Olsenbanden-filmene har gjennom generasjoner vært blant de mest populære filmene i norsk filmhistorie. De viser noen av de aller mest folkekjære skuespillerne fra norsk 1960-, ‘70- og ‘80-tall og er også verdsatt som Oslo-historie, fylt med bilder av bymiljøer fra perioden. Opprinnelig en dansk filmserie, har den blitt noe av det norskeste vi kjenner.

I hver eneste film om Olsenbanden dukker Egon (Arve Opsahl) opp ut av porten til Botsfengselet med nye planer om hvordan bli millionær, og der møter han Kjell (Carsten Byhring) og Benny (Sverre Holm) med nystrøkne norske flagg.

Nå lanseres samtlige av filmene, remastret, i en samleboks på Blu-ray. Fjorten i tallet ble det til slutt, i perioden 1969-1999. Flere blir det heller ikke, i hvert fall ikke med den originale rollebesetningen. Tolv av dem i regi av Knut Bohwim som i dag er en glad pensjonist.

 

Olsenbanden la grunnlaget for filmselskapet Teamfilms eksistens. Knut Andersen, Knut Bohwim og fotograf Mattis Mathiesen kom alle fra reklamefilm da de grunnla selskapet med eget atelier i Keysersgate. Atelieret var lite og synlig trangt også i filmene, men fungerte ellers bra. Selskapet produserte forskjellige filmer, men Olsenbanden ga den sikreste inntekten med et imponerende gjennomsnittsbesøk på rundt en halv million per film; alle kopiert etter den danske originalen skapt av Erik Balling og mannen bak de tekniske snurrerier, Henning Bahs.

Knut Bohwim sa på pressekonferansen i forbindelse med DVD-lansering, at dansk film hadde helt fra stumfilmkomikerne Telegrafen og Tilhengeren sterke tradisjoner innenfor den helt lette folkekomedien, og det var årsaken til at banden ble bedre tatt imot hos kritikerne i Danmark enn hos oss. Noe av forklaringen er også at våre anmeldere nok syntes filmene var tynne lokale oppkok av den danske originalen.

Men folkekjær ble Olsenbanden. Allerede i den første filmen, Operasjon Egon, er typene lagt og politimann Hermansen på plass i tyveriet av den tyske keiseroppsatsen fra lokalene til Oslo Børs. Filmen gir også vemodige gjensyn med skuespillere som er gått bort. Blant dem Georg Richter og pornohandler Kari Diesen. Svenske Ove Kant har regien for Olsenbanden og Dynamitt-Harry der vi møter Harald Heide Steen jr. for første gang. Vi merker et raskere tempo enn i første film, og Bent Fabricius-Bjerre er for alltid overlatt musikkansvaret. Her forsøker Olsenbanden å skaffe seg skikkelig jobb, og Egon forelsker seg pladask i sosialarbeider Kari Diesen.

I Olsenbanden tar gull er handlingen og jakten etter skatten lagt til Stavern med Andreas Diesen som rekrutt. Filmen er igjen regissert av Knut Bohwim og dedisert til den franske forfatteren Jean Paul Sartre, en spøk som førte til mye uvennskap innenfor filmselskapet. I film nummer fire, Dynamitt-Harry går amok, treffer vi pengeskapet til Frans Jäger for første gang. Dette på maskinrommet i Colosseum kino der de attpåtil spiller film produsert av Teamfilm!

Alt i alt gir de 14 filmene, nostalgisk sett, mye å more seg over. Vi gir fire stjerner.

 

Dessverre er det ikke tatt med noe ekstramateriell på Blu-ray-boksen, noe det er på DVD-utgivelsene. Derimot er lyd- og billedkvaliteten remastret – og det synes. Det er utrolig hvor pent de opptil 48 år gamle filmene fremstår kvalitetsmessig. Det meste av støyen er forbilledlig fjernet, fargene er naturtro og gjennomgående er sortnivået imponerende med lite støy. Det restaurerte lydsporet kommer i dts-MA 5.1, et lydspor som ikke direkte imponerer – man kan rett og slett ikke trylle frem gull av gråstein. Her er det lite surroundlyd å by på, og dialogen er gjennomgående litt hard og hul. Alt i alt en definitivt godkjent oppgradering fra DVD-utgivelsene, og verdt et nykjøp!

NB! Artikkelen er i all hovedsak et gjentrykk av DVD-anmeldelsen fra vår tidligere filmanmelder, Pål Bang-Hansen, fra 2004. Oppdatert av Tor Aavatsmark i forbindelse med utgivelsen av Blu-ray-boksen.