt anlegg til utendørsbruk i sommer!

Men mens fortidens slike anlegg hadde både kassettspiller og drøssevis av knapper og lydinnstillinger, er TDK-anlegget meget minimalistisk, med bare et par knapper, som gjør at det nesten ligner en forvokst musikkassett. Høyttalerelementene til TDK gir videre langt bedre kvalitetsinntrykk enn forgjengerne det er inspirert av. Vi snakker to 2-tommers mellomtonediskanter som sørger for stereolyden, mens et 5,25-tommers basselement på baksiden sørger for fundamentet. I tillegg sitter to passive radiatorbasser foran, som sørger for et jevnt trykk inni kabinettet, og som hjelper til å gjengi enda dypere bass. Og som dessuten kompletterer det kule utseendet.

Wireless Boombox spiller lyd via minijack-kabel eller trådløs Bluetooth med en kompatibel spiller (spilleren kan lades via USB-utgangen). Bluetooth er versjon 2.1 som støtter høyere båndbredde for ditto bedre lydoverføring. FM-radio er også på plass, med innebygd antenne. Mottakeren her er dessverre ikke all verden, så du må være i et område med god radiodekning for å slippe støy.

Lydkvaliteten
Lyden fra TDK er veldig balansert og fin lyd. Det låter veldig ”riktig” og naturlig i hele frekvensområdet, og bassen er tilstede uten å være overdreven. Trenger du mer bass, er det innstillinger for både bass og diskant på anlegget.

En boomblaster skal ha en vektig bass, og i så måte skuffer ikke TDK. Den har fin fylde og god slagkraft i bassen, men uten at den blir overdrevent svulstig og maskerer for mellomtonen. Tvert imot kommer sangstemmene fritt ut fra musikken, som låter både heftig og rytmisk. Anlegget spiller klart høyt nok til å ha det like moro utendørs som innendørs.

Ankepunktet er det litt frampå øvre mellomtoneområdet. Lyse mannlige stemmer (tenorer) som synger ut med mye kraft kan låte litt skarpt.

Anlegget fungerer fint med Bluetooth, og lyden er ganske god. Lyden blir noe flatere enn med kabel, men fordelene overgår ulempene.

Det er helt umulig å stille seg likegyldig til Sharps utseende. GX-M10 er like stor som den er vulgær, med metallisk oransje utførelse iblandet noe svart. Første gang anlegget kobles til strøm, står det og blinker i lys mens skriften i tegnruten ruller rundt, og tankene går mot alle reklameskiltene på New Yorks Times Square. Der hvor TDK-anlegget er minimalistisk, har Sharp gått totalt motsatt vei, og det hadde ikke forundret oss om det var selveste Las Vegas-mafiaen som sto bak!

To 5-tommers basselementer sitter i hver sin ende, lyst opp med ”partylys”. Disse gir bassfundamentet til de to 3-tommerne i front. Total oppgitt effekt er hele 100 watt RMS, hvilket virkelig bør rocke opp parken. Straks man har stappet inn ti store D-batterier. Anlegges bæres over skulderen eller via håndtak på siden.

En iPod-dokk sitter i midten, med 30-pins kontakt. Ønsker du å koble til iPhone 5 eller iPad, kan dette gjøres digitalt med en USB-kabel. Alle andre spillere kan kobles til med minijack-kabel. Anlegget har ingen mulighet for trådløs lydtilkobling.

Her er det både CD-spiller og FM-radio. I tillegg har anlegget inngang for gitar og sangmikrofon i form av 6,3 mm jackinnganger. Klare for en jam, folkens!?

Lydkvaliteten
Anlegget kan absolutt spille høyt nok til å gjøre deg upopulær i både parken og på stranda. Guff opp, og se hvordan folk rømmer unna og kaster seg i ly for lyden! Spesielt vrenggitarer biter seg fast i ørene og gnager seg inn i hjernebarken. Til tider ganske så tøft.

Det som savnes med Sharp-anlegget er mer fylde i lyden. Bassen låter slankt, som igjen gjør at lydbildet oppleves som ganske skarpt. Det er flere EQ-forhåndsinnstillinger man kan velge blant, og ”Rock” er nok den som låter tøffest. Tøffere og fyldigere bass får du av å holde EQ-knappen inne i to sekunder, da aktiveres X-bass, som gir den fyldige bassen jeg savnet. Men den blir litt svulstig, og blander seg ikke veldig med resten av lydbildet, men kommer litt ”utenpå”. Sharp kunne godt tatt lærdom av JVC og hatt en egen volumkontroll til basselementene, slik at man bedre kan tilpasse bassnivået til eget behov.

OutCast er et bærbart lydanlegg for innendørs og utendørs bruk. Den store størrelsen i kombinasjon med den vertikale sylinderformen minner nærmest om en høyteknologisk søppelkasse med knapper på. På undersiden sitter et heftig 8-tommers basselement, som spiller i samlag med fire omnidireksjonelle høyttalere rundt toppen. En kraftig forsterker på 100 watt driver det hele.

Oppladbart batteri er innebygd. Gi det tre timer til oppladning fra flat tilstand, og du har i følge produsenten ti timers spilletid – på full lydstyrke!

Musikkspilleren kobles til anlegget via minijack-kabel, eller bruk den medfølgende iPod-dokken iCast, for å strømme lyden trådløst fra en dokket iPod eller iPhone tapsfritt gjennom luften. Hopp fra låt til låt i spillelisten direkte på iCast, om du vil. Andre spillere kan også kobles til iCast, med minijack. Disse kan da ikke styres fra anlegget.

Merk at iCast må være tilkoblet strøm, så skal du til parken eller stranda, må spilleren kobles til med kabel. OutCast kunne derfor godt hatt Bluetooth i tillegg.

Lydkvaliteten
Lyden fra OutCast er virkelig heftig. Anlegget kan spille høyere enn noen av de andre i testen, forsterkerkraften og det store basselementet kommer virkelig lyden til gode. Bassgjengivelsen er dyp, fyldig og kraftig. Hele frekvensområdet gjengis med fabelaktig balanse. Sangstemmer står klart frem fra musikken, takket være en ren og dynamisk mellomtone, samtidig som diskantgjengivelsen er luftig nok til å gjøre musikken svevende. Siden høyttalerelementene sitter nokså tett, er det ikke et veldig stort stereoperspektiv på lydbildet, men det gjør ikke undertegnede noen ting. De som har råd, kan i så fall kjøpe to og koble de sammen. Det synes ikke jeg er nødvendig.

Den opplevde lydkvaliteten er like god trådløs som med kabel. Bare synd man er avhengig av strømuttak for å overføre lyden trådløst.

Dette er testens beste og kraftigste lyd. Men anlegget koster flesk, og det er definitivt ikke blant de mest portable.

