Historien spinner rundt Hawkes vekst fra å være en lutfattig flyktning til den mest innflytelsesrike innbyggeren i byen. Hvordan denne tiårige historien blir fortalt avhenger til en viss grad av valgene du tar gjennom spillets gang. Under en hendelse blir man vanligvis presentert for tre valg: Du kan være den forståelsesfulle og vennlige, den morsomme og sarkastiske, eller den harde og brutale. Dine valg påvirker i særdeleshet forholdet til Hawkes følgesvenner i historien og måten du oppfører deg mot dem øker enten deres vennskap eller rivalisering ovenfor deg. Spillet er spekket med religiøs intoleranse og iboende skrekk og fascisme som du som spiller må ta stilling til. Med et tiårig tidsspenn, vil valg du tar på et punkt i perioden enten belønne deg eller komme og bite deg i baken senere i livet.

Alle samtaler som foregår i DA2 er voiceacting fra helten selv, følgesvennene, kjøpmenn og helt ned til nær sagt hver eneste uviktige innbygger. Stemmene må sies å være så bra utført at jeg aldri har sett noe lignende hverken i kvalitet eller skala. Man kan ikke annet enn å la seg imponere av det detaljerte arbeidet som er lagt ned for å beskrive både det ene og det andre. I og rundt byen finner man lange avhandlinger om tidligere hendelser, viktige personer, tro, rykter osv.

Når dette er sagt er selve hovedhistoriens gang ikke like imponerende. Det virker nesten som at Bioware har fokusert mer på å lage et så nøye spill som mulig, men i farten glemt å lage den flytende historien like god. Det enorme mylderet av småoppdrag tar fokuset vekk fra det viktige, den røde tråden forsvinner litt i mylderet av mindre oppdrag, og spillet dveler på småting mer enn én veldig solid story. I tillegg er selve områdene man har til rådighet temmelig begrenset, og man ender opp med å vende tilbake til de samme stedene igjen og igjen. Følelsen av å utforske en verden blir dermed borte veldig tidlig i spillet og gjør det forutsigbart. Legg til at enhver gang man skal forflytte seg mellom to kart, kommer en skikkelig lang loading time, et vedvarende irritasjonsmoment som bringer tilbake vonde midder fra den første Playstation konsollen.

Det bør nevnes at dette spillet er myntet på et voksent publikum, og grunnen er overraskende ikke blodet, som riktignok flyter i elver, men spillets seksuelle karakter. Relasjonsbyggingen mellom deg og dine kompanjonger åpner nemlig til stadighet for romantiske forbindelser, og du kan komme med tilnærmelser overfor de fleste av dem. Legg til at andre karakterer gjør det samme overfor spilleren, så kan jeg se for meg fremtidige psykiatere si noe slikt dersom dette blir spilt av yngre personer: Kan du vise meg på denne dukken hvor Dragon Age 2 tok på deg?

Konklusjon
Dragon age 2 er et klassisk sword and sorcery spill og samlet sett verdt å gjennomgå. Likevel er det såpass mange ting som er direkte ødeleggende for opplevelsen av spillet, at det ikke når helt opp.