Anmeldelse: Batman 1989 - 1997 – Blu-ray anmeldelse

Tor Aavatsmark Siste artikler:

Max med norske MILF'er!

Bandekrigen fortsetter

Vil tilbake i sadelen!

Midtsommerfesten fra Helvete?

Se flere artikler →

Tor Aavatsmark

Historien er velkjent om superhelten som faktisk ikke er superhelt, men kun en meget rik mann (Bruce Wayne), med en overdrevet rettferdighetssans og midler til å gjennomføre sitt nattlige hevntokt som sitt alter ego Batman. Da The Joker brutalt skjøt ned hans foreldre under et ran fikk han et oppdrag for livet: Bekjempe all kriminalitet i Gotham City, en futuristisk, mørk og gotisk versjon av Chicago og New York. En by som har avlet en mistenkelig mengde avvikere. Og hvem var vel bedre skikket til å sparke det hele i gang enn Tim Burton?

Batman
Om Tim Burton var et forventet valg som regissør, var Michael Keaton desto mer uventet. Bruce Wayne skulle være høy, mørk, kraftig, sjarmerende og billedskjønn kvinnebedårer. Av disse kriteriene oppfylte vel Keaton knapt nok det å være mørk – og muligens sjarmerende. Men, overraskende nok, fungerer Keaton godt i rollen som den kappekledde hevner. Han har det rette glimtet i øyet, selv om han i kamp fremstår noe kortvokst. I første film ut er det selveste erkefienden The Joker, i Jack Nicholsons fantastiske skikkelse, som er Batmans nemesis. Og som så ofte er det skurkerollen som stjeler showet. En uforglemmelig Joker, helt annerledes og mye mer karikert enn Heath Ledgers versjon, men moro til gangs der han skal ta full kontroll over den gjennomkorrupte byen og samtidig gasse befolkningen.Med på laget får Batman journalisten Vicki Vale; dessverre blir vakre Kim Basinger lite annet enn en billedskjønn bifigur med tamme replikker, helt uten kjøtt og blod. Filmmusikken (av Prince) danner det rette absurde bakteppet.

Stilsikker, dyster film i typisk Burton-stil og tro mot tegneserien – dermed betydelig mer karikert og outrert en andre versjon (Christopher Nolans) av Batman-føljetongen. Gotham City er mørk, grå, skitten og dyster. Preget av gigantiske, tomme industribygg og gigantomi. Bilen er, til dags dato, den kuleste han har hatt! Dog er Batman noe preget av tidens tann, både stuntene og spesialeffektene får i dag tidvis et nesten komisk preg. En meget velkomponert film som er både spennende, vital, underholdende og komisk. Akkurat slik Batman skal være!

Batman Returns
Som oftest er oppfølgeren mørkere, noe som også er tilfellet med Batman Returns. Her tar igjen Tim Burton de svakes parti og fremhever de som er forskjellige fra oss andre – og opp fra hatten trekker han frem Danny De Vito som en herlig ufyselig Penguin/Pingvinen. Et stakkarslig rikmannsbarn som ble født noget deformert, og dermed kastet i kloakken av sine forskremte foreldre. Der blir han oppdratt av pingvinene (som stammer fra Gotham Zoo), og søker nå hevn over det samfunnet som har avvist ham. Som villig medhjelper får han industrimagnaten og miljøsvinet Max Shreck (Christopher Walken). Nok en gang er det skurken som stikker av med den saftigste karakteren, Danny De Vito er glimrende! Michelle Pfeiffer vil for alltid forbindes med den sexy Catwoman, i et lappeteppe av et lakk-og-lær kostyme er Pfeiffer flerfoldig ganger mer sexy enn det Halle Berry klarte i Catwoman (2004). Hun står også for filmens humoristiske innslag, en saftig karakter som burde vært mer fremtredende. Michael Keaton fortsetter som Batman og gjør lite feil, uten at han dermed brennmerker et uutslettelig inntrykk som den sorte ridder. Vi får denne gangen en enda mer visuell stil á la Burton, dessverre er det ikke en like fengende historie og like humoristisk som den første, men fortsatt en meget god Batman-film. Tre år skulle gå før serien tok en helt annen vending, mye takket være oppfatningen om at Burton laget en for dyster versjon av Batman.