Hva skal man gjøre når alle lager hodetelefoner, som ser like ut, og høres like ut, og man trenger å skille seg ut? Sats på et uvanlig design, ser ut til å være credoet. Det kan slå begge veier, men jeg tror Grape er inne på noe. De lager nemlig hodetelefonene og øreproppene i treverk. Som disse. Toppmodellen Q310 finnes i tre ulike tresorter, bambus, elfenbensbrunt, og bubinga. For hver solgte Grape hodetelefon doneres 1 USD til organisasjoner, som arbeider for å hindre avskoging i truede miljøer. Miljøvennlig lyd altså.

Her får man et par lettvekts hodetelefoner med lukkede øreklokker, med avtakbar ledning med mikrofon til smartmobilen, og som kan brettes sammen og dyttes i lommen. De ser lekre ut, og er komfortable å ha på. De lekker ikke så mye lyd, men de tynne treklokkene lekker desto mer lyd inn. Delvis fordi de ligger utenpå, og ikke rundt øret, og således ikke isolerer så godt som større øreklokker kan gjøre.

Lydkvaliteten er absolutt godkjent, men litt ujevn. Bassen er forbausende potent, men går ikke veldig dypt, likevel har den vekt nok til å gi musikken tilstrekkelig med fundament. Verre er det i mellomtonen, som oppleves som ubalansert. Den er gjennomsiktig nok til å slippe gjennom bra med detaljer og klangnyanser. Men den er også slank, slik at vokaler lyder tynt og instrumenter mangler litt guts. På den positive siden, er det aldri skingrende eller ubehagelig, og de spiller tross det, godt til prisen. Hvis man tiltrekkes av designen, og er ute etter lettvekts hodetelefoner til bærbart bruk, kan Grape Q310 være verdt å sjekke ut.

Advarsel: Forsøk på å installere iOS 7 på din iPhone eller iPod touch skjer på eget ansvar! Lyd & Bilde påtar seg ikke ansvar for hva som skjer med telefonen din. Vi kan heller ikke garantere at det er lovlig å laste ned betaversjonen av iOS 7 som vi linker til i artikkelen.

Vanligvis må du være registrert som utvikler hos Apple for å kunne laste ned betaversjoner av ny softwar.Men det finnes folk der ute, som gjerne deler med resten av verden, og derfor kan du allerede nå laste ned den første betaversjonen av iOS 7 helt utenom Apples servere. Det kan du for eksempel gjøre her.

Vær oppmærksom på, at du må laste ned en bestemt versjon av operativsystemet, avhengig av om du har en iPhone 5, iPhone 4S, iPhone 4 eller en 5. generasjon iPod touch.

Husk å ta backup av din iPhone eller iPod før du forsøker å installere betaen. Når du så har lastet ned riktig version af iOS 7 går du inn i iTunes (som du må ha i nyeste versjon uansett om du er Mac- eller Windows-bruker).

For å installere softwaren skal du IKKE velge «Restore» i iTunes. KliKk i stedet på «Update», mens du holder Alt/Option (på Mac) eller Shift-tasten (på Windows) nede.

Hvis du ønsker å fjerne iOS 7 igen, kan du følge denne guiden.

Denne videoen forklarer i detalj hvordan du oppdaterer din iDings til iOS 7:

Kamerabransjen er panisk opptatt av å holde nye modeller hemmelig frem til lanseringsdatoen. Leica er ikke noe unntak. Slikt skaper både rykter og forventninger. Av og til slår ryktene til, men min erfaring er at de aller fleste er langt unna realisme, og minner mer om ønsketenkning enn fakta.

Denne gangen var et par av ryktene innenfor, og på flere nettforumer rundt om fikk Leica mye kritikk for kameraet som skulle lanseres 11. juni. Et Leica Mini M, ble det fristet med, noe som skapte skyhøye forventninger om et mindre, billigere og enklere kamera i samme støpning som M. Et digitalt Leica CL, mente mange at det måtte bli.

De fleste tok feil, men de som fikk rett, gjettet på et kompaktkamera med 16 megapiksler, og en 28-70mm zoom med svak lysstyrke.

Korte fakta om Leica X-Vario:

• 16,2 Mp CMOS-bildebrikke i APS-C-format
• ISO-innstilling fra 100 til 51200
• X Vario zoom 18-46mm tilsvarende 28-70mm f3,5-6,4
• Seriefotografering med 5 bilder/s
• 7,6 cm LCD-skjerm med 920.000 bildepunkter
• Full HD-video 1080p/30fps – MPEG-4
• 30 – 1/2000s lukkertider
• Multikontakt for ekstern LCD-søker
• 360 bilder batteritid
• 133 x 73 x 95 mm, 680 gram inkl batteri
• Solblender, bæreveske, håndgrep, håndstropp og søker som ekstrautstyr

X Vario er ikke som navnet antyder, et lyssterkt Lumix zoomobjektiv fra Panasonic, men et Leica X med zoom. Fastmontert sådan. En 18-46mm tilsvarende 28-70mm, med største blender på f3,5-6,4. Til 20.000 kr.

Ikke veldig imponerende spesifikasjoner for et kamera som koster betydelig mer enn kameraer det er naturlig å sammenligne med: FujiFilm XE-1 med 18-55mm f2,8-4,0 til 10.000 kr, Sony NEX-7 med 16-50mm f3,5-5,6 til 10.000 kr, eller Olympus OM-D med Lumix X Vario (!) 12-35mm f2,8, til 17.000 kr.

Alle med utskiftbar optikk med bedre lysstyrke og integrert elektronisk søker.

Men som alltid, the proof is in the pudding, og Leica pleier ikke å skuffe på bildekvalitet. Med samme 16 megapiksler bildebrikke som Leica X2, er det grunn til å tro at X Vario – tross moderat lysstyrke – leverer bildekvalitet i toppklasse.

Nederst kan du bla gjennom et lite bildegalleri med bilder fra X Vario, resten skal vi komme tilbake til i en test de kommende ukene.

Men først, en gjennomgang av X Vario:

Mange ble skuffet over lysstyrken på X Varios zoomobjektiv. F3,5-6,4 lukter ikke akkurat svidd på et så kostbart kamera. Prisen hadde nok vært lettere å svelge om lysstyrken hadde vært f2,8. Eller i det minste f2,8-4,0. Tross det snakker vi om et tyskutviklet og produsert Leica-objektiv, bre det knytter det seg visse forventninger til.

Kanskje gir målgruppen for kameraet blaffen i lysstyrke, for dem er det bare et tall, mens entusiastene som skjønner seg på slikt hadde foretrukket at kameraet hadde bedre lysstyrke.

Objektivet har både zoom. og fokusring. Et klikkstopp til høyre på zoomringen markerer at man har valgt autofokus. Man kan når som helst fokusere manuelt, ned til 30 cm. Merk at makroen er lagt til 70mm brennvidde, som er en god ting fordi det gir bedre avstand og perspektiv til motivet, enn 28mm vidvinkel.

