annonse
annonse
annonse

Billy Lynns hjemkomst

Billy Lynns hjemkomst: Skivebom!

Ang Lee skuffer stort i epos om soldater som er fremmedgjort i landet de kommer tilbake til.

annonse

Året er 2004 og USA sitter fortsatt godt fast i den støvete ørkensanden i Irak. Ingen masseødeleggelsesvåpen er funnet, og lokalbefolkningen (stor sett) hater deres tilstedeværelse. Soldatene i frontlinjen kjemper en krig de ikke kan vinne – og det på to fronter: Et havarert land i borgerkrig, samtidig som krigen blir stadig mer upopulær hjemme.

I det menig Billy Lynn heroisk forsøker å redde sersjant Shroom (Vin Diesel) i skuddlinjen, blir heltedåden tilfeldigvis filmet. Filmklippet havner hos amerikanske TV-stasjoner og online, og Billy blir selve symbolet på den heltemodige innsatsen til soldatene i den uforståelige Irak-krigen. I det kompani Bravo setter støvlene på amerikansk jord blir umiddelbart et gigantisk PR-sirkus satt i gang for å melke det man kan ut av historien, og forsøke å endre opinionen. Gjengen blir faktisk satt til å «opptre» under pauseshowet til Superbowl!

Filmen er basert på den ironiske romanen til Ben Fountain, som spiller hemningsløst på dobbeltmoralen som hersker i USA og hvordan hjemvendte soldater tidvis utnyttes som helter i en krig folk flest elsker å hate. Problemet er at Ang Lee (regissør) ikke makter å få frem disse nyansene, i stedet gir han oss en kaotisk film som hverken er krigsepos, krigskritikk eller komedie – men en salig uforløst blanding av alt, og ingenting.

Vi hopper stadig frem og tilbake mellom Superbowl-showet, der soldatene opptrer som de reneste sirkusartister, og traumatiske skuddvekslinger i frontlinjen i Irak. Uten at vi blir emosjonelt engasjert. Soldatene utnyttes uten at de lar seg nevneverdig affisere av det, og hverken deres handlinger eller valg fremstår troverdige.

Chris Tucker er eksakt like irriterende, og malplassert, her som i Det femte element! Mens Steve Martin fremstår som den mannlige utgaven av Cher. Det som derimot trekker opp er det meget engasjerende, og troverdige, skuespillet til nykommeren Joe Alwyn. Han bør ha en stor karriere foran seg. Nei, Billy Lynns hjemkomst er hverken troverdig, underholdende, humoristisk/satirisk eller stimulerende. Kun brente sjanser og bortkastet talent. To fattigslige stjerner til Ang Lees skivebom.

Billy Lynn er tidenes første film skutt i 120 FPS (bilder pr. sekund). Til sammenligningen ble den forhatte Hobbiten-trilogien skutt i 48 FPS. 4K-utgivelsen er tidenes første med 60 FPS – og det synes. Bildet er usannsynlig skarpt og ikke minst lyssterkt, faktisk for mye av det gode. Samtlige scener fremstår kunstige, polerte og virker som de er skutt i studio. Det er for så vidt en smakssak, noe man på HD TV-er kan «jukse» til ved å slå på interpolering – personlig er vi ingen fan. Lydsporet (Dolby Atmos) imponerer storveis, med detaljer, herlig surround-miks og fylde. Bonusmaterialet består av noen utelatte scener, bakomfilm, to minidokumentarer samt en spesialdokumentar om den banebrytende filmteknologien.

Fakta

  • 4K UHD BD
  • Release: 4. september 2017
  • Regi: Ang Lee Med: Joe Alwyn, Garrett Hedlund, Makenzie Leigh, Vin Diesel, Steve Martin, Chris Tucker, Kristen Stewart
  • Genre: Drama
  • Land: USA
  • År: 2017
  • Tid: 1:53 t.
Film
Ekstra
Lyd
Bilde
annonse
annonse
annonse
annonse