Batman Forever
Var det sirkus og lettbent komikk folket ville ha, skulle de nå få det til gangs! Den ekstravagante Joel Schumacher tar over registolen og gir oss sirkusversjonen av Batman. Den kappekledde ridder bekles nå av Val Kilmer, så visst mer billedskjønn en Keaton men dessverre med like mye sjarm som en død sild, og med like mange ansiktsuttrykk som Harrison Ford – ett!

Flaggermusmannen må denne gangen nedkjempe både sin tidligere allierte, forhenværendes statsadvokat Harvey Dent (Tommy Lee Jones; Dent spilles av Aaron Eckhart i The Dark Knight) og The Riddler (Jim Carrey). Her er det action og smell fra ende til annen, tilnærmet ingen karakteroppbygging, og spesielt den siste halvtimen er rett og slett slitsomt anmasende. Filmen minner mer om Batman-TV-serien fra 1960-tallet (med Adam West), der den støtter seg på slapstick humor, sterke farger og outrerte kostymer. Volden er mye mer tegneseriekarikert, og filmen fikk da også 11-års grense (mot 15 på de to første). Birollene er den sensuelle psykologen Nicole Kidman, som blir besatt av Batman, samt Chris O’Donnell som den irriterende kompanjongen Robin. Det håpløse plottet står The Riddler som mesterhjerne bak, der han finner opp en maskin som suger ut tankene til folk. Etter en viss overtalelse får han med seg den schizofrene Two Face/Harvey Dent – og Batman er på saken for nok en gang å redde Gotham. Ser man bort i fra Careys pinlige overspill er det slettes ikke helt håpløst, tross alt sitter Burton fortsatt som produsent og holder Schumacher litt i nakken. Dermed er noe av den dystre stilen og de gotiske kulissene/følelsen beholdt. Men etter denne lurte vi virkelig på om det skulle bli Batman ”forever”…

Batman & Robin
Et stort gult klistremerke med sort skrift burde dekke minst halve coveret på denne discen, der skulle det stå: ”Schumacher på LSD-tripp ødelegger Batman-serien!!” Heldigvis kommer ikke filmene i samleboks – så denne trenger du ikke å kjøpe! Her er det circus-circus fra første til siste sekund. Hele filmen og manuset er overlesset, og beveger seg fremover uten hverken mål eller mening. Og hva f… gjør George Clooney inne i Batman-drakten??! Sjelden har vi sett en skuespiller mer feil-castet enn Clooney som Batman. Han er tydeligvis utilpass, sjarmløs og stiv som en stokk filmen igjennom. Det hele mens han må drasse på en stadig mer irriterende homo-Robin mens han må nedkjempe Mr. Freeze (Arnold Schwarzenegger i sin mest pinlige rolle, med verdensrekord i stupide one liners) og Poison Ivy (en elegant Uma Thurman med en rekke pinlige scener). Fargene er heslige, musikken anmasende og forstyrrende, borte er det mystiske og spennende med Batman, det er overhodet ingen karakterbygging, bare wham-bam-thank-you-mam. Og jo visst er Alicia Silverstone søt og sexy som Batgirl, men hun tilfører historien absolutt intet. Det bare lesses på hele tiden.
Med Batman & Robin klarte Schumacher effektivt å ta livet av Batman-serien. Det skulle gå hele 18 år før noen våget å puste liv i Batman igjen, og da restartet de like godt hele serien. Resten er historie – og for en historie. Les anmeldelsene av Batman Begins og The Dark Knight på lydogbilde.no.

Billedkvaliteten er uovertruffen på Batman, så bra at man skulle tro den var innspilt i fjor! Lydsporet (Dolby TrueHD) er også meget bra. Dog er det Batman Returns som får full score på begge kriteriene – for en fantastisk restaurering! Treffende nok synker både lyd- og billedkvaliteten med selve filmenes kvaliteter. Både Batman Forever og Batman & Robin har skuffende, og varierende billedkvalitet, den førstnevnte har også et relativt slett lydspor, mens det tar seg opp igjen på Batman og Robin. På bonussiden bugner det over av godbiter. Samtlige av filmene er utstyrt med kommentarspor av regissøren, samtlige har episoder av dokumentaren Shadows of the Bat som setter fokus på karakteren og utviklingen av Batman, alle har trailer, og musikkvideoer (unntatt Batman & Robin), en hel rekke minidokumentarer og profilgalleri, med mye mer. Alt gjennomgående meget bra!

BATMAN
Regi: Tim Burton
Med: Michael Keaton, Jack Nicholson, Kim Basinger, Jack Palance,
Land: USA År: 1989 Tid: 2:06 t.