Fokus- og zoomringen har ikke helt den samme silkemyke følelsen som M-optikken har, men virker mye mer påkostet enn det meste annet av optikk det er naturlig å sammenligne med.

Kameraet er større enn X2, men mye mindre enn en Leica M. Her sammenlignet med Panasonic Lumix GF6 og Canon EOS 700D. Bare slik at man har et inntrykk av størrelse, dette har ingen ting med sammenligning av bildekvalitet eller egenskaper å gjøre.

I så måte er X Vario et mye enklere kamera enn det meste der ute. Nok en god ting, mener jeg. Utstyrshysteriet har tatt litt av fokuset bort fra det viktigste. Bildekvalitet og brukervennlighet.

To områder som det hittil ser ut til at X Vario vil score høyt på.

Kvalitetsfølelsen er gedigen. Kameraet virker solid bygget, i metall og lær, med forbilledlig oversikt. Bak blitsskoen er det en multikontakt som kan brukes sammen med Leica (og Olympus) VF-2 LCD-søker. Den kan også vippes 90 grader opp, og fungerer også på videoopptak, men viser ikke focus peaking.

Når man velger manuell fokus, dukker et fokusfelt opp midt på skjermen, som duser ut sentrum når motivet ikke er i fokus. Det fungerer bra i godt lys, men i lite lys, hadde focus peaking – fokusmarkering av områdene i fokus, absolutt vært å foretrekk.

Legg forøvrig merke til multikontakten over skjermen, som blant annet kan brukes til LCD-søkeren.

Et innstillingsratt flankert av et lite tommelgrep, gjør det enklere å endre innstillinger raskt. Men den blankskurte fireveisknappen er i overkant følsom, og burde vært mulig å deaktivere i menyenen. Den er nemlig litt for lett å komme borti når man holder kameraet slik:

X Vario har en integrert sprettopp blits i tillegg til blitsskoen. Den er ikke alt for kraftig, og kan ikke vippes bakover for indirekte blitslys. Man kan bare spekulere i om det ikke er en bedre ide med en (elektronisk) søker i stedet for en blits på samme sted.

Skjermmenyene er arvet fra Leica M, og det er en god ting. De er oversiktelige og det går fort å finne frem, endre innstillinger, og finne tilbake senere.

En knapp for hvitbalanse, ISO og fokusinnstilling er alt man trenger, men du verden så kjekt det hadde vært med bare én programmerbar funksjonsknapp.

ISO-valgene aktiveres med et tastetrykk, og så velger man med innstillingshjulet øverst til høyre, fra 100 – 12500 ISO.

DNG og JPEG-filer kan selvsagt lagres samtidig, men merkelig nok er det ikke mulig å lagre bilder kun i DNG-format (Digittal Negativ, råformat)!

Maks skuddhastighet er 5 bilder/s, opp til 7 bilder i serie.

Fokuspunktene kan ikke velges individuelt i billedflaten, men man kan velge singlepunkt, 11-punkts, punkt eller AF med ansiktsgjenkjenning. Det er også mulig å flytte en gruppe fokussegmenter – tre eller fire – rundt i billedflaten, med fireveisknappen til høyre for skjermen.

X Vario har også en funksjon som kalles bildestabilisering, men ikke har noe med sensor- eller optisk mekanisk bildestabilisering å gjøre.

I stedet tar kameraet to kjappe eksponeringer, som smeltes sammen digitalt for å kompensere for uskarphet på lukkertider mellom 1/4s og 1/30s, på ISO-følsomheter opp til 1600 ISO.

Blendervalg på hjulet til venstre i bildet, den blanke knappen med rød prikk, er start/stopp av videoopptak i full 1080p/30fps HD-kvalitet.

Batterikapasiteten er oppgitt til 360 eksponeringer per lading, kort- og batteriluken sitter under på X Vario.

Etter halvannen dag med X Vario, sitter jeg igjen med et positivt førsteinntrykk. Kameaet virker veldig solid bygget, autofokusen er tilstrekkelig kjapp i godt lys, men svak i dårlig lys og håpløs på følgefokus.

Tross det er kameraet meget tilfredstillende å bruke, personlig er savnet av en søker stort, og Leica VF-2 koster 3500 kr. Men skal man først legge ut så mye penger for et kamera, vil jeg anbefale å kjøpe søkeren også.

Bildekvaliteten virker lovende. Meget god fargemetning og høy skarphet uansett brennvidde, er absolutt verdt å skrive hjem om, men det må jeg vente med til jeg har nok testbilder til å kunne forfatte en konklusjon.

I mellomtiden kan man studere disse bildene tatt med X Vario:

Bigelow hadde jobbet med prosjektet om den mislykkede jakten på Bind Laden i flere år, da president Obama den 2. mai 2011 svært overraskende erklærte at han var drept av spesialstyrker i Abbottabad, Pakistan. Manuset måtte delvis skrotes og omskrives, men av to og en halv times film er det i de første timene den møysommelige etterretningsjobben, og torturen av fanger, som står i fokus. Siste halvtimen er et action-adrenalin-kick få gjør etter henne!

Nettopp fokuset på tortureringen av fanger og mistenkte har satt i gang en voldsom debatt rundt filmen, der mange mener at Bigelow forsvarer bruk av tortur der målet helliger middelet, og at det var dette som til slutt var avgjørende for at amerikanerne fikk tatt Bin Laden. I tillegg har hun bitt beskyldt for å ha for tette bånd til CIA (for autentisk er virkelig Zero Dark Thirty), og springe CIAs ærend. Vi forsvarer overhodet ikke bruk av tortur, og Bigelow tar så absolutt ikke et standpunkt i debatten, hun simpelthen presenterer fakta på en kjølig måte; dog er det verdt å bite seg merke i at etter at Obama inntok Det hvite hus, og satte en effektiv stopper for blant annet «waterboarding»,så falt informasjonstilstrømmingen til CIA markert…
Bigelow er slettes ikke ukjent med 9/11 på det hvite lerretet. I 2008 kom hun med The Hurt Locker, om desillusjonerte bombedesarmeringsgrupper i Irak, et land USA okkuperte som en direkte konsekvens av 9/11. USAs fremste kvinnelige actionregissør vant da også Oscar for Årets beste film, og snappet dermed prisen fra eksmannen James Camerons Avatar. Men Bigelow kan mer enn å regisserer actionscener, hun behersker den subtile kunst; noe vi ikke minst får syn for i Zero Dark Thirty. Kontroversiell eller ei, Bigelow har laget en usedvanlig vellykket thriller om jakten på mannen som toppet listen over verdens mest ettersøkte personer.

Nærmest som en omfattende dokumentar blir vi flue på veggen i det mennene og kvinnene i CIA setter hardt mot hardt for å presse ut informasjon om hvor Al-Qaida-toppene befinner seg. Vi begynner to år etter at World Trade Center styrtet i grus på Manhattan, og nærmere 3.000 liv gikk tapt. CIA stanger hodet i veggen mot alle de fantastiske Al-Qaida-medlemmene som fanges, og etter ordre fra øverste hold, blir det gitt utvidet tillatelse for å «oppfordre» fangene til å snakke. Inn på banen kommer den (tilsynelatende) følelseskalde Dan (Jason Clarke) samt rookien Maya (Jessica Chastain).

Over de mange årene (den fiktive) Maya jobber med Bin Laden-jakten ser vi en gradvis forandring fra småredd og ubesluttsom nykommer til handlekraftig og iskald agent på drapsjakt etter den mest forhatte mannen av dem alle – jakten på Bin Laden blir nærmest som en personlig vendetta og besettelse for henne. Og Chastain mestrer den komplekse personen med tyngde og troverdighet – i sitt livs rolle! Det hele fortalt i et rolig tempo, med fokus på arbeidsmetoder og tidkrevende arbeide, krydret med autentiske innslag av tilbakeslag og nye terrorhendelser, som i London og Barcelona.

Filmen på godt over to og en halv time, kunne sikkert vært kutte ned en del, når det er sagt, så virker den så absolutt ikke langtekkelig, og det hele bygger opp til en fantastisk finale som langt i fra fremstår som en gjeng med actionsoldater som stormer inn og skyter vilt rundt seg (á la Stallone og gjengen); det vi får er en skremmende god scene, mye i stummende mørke eller med nattkamera, som gir oss en gyser av siste runde med Bin Laden. En meget vellaget film, som forteller om et sentralt kapitel av vår nære historie på en nedtonet og realistisk måte. Fem sterke stjerner!

Både lyd- (dts-MA 5.1) og billedkvaliteten får full score. Fantastisk skarpe bilder i så vel utendørs dagsscener som i mørke fangehull. Lydsporet er detaljert, presist og usedvanlig rikt. Bonusmessig må vi klare oss med 4 minidokumentarer på til sammen 25 minutter, der hovedfokuset ligger på utfordringene med å gjenskape huset til Bin Laden og hvor autentisk filmen er med hensyn til spesialsoldatene. BD-en formelig skriker etter mer historisk bakgrunnsmateriale.

Bildekvaltieten er basert på forgjengeren K-30, som vi testet her. Ikke det dårligste utgangspunktet for en ny modell. K-50 har fått et mer konvensjonelt design, men med oppdatert teknikk. Bildebrikken av CMOS-typen, har 16 megapiksler, og forbedret bildeprosessering som blant annet gir kameret ISO-følsomhet opp til 51200 ISO.

Nytt er også støtte for EyeFi-minnekort for trådløs overføring av bilder, og et redesignet 18-55mm zoomobjektiv med værtetting rundt bajonettfatningen.

Her er noen av de viktigste punktene på K-50:

• CMOS-sensor med ISO-innstilling helt opp til 51200
• Bildestabilisering i kamerahuset og den unike ”Astro Tracer”-funksjonen sammen med GPS-modulen, O-GPS1 (ekstrautstyr)
• Seriefotografering med 6 bilder/s
• 7,6 cm LCD-skjerm med 921.000 bildepunkter
• Full HD-video 1080/30, 25 eller 24fps
• Optisk søker som viser 100 prosent av bildet
• Safox IXi+ autofokusmodul med 11 sensorer, hvorav 9 er av krysstype
• Mulighet for å bruke vanlige AA-batterier

Kameraehuset er værtettet slik at det ikke skal komme støv, regn og skitt til vitale komponenter. Pentax er de eneste i denne klassen som lager så robuste kameraer, og med en pris på 5.500 kr for K-50 med 18-55mm zoom, bør det i høyeste grad være konkurransedyktig. De nærmeste konkurrentene er Sony S58, Canon EOS 700D og Nikon D5200. Ingen av dem er like robust bygget.

En enklere utgave kalt K-500 til 4.500 kr, leveres med et enklere 18-55mm objektiv og mangler noen funksjoner som K-50 har, men er teknisk og utseendemessig lik.

Begge kameraene er tilgjengelig i slutten av juli, K-50 i sort, rødteller hvitt.

Vi er inne i den verste perioden hva lydnivåkrigen angår. Dette er et fenomen som har pågått over flere tiår, hvor musikkprodusentene reduserer dynamikken på innspillinger mer og mer, altså man drar ned de sterkeste partiene i musikken for å få opp de svakeste. Dette for å oppnå en generelt høyere lyd på innspillingen. Grunnen er enkel: få innspillingen til å låte så høyt som mulig, innenfor de dynamiske rammene gitt av innspillingsmediet og avspilleren man forventer at musikken blir spilt av på. Hvis din sang låter høyere enn låta før og låta etter, det være seg på radioen eller iPod-en, vil den stikke seg ut i mengden! I motsatt fall, om den låter lavere enn låta før og låta etter, vil lytteren miste interessen. Man frykter å tape salg og penger på å gjøre en innspilling med et generelt lavere lydnivå enn andre. Dette er i hvert fall teorien. Jeg har imidlertid aldri sett bevis på at folk hyppigere kjøper innspillinger som låter høyere.

Ved å fjerne dynamikk i en musikkinnspilling, fjerner man også livet i musikken. Populærmusikk spilt inn på 1970- og 1980-tallet har ofte herlig, hamrende trommer som banker seg inn i ryggmargen når man spiller høyt på et stort anlegg. Mesteparten av musikk av nyere tid låter bare forvrengt når man prøver det samme. Dette gjelder også eldre musikk som er remastret for å låte ”mer oppdatert”.

Hvordan kan jeg da si at det kan være en fordel med dynamikkreduksjon?

Fordelen med dynamikkreduksjon
Å redusere dynamikk har sine praktiske bruksområder. Hvis du hører på musikk fra en liten bordradio, blir den fort stresset og forvrengt dersom du prøver å dra opp lydnivået, hvis musikken har for mye dynamikk. Det oppfattete lydnivået på en dynamisk innspilling er lavere, og behovet for å skru opp lyden er tilsvarende større. Dersom avspilleren ikke er laget for dette, låter det stygt.

På samme måte, når man hører musikk gjennom en smarttelefon uten en skikkelig hodetelefonforsterker innebygd, vil lydnivået begrense seg selv. Musikk av dagens standard kan spilles høyere, og høyere kan ofte oppleves som bedre. Spesielt om du befinner deg i et støyende område. For eksempel på T-banen eller bussen.

Bilister vil også fort finne ut at musikk med for mye dynamikk vil drukne i motor- og hjulstøy. Spesielt de svake partiene.

Hvem har ansvaret?
Det kan synes som et dilemma. Musikk uten dynamikk låter søppel på et stort anlegg. Derimot vil musikk med for mye dynamikk låte pinglete med et lite anlegg eller en gjennomsnittlig bilstereo. Så hvem skal man skru lyden for?

Som jeg ser det ligger ballen på utstyrsprodusentenes banehalvdel. Musikkprodusenten skal skru lyden best mulig. Punktum. La gå, noe dynamikkreduksjon må til, ettersom de færreste har et stereoanlegg som kan spille 120 dB i stua fra dypeste bass til lyseste overtoner. Men dynamikkreduksjon for bordradioer og bilstereo er det utstyrsprodusentene som må tenke på.

Loudness-knapp
Det løses enkelt med en ”loudness”-knapp på fronten av forsterkeren eller radioen. Før i tiden satt denne på så å si alle forsterkere, men nå er den sjeldnere. I noen tilfeller er denne en ren EQ-funksjon som hever bass og diskant, men for at den skal kunne brukes som jeg ser for meg, bør den kun redusere dynamikken. Altså fungere som en kompressor.

Alle bilstereoer og små musikkspillere bør ha en loudness-knapp på fronten av spilleren, og funksjonen bør aller helst også være tilgjengelig via fjernkontrollen.

Gjerne også på film
Blu-ray-spillere og surroundforsterkere kan gjerne også ha en slik knapp. For mens høye eksplosjoner og masse bass helt klart engasjerer på film, kan det bli for mye av det gode om man ser film om kvelden og valget står mellom å vekke samboer og unger med bang og drønn, eller å få filmen gjengitt med så lave dialoger at man ikke hører hva som blir sagt. Mange Blu-ray-spillere og hjemmekinoforsterkere har en såkalt ”midnight”-funksjon som løser problemet, men jeg vil ha funksjonen i form av en knapp, så jeg slipper å gå inn i oppsettmenyen hver gang jeg skal se film på kvelden. Det ville nok også ført til at flere benyttet seg av denne om kvelden.

Viva loudness-knappen!
For å oppsummere: Lydnivåkrigen må ta slutt! Musikkinnspillinger med en lydkurve som ser ut som en murstein er ikke det vi vil ha! Men i enkelte tilfeller kan det være en fordel å redusere dynamikken. Men dette må gjøres på selve avspillingsutstyret og ikke innspillingen. Løsningen er enkel: Få tilbake loudness-knappen!

Du ahr sikkert lest det mange ganger. Mobilen tar over for kompaktkameraene, som snart ingen kjøper lenger. Med Galaxy 4 zoom har Samsung tenkt å slå nok en spiker i kisten, for her er det kameraet som er viktigst. Mobilen som slett ikke er så ulik en vanlig Galaxy 4 – les testen her – har 10 x optisk zoom på baksiden. Med zoomring og det hele.

De har også fått plass til optisk bildestabilisator, på objektivet som er en 24-240mm zoom, med lysstyrke f3.1-f6.3. Altså ikke så ulikt mange gode kompaktkameraer.

Den kjører ellers Android 4,2 og har 1.5GHz dobbelkjernet prosessor, 8GB internminne, kortplass for microSD-kort opptil 64GB, 1.5 GB bufferminne, ISO-følsomhet på 100-3200, full 1080/30p HD-video og kommer i 3G og 4G versjon.

Prisene blir  4 100 kr for 3G-versjonen som kommer i august, og  4 500 kr for 4G-versjonen som er i butikkene i september.

Det var først sist år jeg kom i kontakt med head-fi firmaet HiFiMan for første gang. Jeg holdt på å forberede en test av noen skikkelig bra hodetelefoner (som av forskjellige årsaker aldri kom i mål), og fikk tilbud om å lytte til et par HiFiMan HE-6. Kort sagt var det en enorm overraskelse og den beste hodetelefonen jeg hittil hadde hørt. Vanskelig, tungdrevet og litt merkelig – men jøss hvordan den kunne spille.

Det kunne ikke forbli ubesvart i lengden. Var den virkelig så bra? Så nå har jeg igjen hatt en HE-6 på besøk: HiFiMans dyreste on-ear hodetelefon til 8.000 kroner, og den hadde selskap av firmaets billigste, HE-300 til knappe 2.000 kroner.

USA-Kina
HiFiMan ble grunnlagt i 2006 av Dr. Fang Bian i New York. Man produserer hodetelefoner, bærbare musikkspillere, DAC-er med mer. I dag har man to fabrikker og en R&D avdeling i Kina, mens hovedkontoret fortsatt ligger i New York.

Det spesielle med deres hodetelefoner er at de er utstyrt med planelement, i dette tilfellet en type magnetostater. Hvis vi da ser bort fra den nye HE-300, som er deres første on-ear hodetelefon med mer konvensjonelle elementer. Alle hodetelefonene har samme klokker, bøyle og alt rundt om kring, det er bare elementene – og i tilfellet HE-6 også kabelen – som er forskjellen. Det betyr ikke at hodetelefonene låter likt, men det betyr at selv de billigere hodetelefonene drar fordel av en god grunnkonstruksjon som benyttes i high-end. Det gjør at hodetelefonene kan produseres billigere da det er samme fysiske grunnkonstruksjon, men for den som skal selge dem kan det kanskje være et problem at de eksteriørmessig ikke skiller seg fra hverandre ved annet enn finishen. Man må lytte for å fange opp forskjellene. De blir til og med levert i samme lekre type eske.

Man kan også bytte kabel, den skrus på begge klokkene via noen litt irriterende gjenger, og det ligger i luften at det må dras til innimellom for at det ikke skal bli dårlig kontakt. Jeg er ikke sikker på at dette er den aller beste løsningen.

Burson Conductor
Denne gangen hadde jeg også tilgang til en ekstra hodetelefonforsterker med (enda) bedre renommé enn mine vanlige. I dette tilfellet var det en Burson Conductor, en merkelig fremtoning som i tillegg til å være en utmerket hodetelefonforsterker også kan agere som en enkel forforsterker – og som dessuten er en DAC. Jeg er ikke helt sikker på om jeg helt forstår finessen med dette Kinderegget, om det ikke er at man nesten bare lytter via hodetelefoner, men en gang i blant kanskje vil lytte litt på høyttalere.

Hodetelefonforsterkeren er imidlertid ypperlig, og dessuten er den utstyrt med tre forskjellige valgbare gain for hodetelefonutgangen. Det kommer vi tilbake til. Den koster for øvrig 17.900 kr.

HE-300
HE-300 er som tidligere sagt helt lik sin fire ganger dyrere kamerat utseendemessig. Den har samme spesielt utmerkede passform – til tross for at det er en ganske tung hodetelefon – men den låter ikke likt. Den bygger i grunnen på HE-400, men er som sagt firmaets eneste hodetelefon med dynamiske elementer. I dette tilfellet er de på 50 mm. Følsomheten havner på 93 dB.

HE-300 har en godt balansert lyd med stor pondus og kraft. Det er litt som om den har en hi-fi-aktig polert versjon av den tunge kroppen som vi finner hos til eksempel Motörheads hodetelefoner, men her får du dessuten både diskant og mellomregister som harmoniserer med det.

HE-300 er ikke noe problem å drive for stort sett hvilken hodetelefonforsterker som helst, eller en musikkspiller med hodetelefonuttak.

Og her kommer et lite tips: prøv å lytte med HE-300 direkte i din iPhone, helst naturligvis med musikkfiler som ikke er komprimert i stykker, og du oppdager at din iPhone faktisk er en aldeles utmerket musikkspiller. Jeg oppdaget plutselig at jeg befant meg selv i den latterlige situasjonen å sitte i en helt stille leilighet en sen kveld og synge av full hals. Jeg lurer på hva naboene egentlig tenkte…

Meget musikkfremmende med andre ord. Sammenligner vi med den prismessig bare anelsen dyrere B&W P5 har HE-300 (meget) grovt sagt litt mer kropp og anelsen mindre detaljer. En hodetelefon å trives med, og som er meget verdt prisen.

HE-6
Denne hodetelefonen hadde jeg som sagt gjort meg kjent med tidligere og blitt virkelig overrasket over. Den ser altså ut som sine brødre, men har helt svarte klokker. Den har også en egen flettet OCC kobberkabel med en XLR-kontakt i enden. Til vanlige hodetelefonforsterkere kobler man bare inn en XLR-skjøteledning med en hodetelefonjack i enden.

At XLR-kontakten finnes gjør at man kan koble den direkte i forsterkere tiltenkt for eksempel å drive en annen av markedets klassiske, spesielt tungdrevne hodetelefoner, AKG K-1000. For HE-6 har en følsomhet på bare 83,5 dB, noe som krever at den skal ha en reell forsterkning for å låte. På bakgrunn av det kan man også kjøpe en HE-boks, som gjør at du kan koble den på høyttalerutgangen på din vanlige forsterker.

Burson har som sagt tre ulike gain på utgangen. Da kunne man ha forventet at HE-6 skulle låte best med mest gain, men det er ikke tilfellet. Her blir lyden hard og litt utrivelig samtidig som s-lyden iblant direkte skjærer i ørene. Jeg er tilbøyelig til å tro at Burson er skurken her, for kjører man på mellomgain kommer den gjengivelsen som jeg kan huske fra forrige gang.

HE-6 gir deg en intensiv nærkontakt til musikken. Du hører detaljer som jeg aldri har hørt med andre hodetelefoner, Jo, du hører dem kanskje til en viss del, men akkurat som på et par riktig, riktig bra høyttalere får liksom alle bittesmå detaljer et eget liv, eget kjøtt og blod, og kan dermed bidra til helheten på en måte som skaper naturlighet og virkelighet i det du hører. Jeg har sagt det flere ganger før – om du ikke får lov å oppdage det tror du ikke at det finnes. Det er her lyden går fra bra til overveldende.

Samtidig er det en ”vanskelig” hodetelefon. Den krever virkelig sin forsterker, og samtidig kan den avsløre så mye at det nesten tar overhånd i blant. Nå hadde jeg ikke tilgang til flere kabler med de spesielle kontaktene til hodetelefonens klokker, men her hadde det vært hyggelig å kunne fått leke litt. Jeg er ikke i tvil om at man skulle kunne finne en helt makeløs kombinasjon av forsterkere og kabel til HE-6.

Sist gang hadde jeg samtidig også en av de største konkurrentene, Audeze LCD2 hjemme. Omtrent samme pris, litt enklere å bruke og kanskje også litt enklere å leve med på kort sikt. Jeg holder fortsatt gjengivelsen fra HE-6 et knepp høyere, selv om jeg lett hadde levd lykkelig med en Audeze. Veldig lett. Men HE-6 har en ekstra nærhet til musikken som jeg ikke har opplevd tidligere fra en hodetelefon, man suges bara rett inn.

Konklusjon
HiFiMan viser med både sin billigste – HE-300 og sin dyreste HE-6 – hodetelefon at man hører hjemme blant de ledende hodetelefonprodusenter hva angår lyden man får ut. På hver sin måte byr de begge på en høykvalitets gjengivelse, og de er dessuten bekvemme å bruke. Og HE-6 er fortsatt den beste hodetelefon jeg har hørt. Jeg venter med spenning på hvor bra det kommer til å låte når den blir overtruffet.

Med en voksende etterspørsel etter Leica-kameraer, er det ikke så rart at de utvider utvalget. I M-serien alene har de tre systemkameraer, M-E, M Monochrom og nye M. Sistnevnte er for øvrig testet i augustutgaven av L&B.

Noen kompaktkameraer finnes også. De er laget av Panasonic for Leica og er basert på Panasonic-modeller. Det utmerkede D-Lux 6 er for eksempel basert på Panasonic Lumix LX7.

Men X-serien er Leicas egen design, utviklet og laget i Tyskland. Den første modellen var treg, dyr og dårlig utstyrt. Bildekvaliteten var bra, men kameraet føltes ikke ferdig utviklet før X2 kom i 2012.

X Vario er den tredje modellen i serien. Med samme 16 mp bildebrikke som X2, som burde bety strøken bildekvalitet teknisk sett, og en fastmontert 18-46mm zoom – tilsvarer 28-70mm, skal den appellere til entusiasten som foretrekker et zoomkamera. Og er villig til å betale for det. X Vario blir nemlig ikke noe lavbudsjettkamera med en pris på 20.000 kr. Noe som kan synes mye for et kamera med så moderat, noen vil si dårlig, lysstyrke som f3,5-6,4.

Selv med Leica-optikk og en allerede velprøvd bildebrikke, kan det virke i overkant optimistisk å skulle selge mye av et så pass kostbart kamera, med alt annet en imponerende spesifikasjoner.

Men beviset ligger alltid i resultatet, og bildekvaliteten vil til syvende og sist være tellende for om kameraet blir en suksess eller flopp.

Følg derfor med for vårt førsteinntrykk og de første bildene fra X Vario onsdag 12. juni.

Designet er veldig M. De samme formene, plasseringen av knapper og ratt, ned til tommelgrepet og innstillingshjulet på baksiden. Som M, kan X Vario ta opp full 1080p/30fps HD-video, legg merke til den sølvgrå knappen ved siden av utløserknappen på toppen. Det er startstopp av opptak.

Da legger man kanskje merke til at korteste lukkertid er beskjedne 1/2000s. Men det er ikke så kritisk her hvor lysstyrken er middels.

Kameraet som også kan bruke den elektroniske VF-2-søkeren, har fått en ny 7,6 cm LCD-skjerm med 921.000 billedpunkter, og kan skyte opp til 7 bilder i serie med en skuddtakt på 5 bilder/s. Det har også ulike filmmoduser, som standard, dynamisk, naturlig, og normal sorthvitt, eller shv med høy kontrast.

X Vario er tilgjengelig fra i dag, til 19.995 kr, levert med Adobe Lightroom-lisens, og et utvalg tilbehør som er ekstrautstyr.

Følg med for vår førstehånds reportasje hvor vi deler vårt førsteinntrykk og bilder på lydogbilde.no.

Fakta om X Vario:
·         Objektiv: Leica Vario Elmar 18 – 46 mm f/3.5 – 6.4 ASPH. (tilsvarer 28-70 mmi 35mm-format)
9 elementer i 8 grupper
2 asfæriske linseelementer
·         Blender: 3.5 / 6.4 til 16 (1/3-EV increments)
·         Fokuseringsområde: 30 cm–uendelig
·         AF fokuspunkter: 1-punkt, 11-punkt, spot, ansiktsgjenkjenning
·         Bildesensor: APS-C CMOS sensor med 16.5 MP (effektiv 16.2 MP)
·         Oppløsning: JPEG i 3:2 format: 4928 × 3264 piksler (16.1 MP), 4288 × 2856 piksler (12.2 MP), 3264 × 2160 piksler (7.1 MP), 2144 × 1424 piksler (3.1 MP), 1632 × 1080 piksler (1.8 MP). DNG i 3:2 format: 4944 × 3272 piksler (16.2 MP)
·         Filformater: JPEG super fine, JPEG fine, DNG + JPEG super fine, DNG + JPEG fine
·         Eksponeringsmodus: Automatisk program (P), automatisk blenderprioritet (A), manuell (M)
·         Eksponeringskompensasjon: 1/3 til 3 EV increments, 3 eksponeringer
·         Lysmåling: Smart multi-segmentmåling, Sentermåling, selektiv (spot) måling
·         Hvitbalanse: Auto, halogen, dagslys, blits, overskyet, skygge, elektronisk blits, 2 manuelle innstillinger, manuell fargetemperaturinnstilling med fininnstilling
·         ISO-følsomhet: Auto, 100, 200, 400, 800, 1600, 3200, 6400, 12500
·         Lukkerhastighet: 30 s–1/2000 s
·         Serieopptak: 3 fps eller 5 fps, max. 7 consecutive exposures with constant shooting speed in DNG + JPEG fine quality
·         Filminnstillinger: Standard, dynamic, natural, b/w natural, b/w high contrast
·         Blitsinnstillinger: Auto, flash exposure correction, red-eye correction, fill-in flash, slow sync, studio, 1st/2nd curtain sync
·         Blitssko: Kompatibel med Leica SF 24D, Leica SF 58
·         Skjerm: 3″ TFT LCD med 921 600 piksler, vidvinkelområde: 100%
·         Visningsinnstillinger: 16-thumbnail-visning, zoom review (16× max.), bilderotering, slettebeskyttelse
·         Innebygd minne: Nei
·         Minnekort: SD, SDHC, SDXC
·         Port: HDMI ut, USB (USB 2.0 high speed)
·         Batteri: Oppladbart lithium-ion, kapasitet: ~ 360 eksponeringer
·         Størrelse: ~ 133 x 73 x 95 mm (L × H × D)
·         Vekt: ~ 650/679 g (uten/med batteri)
·         Pakken inneholder: Kamera, batteri (Leica BP-DC8), batterilader (Leica BC-DC8), batteriholder, bærestropp i lær, USB-kabel, objektivdeksel, brukerhåndbok
·         Programvare: Adobe® Photoshop® Lightroom® (gratis nedlasting ved produktregistrering)

Adib (Alexander Sidding) er av syrisk opprinnelse som har levd et trygt liv i Toronto i 20 år. Datteren hans er fotograf og på en en reise i Europa bestemmer hun seg for å utforske sine røtter ved å besøke Damaskus, Syria. Hun blir kidnappet og Adib må reise tilbake til hjemlandet sitt, hvor han blir konfrontert med fortiden og må kjempe en hard kamp for å redde familien og seg selv.

No Escape har et helt greit utgangspunkt for å lykkes som film, men bommer på det aller meste. Plottet utvikler seg til en skikkelig smørje av politisk spill og gamle kjærlighetsintriger, og historien mangler fullstendig drivkraft. Det meste av handlingen foregår på kontorer og hotellrom hvor keitete dialog utveksles, og når det en sjelden gang skjer noe spennende så er det med liten troverdighet svak utførelse og uautentisk. Regissør Ruba Nadda (Cairo Time) har fått med seg Marisa Tomei i rollen som Adibs tidligere syriske kjæreste, noe som fungerer heller dårlig med en svak påtatt arabisk look med tilhørende aksent. To stjerner.

Kjøp anbefales ikke da BD-en kommer uten noe ekstramateriell, og intet spesielt impo-nerende med det audiovisuelle.

B & O planlegger å stenge produksjonen av TV-er på fabrikken i Struer, melder Dansk Radio.

Produksjonen skal i stedet flyttes til B & Os egen fabrikk i Tsjekkia, som fra før produserer stereoanlegg, høyttalere og radioer. Dermed vil eksklusive TV-er som Beovision 11 ikke lenger produseres i Danmark.

Produksjonsstansen er en del av omfattende nedskjæringer for å skape en mer lønnsom drift for den tradisjonsrike designprodusenten.

Utflagging av TV-produksjonen får konsekvenser for omkring 75 stillinger i Danmark. Fabrikken i Struer har 1100 ansatte, hvorav ca 350 er involvert i produksjonen.

Den lille digitalkonverteren støtter lyd fra de fleste digitale lydkilder. Som laptopen, tv og kabel-tv-mottaker. V90 er ellers strippet for alt overflødig, den har hverken fjernkontroll eller volumjustering. Kun en USB-inngang med støtte for 24-bit/96kHz, to optiske og en koaksial inngang som støtter 24-bit/192kHz lydfiler.

Musical Fidelity sier at V90 har like lav jitterstøy som mye dyrere konvertere – omlag 12pps, og så lavt signal/støyforhold, at den tekniske ytelsen er fullt på høyde med mer eksklusive eksemplarer av arten.

Her er det bare utstyrslisten som er amputert.

V90 koster omlag 2000 kr, og skal selvsagt testes når den blir tilgjengelig for oss.

Etter å ha introdusert store deler av PS4-konseptet i februar, var det nå på tide for Sony å røpe de harde fakta rundt den nye spillmaskinen. Slik som pris, lanseringsdato, tekniske spesifikasjoner og ikke minst, hvordan skal den se ut?

Sony var tidlig ute med å røpe utseendet på den nye boksen, som kan plasseres både vertikalt og horisontalt.

«Playstation is all about games»

Playstation handler selvsagt fremfor alt om spill. Hele 140 titler er under utvikling, og Sony viste et utall heftige spilltrailere, deriblant eksklusive spill som Granturismo 5 og Batman:Origins, og ikke minst gameplay fra det meget lovende Killzone: Shadow Fall, Infamous: Second Son, bilspillet Driveclub, og Knack, som alle lanseres samtidig med PS4.

PS4s ekstreme grafikk-egenskaper gjør spillene blir stadig mer realistiske, og handlingen ligner spillefilmer. I Beyond: Two Souls spilles hovedkarakterene av Hollywood-skuespillerne Ellen Page og Willem Dafoe.

Støtter brukte spill

Sony kunne også avsløre at PS4 vil støtte brukte spill fullt ut. Det vil si at du kan kjøpe, låne, selge og bytte inn brukte spill uten begrensede rettigheter eller ekstra gebyrer. I tilegg kan single-player, diskbaserte spill spilles offline, og trenger ikke autentiseres online.

Video Unlimited

For oss audio/video interesserte var det selvsagt spennende å høre om Sonys planer for videostreaming på Playstation 4. Her ble det sagt skuffende lite, men representanter fra Sony Pictures gjentok det vi allerede vet: At Sony jobber med en distribusjonsplattform som vil tilby skreddersydd TV-underholdning, film og TV-serier via Playstation 4. Med tjenesten Video Unlimitied kan du leie eller eie blant et utvalg av tusenvis av filmer og TV-serier. Likeledes kommer Music Unlimited som er en konkurrent til Spotfy og Wimp. PS4 vil akkurat som PS3 også få viktige streaming-apper som Netflix-maskin ombord. Men fortsatt ble det ikke nevnt et ord om mulig støtte for 4K, streaming eller nedlasting av de nye høyoppløste filmene.

Prisen da, prisen?

Helt på tampen av pressekonferansen avslørte Sony at Playstation 4 skal koste 399 euro i Europa – 100 euro billigere enn konkurrenten Microsoft vil ta for sin Xbox One. Dermed satser Sony hardt på å bli den mest prisgunstige spillkonsollen som vil lanseres «in the holiday season of 2013″, noe vi antar betyr i tide før julehandelen.

Der er enda flere iOS-funksjoner på vei til Mac’en med Apples nyeste utgave 10.9 af Mac OS X, også kendt som Mavericks. Mavericks byr totalt på mer enn 200 nye funksjoner, her er noen av dem:

Finder Tabs

Akkurat som at nettleseren har flere faner, får nå også Finder-programmet muligheten til å ha flere sider – eller i dette tilfellet mapper – åpne i ett programvindu.

Fullskjerms-apps

Dette ble introdusert allerede med forrige versjon Mountain Lion, men nå skal det fungere bedre, spesielt når man bruker flere skjermer samtidig. Nå kan man kjøre ett program i fullskjerm-modus på den ene skjermen og se flere vinduer på den andre skjermen samtidig.

Flere skjermer

OS X Mavericks får bredere støtte for bruk av flere skjermer samtidig, deriblant flere nye funksjoner. For eksempel vil man nå kunne fremkalle menyer og Dock’en på alle skjermene. I tillegg kan man bruke en tilkoblet TV-skjerm på akkurat samme måte som en annen skjerm via Airplay og Apple TV.

Safari

Nettleseren Safari bruker nå mindre strøm, hvilket kan bety en del hvis man er på farten med den bærbare. Blant andre nyheter er at nettleseren kan integrere sosiale nettverk, slik at brukeren får en bokmerke-oversikt over weblinker som vennene deler på Facebook, Twitter og LinkedIn.

Notifications

Beskjeder som har kommet mens du har vært borte fra maskinen dukker nå opp allerede på låseskjermen. Og appene oppdaterer seg nå automatisk, noe du også får beskjed om. Nytt er også interaktive beskjeder, slik at man kan svare direkte på f.eks en FaceTime-oppringning uten å åpne det tilhørende programmet.

iCloud

Nytt i nettskytjenesten iCloud er blant andet en nøkkelring som tar vare på dine passord og kredittkortnummer, og beskytter dem med AES 256-kryptering.

Kalender

Kalenderen integreres bedre med kartverket Maps, og det blir lettere å navigere rundt i programmet.

Maps

Jada, Apple Maps er nå også en del av Mac OS X. En smart funksjon er muligheten for å planlegge reiserute på Mac’en via kartet og så sende ruten til sin iPhone med et enkelt trykk i app’en.

iBooks

Apples e-bokleser og e-bokhandel er nå også en del av Mac OS X.

Forbedret batteritid

Ved hjelp af nye teknologier som App Nap og Compressed Memory lover Apple lengre batteritid.

Mac OS X Mavericks blir tilgjengelig på nye Apple-maskiner og som oppgradering til høsten. Prisen er foreløpig ukjent.

Forut for Apples utviklerkonferanse, har ryktene surret på nettet. At det skulle komme nye Macbooks og en ny versjon av iOS, var de fleste enige om. Det fantes til og med spådommer om en iPhone 5s, en ny budsjett-iPhone og kanskje en iPad Mini med Retina-skjerm. Flere spekulasjoner om en klokke og en TV har også forekommet.

Tim Cook snakket naturligvis om framgangene for Apple, som at Mac vokser raskere enn PC, hvordan iOS er større enn andre mobile operativsystemer, og hvor mange apper som lastes ned fra iTunes App Store. Naturligvis, ettersom WWDC er en utviklerkonferanse og at å predike for de allerede frelste, er populært. Selv om presentasjonene var repeterende og proffe, var det uventet mange spøker og kommentarer fra og til publikum.

Nye datamaskiner ble også sluppet selv om det var Macbook Air som ble oppdatert. At den ble raskere var ventet, men at den skulle få så ekstremt mye bedre batteritid og i tillegg koste mindre var en hyggelig overraskelse.

Den store overraskelsen var dog Mac Pro, med sin radikalt nye design og krympede størrelse. Etter presentasjonen var det den store snakkisen og trengselen rundt de få innglassede eksemplarene var stor.

Alle de nye fiffige funksjonene i iOS 7 er selvsagt hyggelige, men den nye designen var både uventet och tiltalende. Det har jo sett likt ut ganske lenge, frem til nå. Påminnelser på startskjemen har mange etterlyst, men noen widgets fikk vi dessverre ikke denne gangen heller.

iTunes Radio var kanskje ikke den Spotify-killeren som det hadde ryktes om og virket mer som en måte å oppdage og dele musikk på. Men framfor alt var det trist at tjenesten bare lanseres i USA. Det ble sagt att den skal komme i ”andre land” senere, men hvilke og når får vi nok vente  å se på.

Avslutningvis ble det veldig mange nyheter, men få skikkelig oppsiktsvekkende nyheter. Et revolusjonerende nytt produkt, som da iPhone ble  lansert, ble det heller ikke denne gang.

Vi treffer Apple igjen i morgen og får mer informasjon og forhåpentlig kan vi få sett og kjent nærmere på noen av nyhetene.